Vedvarende covid-restriksjoner er ikke spesielt artig for en reisejournalist. Men det fører til at reiselysten blir rettet mot lokale mål. Er det litt på kanten, å skrive om en tur til et tjern i Våler kommune?
Jeg ble plukket opp hjemme. Fikk en halvtimes varsel. Det var nok til å kle på meg varmt tøy og lufte de hundene som skulle bli hjemme. Jeg tok med min relativt nyanskaffede corona-hund Inger, en langbent mynde med såpass behov for beskjeftigelse at hun lett blir litt “kreativ” hjemme. Hun fikk dermed være reisefølge, blant tursekker og fjernstyrte biler baki svogers doning. Vi parkerte på det gamle ferjeleiet ved Dillingøy, på fastlands- og Våler-siden. Så var det å stikke inn i skogen på venstre hånd av veien, her er det enkel sti/ kjerrevei og blåmerket løype. Trofaste DNT- folk har gjort det trivelig og fint å gå her. Vi valgte å gå frem og tilbake, men turen ligger på UT.no som en tretimers, 5,5 kilometers runde, med stopp ved Brønnerødtjern
Du følger stien som går inn til venstre like ved parkeringen, og følger denne blåmerkede løypa til du kommer til skilt mot Tangen. Her tar du av og får en ordentlig skogsti, men den er fortsatt takknemlig å følge med blåmerkede trær.
Vi hadde med oss små barn, derav den kortere turen, men man trenger altså ikke å gå beina av seg for å få en fin tur i skogen. Det er publisert forskning som viser at det å sitte i ro ved et bål, kan være vel så godt for helsa som en topptur. Skogens ro, sjelens egen hurtiglader. Det er bra for psyken dette, å fylle opp med gode naturopplevelser. Trikset er å ta med akkurat så mye at det blir et behagelig opphold, men ikke så mye at det blir unødig tungt.
Reisefølget hadde med seg det jeg vil kalle lekebiler for voksne, men hvorfor ikke, hvis det gir glede til geeky gutter og jenter. Hver sin hobby, noen bruker tid på å lete etter de gode fotomotivene, mens mor var mest opptatt av å få mest mulig egentid ved bål og bredd. Brønnerødtjern lå blikk stille. Temperaturen var bra, grillpølsene passe småsvidd og klærne varme. Hengekøyen kom opp mellom to furutrær, til stor glede for barna.
Dette, tenkte jeg, er kortreist reiseglede. En spontan invitasjon. Familie eller gode venner. Få røre på kroppen, kjenne på frost og sol, få tid til den gode samtalen. Vite at hunden vil være god og trøtt resten av dagen. Det slo meg at hadde jeg vært i et annet land, og jeg hadde funnet et slikt tjern, og det på en slik strålende dag som denne helgedagen, så hadde jeg vært mektig imponert. Jeg hadde sikkert sagt “A-maaazing” til mitt reisefølge, om jeg hadde hatt noen med meg. Slike gyldne steder har vi rundt oss. Ofte ikke så langt unna heller. Når var siste gangen du gikk på et lokalt museum, gikk en tur langs kyststien, eller rusla rundt på et boligfelt du har bodd en gang?
Vi venter og lengter selvsagt etter våre favorittdestinasjoner i utlandet. Jeg savner elvene og kanalene i England, Skottlands ville vestkyst, Kanariøyenes varme vær, Portugals okergule klipper, middelalderbyer i det sentrale Europa.
Imens får vi lagre disse reisedrømmene og gjemme dem i hjertet som en skatt, titte stjålent på Googlemaps og spare våre kroner til bedre tider. Imens skal jeg gjøre mer av dette: gå turer med og uten reisefølge, nyte tiden da vi kan tenne bål, møtes på små eventyr til byer og steder, og altså: la oss ta i mot sjelefreden som følger av å sitte ned og se på stille vann.
Bli mer kjent med Østfold https://www.visitoestfold.com/
Tekst og foto av Johanna Podhorny
“I disse Koronatider” er et uttrykk mange er gått grundig lei. Men faktum er at dette trekker ut. For oss som er glad i å reise, betyr det at vi må omstille oss. Det fine med det er jo å (gjen)oppdage lokale, regionale og nasjonale perler!
En venninne som jeg ikke hadde sett på en stund, bare fordi hun hadde flyttet fra Moss til Knapstad, sa tvert ja til å møtes. Det var ønske om landeveis-eventyr hos begge! Lokalbuss mot Askim tok meg til Knapstad, og her begynte vår ferd. Heidi er en av mine VMB, venninne med bil.
Vi startet fint ut med stopp på Rustad Plantesenter. For meg som ikke har vært der før var det eksotisk å bare ta av fra veien ned til plantesenteret. Det foregår nemlig på gangstien!
Vel inne (og ute, for den del) var det bare å konstatere at her var det trivelige folk og grønne, skjønne omgivelser. Dette er langt, langt unna Plantasjen.
Mellom vakre hageskulpturer, siste rest av sommerblomster og spreke grønne potter fant frua fra Moss en hanefar i jern, på prislisten oppgitt som høne. Denne måtte bli med hjem! Mitt reisefølge gikk for de spreke pottene.
Så ville turisten i følget, altså undertegnede, på Askim frukt og bærpresseri. Det tradisjonsrike stedet er gått fra traust mottak til snasen butikk med alskens lokale produkter, ikke bare Askims egne. Du får pene vertinnegave-pakker i papp, kurv og cellofan, det er eple og aronia, bringebærsaft a la treliters pappvin, ripsgele på tilbud, honning og krydder.
Jeg koser meg fælt og kjøper aldeles for mye. Men det ligger vel i sensommerhøstens natur å samle inn godsaker til seg selv og andre.
Vi er sultne allerede nå, så vi kjører forbi Steinerskolen i Indre Østfold og inn til Askim sentrum, her spiser vi Quiche og vegetartallerken på hyggelige Lille Central, en marokkansk cafe ved jernbanestasjonen. Innehaveren slår vitser og serverer oss med et smil. Det er også her spritflasker både foran og bak disken, og med nyspritede lanker tar vi imot en pitteliten godtekule hver når vi skal gå. En perfekt liten munnfull. Porsjonen vi har spist er også perfekt til lunsj, ikke så voldsom at vi må hjem og sove, men såpass at vi er helt klare til fortsettelsen.
Nå går ferden til Ørje, og hit må vi stort sett kjøre hovedveien. Østfold, altså! Det er noe med landskapet, det litt unnselige men akk så deilige distriktet med kornåkre, skog, tettsteder, kirker og Østre Linje som gjør Oslo relativt nære.
Når vi kommer frem til Ørje er det stille ved slusene, men vi må se litt. Men vent, først konditoribesøk! Vi går inn på Bakergaarden, som faktisk er et bakeri fra gammelt av, forteller piken bak disken. Vi får følelsen av familiebedrift, av et sted som tar pulsen på lokalsamfunnet, ja som ER pulsen.
Vi bestiller sitronterte, Heidi drar på med enda en kake, hun ender med å måtte be om en boks til kake nummer to. Den skal bli med hjem til sofaen og salongbordet hjemme på Knapstad.
Jeg bestiller meg kakao, vi spiser kaker og fniser av alt mulig, kommer i snakk med andre i lokalet og suger inn stemningen av skikkelig lørdagskos, nesten svensk fika.
Dette konditori-besøket kan jeg leve lenge på, en tur ned i kjelleren på toalettbesøk avslører at dette er et historisk bygg: for et fantafornøyelig sted! Vi spør frøken pikekyss bak disken om en siste ting, om de leier ut nede? Javisst, både upstairs og downstairs, ja visst, ja visst!
Nå er det rusletur-tid, og vi smyger rundt hushjørnene som de dagsturistene vi er, og kommer med henførte sukk over sussesøte små hus som sikkert er noe herk å vedlikeholde, men som i dag har stjålet våre hjerter. Vi finner et rundt mursteinsbygg ved busstoppet, og spør oss for. En bussjåfør har ikke bare godt humør, han kan også fortelle at det bittelille bygget i gamle dager var stedets brannstasjon, at nabobygget skal rives for å lage torg men at dette skal få stå. Porten i Rundhuset er murt igjen med nyere murstein, tenk ut den lille åpningen kom brannbilen når det var ildebrann i bygda! Så små var lastebilene den gang, sikkert en snutebil.
Vi finner igjen et hus som vi så da vi kjørte rundt, det har artige vinkler og er til salgs. Vi filosoferer over hvordan det ville fortonet seg å bo i Ørje, men vi må innrømme at arbeidsmarkedet virker snevert. Pytt pytt, det er lov å drømme! Slusene ligger i ro nå, en liten sommerstengt cafe ved vannet er en avlegger av Bakergaarden, får vi vite.
Det er noe med de snåle gamle trehusene, bensinpumpa som står rett på fortauet vet jeg ikke hvor gammel er. Men nå nærmer det seg tiden vi skal fare hjem, bare en liten ting gjenstår:
I en solsikkeåker i Spydeberg er sesongen på hell, og de store gule blomstene er gratis.
Det er et prosjekt til inntekt for SOS Barnebyer. En fin avslutning blir å plukke med seg to solsikker hver, de skal minne oss om denne turen og flere landeveis-ekspedisjoner i fremtiden.
Ha en god høst, og husk å få med deg små og store eventyr der du kan! Det gjør så godt.
Bli mer kjent med Østfold https://www.visitoestfold.com/
Tekst og foto av Johanna Podhorny
Caravelle-Tours AS tar sitt samfunnsansvar og støtter solcelleprosjektet til Landsbyfadder, en veldedlig organisasjon som donerer solcellepaneler til fattige landsbyer i Rwanda. Les mer om prosjektet her: Landsbyfadder.no
