MIND THE STEP: Exton ligger på linja mellom Exmouth og Exeter. Krøll på tunga? Du har god tid til å øve før toget kommer. Nyt freden og roen på en av Englands minste stasjoner.
SUNDAY ROAST: Advarsel! The Compasses Inn har så hinsides sjukt god mat at det beste du kan gjøre etterpå er å ta en lang togtur og deretter en kveldstur. Vi spiste oksestek med Yorkshirepudding.

Jeg pleier å si for spøk at det første jeg gjør når jeg er i London, er å komme meg fortest mulig vekk derfra. Det er klart jeg elsker å vandre elvelangs i den britiske hovedstaden, men jeg er og blir en landsbymus.

Denne historien tar for seg mitt første møte med interrail: da jeg kjøpte one country-pass på en englandstur med litt vel mye farting. En kunstutstilling i Shakespeares fødeby Stratford-upon-Avon skulle behørig besøkes, da initiativtager til Twitter Art Exibit er en kjenning fra hjembyen min Moss.

Venner vi ikke glemmer

En venn som jeg må vedgå ha møtt på et europeisk singeltreff for noen år siden bor i Farnborough, ikke så langt fra Gatwick. Han heter James og er det mest erkebritiske menneske jeg har påtruffet. Han skulle også besøkes, og han bidro med selskap og logistikk et par ganger i løpet av turen.
Så skulle jeg endelig besøke en venninne som har slått seg opp som matstylist, fotograf og forfatter. Hun er også fra min hjemby Moss. Etter å ha reist i USA, Japan, i Karibien og flere steder i Europa, vendte hun hjem til Reiersvingen i Moss og begynte å bygge opp sin portefølje fra hybelen over garasjen til foreldrene. Hun var kommet hjem til røttene sine, men ville sette dem i jorda på et sted som var hennes eget. Så skjedde alt veldig raskt: Hun skulle til England i embeds medfør, og satt til sin skrekkblandete fryd og så på boligannonser etter å ha tastet “Cottages for rent in England”.

Sin egen lykkes smed

Det gikk akkurat slik: Nå driver Marte Marie en suksessfull enmannsbedrift med matstyling og foto i fokus. Folk kommer fra hele verden for å være med på hennes workshops. Hun har en snasen hund, en kjekk kjæreste og en tilværelse på landsbygda i England. Først leide hun en hytte i Shaftesbury, så kjøpte hun seg like godt et husvære i Tisbury ikke langt unna.

Vi er sørvest i England, landskapet består av Postman Pat- grønne åser, og kjæresten hennes driver en gastropub. Det kunne ikke vært bedre! Marte er travel, så alt vi rekker er en lunsj denne gangen. Forrige gang jeg besøkte henne var jeg hos henne i tre dager, da hun bodde i Shaftesbury- en virkelig hyggelig by for de som har lyst til å dra dit. Jeg har selvsagt en historie fra Shaftesbury også, men nå til Tisbury! Dette er en pitteliten landsby, som ved et lykkens under ligger på en av linjene mellom London og Exeter. Toget går fra London Waterloo, men man sier at The west of England line begynner i Basingstoke. Du vet, der hvor Tanita Tikaram kommer fra. Ok, så er ikke det så velkjent. Men likevel.

Tisbury i Wiltshire

“Vi kommer og henter deg” sier Marte når jeg ringer henne fra togstasjonen. Jeg har tatt toget fra nettopp Basingstoke. London har jeg unngått, men kunne altså ha gått på ved London Waterloo.Det hele ser litt gudsforlatt ut, men pent. Med “vi” tror jeg Marte mener hun og hunden, Mr. Whiskey. Men Marte har hatt lappen, og kommer i rasende engelsk fart på den smale veien per bil.

I baksetet sitter moren hennes, som jeg trodde satt hjemme i Reiersvingen! Så utrolig hyggelig.

• Vi skal på pub, sier Marte, uten å si et pip om at kjæresten driver hele etablissementet.  Svisj, så er tiden ute, min travle vertinne-venninne skal forberede neste Workshop. Men vi har spist oss svimle av lykke og myser mot sola som små ugleunger når vi kommer ut i dagslys igjen. Inne på “Kompasset” er det nemlig like dunkelt i krokene som det skal være på engelsk pub. Marte ville aldri ha forlatt meg uten et tips: – Ta toget videre mot Exeter, men gå av i Sherborne, sier hun og forteller om den trivelige markedsbyen som nesten ingen turister har oppdaget- men som er godt kjent av de som bor i Sørvest-England. – Sjekk ut parken, sier hun, den er så vakker!
• Full av de beste intensjoner (og søndagsstek) setter jeg meg på toget igjen og leser meg opp om min nye destinasjon. Da toget svusjer inn på perrongen i Sherborne, er jeg fortsatt altfor, altfor mett. Det er helt sant! Jeg gikk glipp av en passe stor, vakker by, fordi jeg hadde forspist meg på stek…
• Alt for mett
• Vi drar litt utenfor landsbyen, men det er det verdt. The Compasses Inn har en oppgradert pubmeny- mettende favoritter dratt til nye høyder uten at det er jålete. Det er søndag, og Marte mener vi er nødt til å ha en skikkelig Sunday Roast. Det er ren luksus å spise seg stappendes mett på poteter, saftig stek, saus og Yorkshire pudding. O du hellige matglede! Jeg spiser ikke så mye kraftige kjøttmiddager, så jeg er litt ute av trening. Det blir litt som å spise julemiddag når du tror du skal spise norsk matpakke.

Studentliv og en gammel bykjerne

Jeg bestemmer meg for å se hva endestasjonen har å by på. Exeter er en universitetsby, og et knutepunkt i Devon. Ja, nå er jeg i Devon. Ganske langt vest, det er “bare” Cornwall og Scilly-øyene som gjenstår om jeg fortsetter. Jeg vil gjerne videre, jeg lengter etter sjøen. Setter meg på et lokaltog med destinasjon Exmouth. Jeg hopper av på Exton, bare fordi det ser så fint og fredfullt ut når jeg titter ut av vinduet, og lurer på om jeg vil finne flere steder med Ex i navnet sitt. Det gjør jeg ikke.
Exton er et pyttlite sted, og jeg bestemmer meg for å finne overnatting der. Det finner jeg, men intet ledig. Så etter deilig kveldsmat og deilig kveldstur i stille, fredelige og særs grønne Exton finner jeg tilbake til togstasjonen, hvor jeg sitter en god stund og ser solen gå ned over lavt vann. “Mind the step”, står det å lese på asfalten som utgjør hele perrongen på den lille stasjonen. Stort annet er det ikke. En katt leker litt dovent på linja, jeg har hjertet i halsen men katten er aldeles uanfektet av egen ekstremsport. Tilbake i Exeter spør jeg meg for etter egnet overnatting i studentersamfunnets resepsjon, det viste seg å være innertier. “The Farmers Union” har åpent, og de en bra seng og de har frokost dagen derpå. Akkurat det jeg trenger. Akkurat som det skal være når en kommer dinglende litt uplanlagt til en fremmed by: en trygg havn, en god natts søvn, opplading til nye eventyr.

Forsinket frokost- et lykketreff

Frokosten kommer seint, så jeg rekker akkurat ikke det toget jeg hadde tenkt. Heldigvis! i stedet rekker jeg kirken, gatene, parken. Jeg rekker å suge inn stemningen av utpost og knutepunkt, studentliv og historie, litt som Trondheim i fint vær, tenker jeg og savner studentbyen min.

Så bærer det østover igjen, til Basingstoke (Tanita Tikaram, vet dere). Snart skal jeg hjem. Men et savn er begynt å vokse i meg til neste gang, for jeg har enda ikke vært i Cornwall! Min venn James har vært på Scilly-øyene, disse nesten tropiske øyene utenfor kysten av Cornwall, med den jevneste temperaturen de britiske øyer har å by på. Men det får bli en annen gang, et annet eventyr.

Tekst og foto av Johanna Podhorny