Den kjente fortellingen om hobbitten Bilbos eventyr, var det som slo meg da jeg skulle reise til England med tog fra Norge, og tilbake igjen.
Jeg møtte ingen drager og ingen dverger. Gollum så jeg aldri noe til. Onde krefter holdt seg borte.
Derimot gjorde jeg mine erfaringer om ferger og hoteller, byer jeg ikke hadde tenkt å stoppe i, hvite klipper og deilige, grønne åser.
Det var tid for Interrail i England!
Jeg startet to dager før billettens første gyldighetsdag. Dette var slow travel, og jeg begynte eventyret med å besøke et vennepar på Kornsjø sammen med mannen min. Han dro hjem med vofsene i kveldinga, jeg overnattet. Neste dag ble jeg kjørt til Ed i Sverige, og min venninne viste meg rundt. Det var søndag, og det meste var stengt. Men nå vet jeg i alle fall til neste gang hvor bruktbutikken, elgparken og cafeen ligger, om jeg skulle stoppe i Ed en annen gang. Det vi fikk med oss var en kjøretur langs vannet, på en stadig smalere vei.
Fra Ed til Gøteborg gikk det raskt, og slik jukset jeg litt for å få strekket mellom Moss og Gøteborg til å bli kortere. I Gøteborg bevilget jeg meg en drosje for å rekke Kiel-ferga. Ferga var litt dyr, men så fikk jeg meg overnatting og bevegelse mot målet i samme slengen.
Ideen var å tjuvstarte ved å være i Tyskland allerede på første reisedag! En liten genistrek.
Jeg hadde kjøpt Global pass for syv reisedager, og det var omtrent så lenge jeg kunne være borte. Billetten var fleksibel, og om jeg hadde villet, eller skal vi si kunnet, så hadde det vært fullt mulig å reise innen en måned! En annen billett gir enda flere reisedager innen to måneder. Da kan man jo faktisk dra på syden-ferie med tog, og ha god tid på reisemålet.
Men altså. Jeg gikk til togstasjonen i Kiel, som ligger en kort spasertur fra fergeterminalen. Spiste frokost, hadde god tid. Kjøpte plassreservasjoner nedover Tyskland der det trengtes. Det siste strekket, fra Brussel til London, kunne jeg ikke kjøpe til. Her burde varsellampene begynt å blinke kraftig, men jeg tenkte ikke så langt. Jeg hadde blitt tipset av mitt faderlige opphav om å la vær med å bestille masse plass-billetter på forhånd, han og moren min hadde opplevd at all planleggingen og alle plass-billettene var fånyttes da togene de skulle ta ble forsinket alle sammen.
Da jeg i tillegg er veldig impulsiv og ikke liker å legge opp en spikra rute, så hadde jeg altså bestemt å bestille underveis. Togene i Tyskland var presise, samtalen med den New Zealandske strikkende damen på vei til Frankfurt særdeles hyggelig¨, og overgangen fra Frankfurt til Brusse- toget gikk smud. Men så! I I Brussel, som jeg ikke hadde gjort noe research på pga at jeg ikke hadde tenkt til å stoppe der, ble jeg nødt til nettopp det.
Eurostar fra Brussel til London St. Pancras var stappandes full, og jeg kunne vifte med interrailbilletten alt jeg ville. Søren klype! Dette var første skjær i sjøen, dog selvforskyldt.
Det ble overnatting på et Ibis-hotell rett ved stasjonen, dyrt til å være Ibis siden det var en obskur belgisk helligdag av noe slag som sendte prisene til himmels. Heldigvis, her var maten god og senga god, og jeg fikk frokost for mindre enn det det kosta fordi de skjønte at jeg var blakk. Med nyoverførte penger fortsatte jeg turen på ettermiddagen. Jeg satt i frokostsalen så lenge jeg kunne, og siden hang jeg rundt på stasjonen, fikk ladet telefonen min og gjorde meg kjent til en annen gang.
På grunn av at morgentoget også var fullt og at prisforskjellen var såpass stor mellom tog og buss, hadde jeg kvelden før bestilt meg en bussbillett til ettermiddagen, det skulle komme fram samme kveld. En forsinkelse på ett døgn! Godt jeg hadde tjuvstartet turen, i det minste. Jeg har fortrengt navnet på buss-selskapet, for det skal jeg ikke ta igjen. Sjåføren hadde ikke plass til å parkere der han skulle parkere, så det ble munnbruk mellom ham og en sjåfør fra konkurrerende selskap som ikke ville flytte seg. Doen på bussen hadde ikke vann, og var ikke spesielt lekker. Jeg hadde antibac som jeg delte rundhåndet med mine medpassasjerer. Vi kom nokså greit gjennom sikkerhetskontrollen mellom Belgia og Frankrike, Frankrike og Storbritannia. Bussen gikk på toget i Eurotunellen, det gikk radig og raskt. Endelig, på andre siden da vi kom over til Folkstone og “The white cliffs of Dover”, kunne jeg puste lettet ut! Inn til London kjørte vi Old Kent Road, hyggelig å se nabolag og strøkscafeer, folk og bikkjer.
Jeg skulle ha base hos en venn i Hampshire, så jeg dro rett gjennom London. Byttet fra Victoria coach station til togstasjonen like ved. Metro og lokaltog, av på Farnborough North. Spurte om veien, et hyggelig par hjalp meg på riktig spor, så var det å bruke lommedataen!
James som jeg skulle bo hos er både erkebritisk og samtidig impulsiv.
Han ankommer fem minutter etter meg, låser meg inn og sier “Just popping out for some milk”, kommer tilbake med melk kort tid etterpå, “Care to join me at a friends house?”.
Jeg kunne tenkt meg en dusj, men sier ja. Får en raus porsjon kyllinggryte ved ankomst, “You hungry?” og jeg gafler i meg, mens gutta sitter på gulvet og monterer et eller annet og ser sport på TV.
Jeg hadde store planer for min Storbritanniareise. Cornwall! Wales! Skottland! Enda togreisen sitter i kroppen og jeg føler utferdstrangen sterkt tilstede, blir det klart at jeg kommer til å ta småturer. Jeg koser meg enormt de neste dagene, med turer til Tisbury, Sherborne og Shere. Jeg har tidligere vært noen dager i Shaftesbury, en nydelig småby beliggende i fantastisk landskap. Det er svært store høydeforskjeller her, selv om hovedgata ligger rett og fin. Min vertinnevenninne i Shaftesbury forteller at mange pensjonister som har råd og tid til å bo hvor de vil, flytter til Shaftesbury. Min ankomst den gangen var klønete, sein og strabasiøs, dette var før jeg hadde diverse apper på telefonen. Jeg skulle av på Gillingham, for Shaftesbury har ingen egen togstasjon. På et vis hadde jeg greid å tulle det til med øst- og vestgående tog. Ved endestasjonen, da jeg spurte om buss til Shaftesbury, sier damen i luken “Shaftesbury? Shaftesbury? Never heard of it”.
Jeg ble litt blek. “Do you mean Shaftesbury Avenue in London?” Gurimalla, tenkte jeg. Tok et sveip ut i gata, leste på en boligannonse i et vindu hos en megler. Kent! Du tuller. Tilbake til nærmeste overgangs-stasjon nær London, tilbake på vestgående linje, riktig Gillingham og endelig, Shaftesbury!
Det ble et godt minne: Vel ute av bussen ligger kirken St James`church, puben The Mitre og The village Hall. DETTE er kvintessensen av England, tenker jeg. Ikke bare det. Rett bak denne gullrekka ligger Gold Hill. Jeg rekker solnedgangen akkurat, over halmtekte cottages og bratt brostensgate. Fantastisk. Så får jeg komme meg avgårde til min vertinnevenninne, i Butt Knap Road. Seriøst. Jeg digger engelske navn, fra de rare pubnavnene til dette her.
Til Marte kommer jeg akkurat idet hun skal ut, på yogatrening i kirken. Flerbruk er tingen på bygda. Jeg rekker å sette fra meg sekken, “Du får bli med meg et stykke, så kommer jeg og møter deg på puben”, sier Marte og peker bortover til The Mitre igjen. Ja ja, den vet jeg jo hvor er. Vel inne kommer jeg raskt i prat med en fyr på nabobordet, han er innflytter kan han fortelle, og har med hunden sin for å teste hvor hundevennlig etablissementet er. Så langt er han fornøyd.
Gummistøvlene mine virker ikke feil her, men jeg skulle ønske jeg hadde vasket dem. Marte har akkurat fortalt meg at i Shaftesbury går alle i gummistøvler, men det skal være rene når man starter hjemmefra. Det er landsbygda, men ordentlig, med pene mennesker.
Tilbake til togturen England tur retur, jeg velger meg småbyer og landsbyer de få dagene jeg har til rådighet. Jeg drar til bittelille Tisbury, og tenker at her kan man godt feriere, forelske seg, bli boende. Jeg får muntre tilrop og tips av en lokal frue i samtale med en yngre dame. Hun ser at jeg står og lurer på den beste ruta. “You go down there, it`s quite nice” og jeg tar den smaleste, mest svingete av veiene, og kommer tilbake til hovedgata nedenfra.
Utenfor en delikatessefabrikk blir jeg bedt om å veive en bil i trygg avstand til jaguaren som står, blankpolert og posh og venter på eieren. Kanskje han eller hun kjøper seg en flaske med dyprødt og en god brie. En annen spesialbutikk, The Beckford Bottle Shop, minnes jeg å ha lest om.
Jeg er nødt til å lade telefonen, så jeg stikker innom Genious Coffea. Det viser seg å være et lykketreff! Innehaveren er superhyggelig, jeg får sitte så lenge jeg vil, lader mobil og drikker te. Mange stamgjester stikker innom, og de er like herlige. Jeg forteller om mine eskapader langs skinnene, og frøken kaffelatte vinker til en mann i lokalet, “Hey train friend”, ja det er togvennen hennes, som etter en prat på perrongen er blitt kunde i kaffebaren hennes.
Jeg har tid til et siste sveip før jeg tar toget videre, og jeg får tips om en gate litt i bakkant av landsbyen. Den innfrir så absolutt, en deilig slutt på et halvdagseventyr, med vakre blomster, porter, dører, hager og hus. Jeg er enkel sånn. Bare gi meg noe vakkert å se på, fred og ro, hyggelige mennesker og en togtur.
Videre bærer det på den sørvestre toglinja som går mot Exeter, denne gangen stopper jeg virkelig i Sherborne som jeg har fått tips om før. Sist gikk jeg glipp av Sherborne fordi jeg var for mett til å rulle av toget! Nå rekker jeg en fin rundtur i Sherborne, denne kompakte markedsbyern med Abbey, park og lørdagsmarked. En god grunn til å komme tilbake! For i dag er det ikke marked, likevel er det et par boder oppe. Jeg spiser Ploughmans Platter på en tesalong/ cafe, hilser i farta på damene ved nabobordet, de har så søt hund. Elsker at England er så hundevennlig. Hjemme ville det vel blitt ramaskrik om en veloppdragen hund lå under bordet på et spisested. Sherborne minner meg om Shaftesbury, det er noe med følelsen og størrelsen.
Tekst og foto av Johanna Podhorny
Caravelle-Tours AS tar sitt samfunnsansvar og støtter solcelleprosjektet til Landsbyfadder, en veldedlig organisasjon som donerer solcellepaneler til fattige landsbyer i Rwanda. Les mer om prosjektet her: Landsbyfadder.no
