Noen ganger ligger eventyret rett foran nesa di, i hvert fall i ditt eget land. En og en halv time på flybussen og like lenge på vingene, så  er du ved vakre Vesterålen.

Er du miljøbevisst og har sans for å gjøre reisetiden til en del av opplevelsen, kan du ta nordlandsbanen og hurtigruta. Med litt eldre reisefølge og knapp tid falt valget denne gang på Norwegian.

Hvit sandstrand på Bleik

Stasjonert hos gode venner med tilgang på bil og trang til å utforske egne områder, dro vi med vårt vertskap på en deilig rundtur i Vesterålen og Senja. Lofoten lot vi ligge til neste gang- i nær fremtid.

Sekken var pakket med tanke på omskiftelig nordnorsk vær, men det var varmebølge i Fjelldal også.

Tørken hadde derimot ikke gjort seg gjeldende, så alt var grønt og vakkert og frodig. Til og med blåbær fant vi i mengder, som ble til pannekaker med nyrørte blåbær på en av dagene.

Vi valgte å ta av mot Vesterålen og kjørte hele veien opp til nordenden av Andøya, hvor vi badet på Bleik-stranda. En helt spesiell opplevelse! Vannet var ikke verst, det var blikk stille og varmt.

Den kritthvite fine skjellsanden laget Skagen-stemning med en gang.

Ytterst i havgapet

En to timers fergetur tok oss så over til Senja. Innseilingen var vakker og stille. Når vi først var på Senja måtte vi jo bade på yttersiden, helt i nord, og det gjorde vi. Litt sprekere temperatur der, og for første gang på turen litt klegg. Men på land var varmen påtagelig, stranda lang og livet godt.
Mat må en ha, og følget kunne bare konstatere at Senjastua kunne sine saker. Grilla tørrfesk, kjøttkaker med ertestuing og lokalt lammekjøtt gikk ned både på høykant og på tvers. Da var turens mål nådd, men enda var det langt tilbake til Fjelldal. Den varmeste badetemperaturen fikk vi slett ikke på Senja, men på den “lokale” stranda på Myklebostad. Der sørget varme strømmer for en badetemperatur på 20 grader!

Foto og tekst av Johanna Podhorny

Mossinger er som nordmenn fleste: de synes det er dejlig i Danmark. Om sommeren flokker vi til Skagen, til Køben og til sommerhus langs hele kysten. Danskene vet å kose seg, og det må vi nordmenn på ferie for å tørre.

Men hvordan er Danmark som ferieland utenom sesongen? La oss slå det fast med en gang: Danmark ligger sør for oss, men ikke SÅ langt sør.

Det er mye vind og lite varme. Likevel er Danmark en dejlig høst- og vinterdestinasjon. Tenk ferske wienerbrød, et lavsesong sommerhus med puter og tepper eller et hyggelig hotell ved vannkanten.

Blåvand

Skagen er godt kjent for oss, og vi har nok tendens til å trekke til Jylland vi som er så nære Fredrikshavn. Men hva med lenger sør? Omtrent på høyde med Billund, men rett vest ute ved kysten finner vi Blåvand. Her går Danmarks vestligste punkt ut i havet som en spiss, og danner skumle strømmer. Stranden er uendelig lang i begge ender. Et selvsagt valg for min del var å gå med en lunken, men tydelig vind i ryggen, så det var kun den ene retningen som ble vandret.

Solnedgangen var nærmest hvit. Det nordiske lyset viste seg som en sølvskimrende, perlemoraktig hav- og himmel- opplevelse.

Jeg tror vi gikk nedover stranden i førti minutter. Den tok liksom ikke slutt. Mitt turfølge mente han så en radioantenne i det fjerne. Da vi kom til det punktet at den snart burde være innen rekkevidde, viste det seg å være en slags luftspeiling for radioamatører: det var bare en kjempekran, langt unna.

Sprek vind og wienerbrød

Lenger nord finner du havnebyen Thyborøn. Selv om det ikke er mitt mandat å drive med hotellanmeldelser siden jeg ikke har noe sammenligningsgrunnlag, synes jeg Seaside Hotel Thyborøn fortjener hederlig omtale. Dette er ikke et kjedehotell og resepsjonen var ikke døgnåpen, men de var raskt på pletten når vi ringte og ga oss oppgradert rom (snasen leilighet) uten å blunke da de skjønte at vi var på en i overkant romantisk tur. Et rent og pent sted med fantastisk utsikt over havnen. Frokosten var enkel men veldig godt- ferskt brød og ditto rundtstykker, og wienerbrød som var så smellferske at jeg begynte å lure på om jeg egentlig hadde smakt wienerbrød før. Da vi ankom Thyborøn blåste det bikkjer og katter i slik styrke at jeg trodde det skulle være sånn, men om morgenen lå vannet stille i den hyggelige havnen mens eldre dansker på sykkel møttes på kaia.

Thy

Kanskje danskenes korteste stedsnavn er Thy. Det er i hvert fall en fantastisk fin nasjonalpark, med høye klitter- sanddyner kledt med stritt gress og i noen grad lav furuskog. Landskapet er både mektig fordi det er så åpent og føles også nedpå og enkelt: man tager vind, vand, sand, gress og furu og skrur på sobert lys over det hele. Et fantastisk sted å tømme tankeboksen og bare gå så kort eller langt du vil. Etter en halvdagstur i nasjonalparken kan det passe med et snev av storby.

For oss ble det Aalborg og en tur i den eldre delen av sentrum med start fra katedralen.

Aalborg er en veldig hyggelig by, med en fin miks av gammelt og nytt. Vannkanten mot Limfjorden bar preg av en endring fra brukshavn til allemannseie og en rekke signaturbygg av kunst- og kultur- slaget lå pent på rekke. Til relativt stor by å være føles Aalborg overraskende intim. Vil man ha enda mer kos kan man ta turen til Sæby rett før Fredrikshavn- der er også dejlige strender, turområder, en stille å og en eventyrlig bøkeskog. Men det skal jeg fortelle om en annen gang…

Tekst og foto av Johanna Podhorny

Portugal er rimeligere, villere, vakrere og ja, kjøligere enn sin nabo. Om du ikke kommer for varmen, men mer for lyset og fargene, vil du ikke bli skuffet. Et par dager på stranden utenfor Faro og fem dagers batterilading i en stille kystlandsby. for eksempel.

Algarvekysten er ikke like godt betjent med fly som Spanias sydkyst, men godt nok til at det lar seg gjøre med et besøk i lavsesong.

Vinteridyll

Om sommeren er Algarves resortsteder fulle av folk, feriestemning, mange grader celsius og lyder. Men om vinteren er historien en annen. Jeg ville sjekke om det betød behagelig stilhet eller spøkelsestendenser. Og om været var godt nok til å gi konkurrenten Spania, vel, konkurranse.

Jeg valgte å bo på airbnb, først et par dager utenfor Faro by på selve sandbanken Faro beach. Min vertinne var russisk. Kjæresten hennes studerte i Bodø, av alle steder. Hun er full av lovord om mine landsmenn. Nordmenn er så ordentlige, synes Nina.

Å bo på stranden i Faro kan synes som et eventyr. Men den lokale cafeen der jeg spiser kveldsmat er bråkete, med ei ordknapp og sur dame i baren. Maten er bare så vidt OK. Den andre kvelden min blåser det opp, jeg kommer blid og fornøyd, men kald tilbake fra Faro by der jeg har truffet en sosial familie fra Utah på restaurant. Over natten viser atlanterhavet seg i all sin kraft: Morgenen etter ligger det sand i gatene, folk er ute og måker. Prøver å holde sanden ute fra dører og vinduer.

Fiskerliv og turisme

Jeg vender snuta mot Burgau, det er en drøy fire timers tur med buss og tog. Burgau er en fungerende fiskelandsby, husene klynger seg til skrentene som skråner bratt mot stranden. Bølgene høres før de ses. Båtene er dratt godt opp, men enda er det ikke alltid langt nok opp når vinterstormene tar tak. Stranden har et herlig mikroklima: Midt på dagen finner du alltid en lun krok her. Surfere og fastboende, briter og tyskere, barn og bikkjer, alle er innom stranden i løpet av dagen eller kvelden. Men ikke mange av gangen. Stranden ligger jo der, uansett. Stranden er rammet inn av klipper, fra den ene siden til den andre beveger sanden seg gjennom dagen  og natten. Det er pålandsvind.

Burgau ligger ikke langt fra Lagos, og det er livlig her om sommeren. Om vinteren regjerer lokalbefolkningen, som etterhvert også betyr en god del briter. Hva er det med britene og Algarve?

Andre bor der i vinterhalvåret. Der nordmenn ikke vil flytte på seg med mindre de er garantert sol hver bidige dag, er britene innstilt på å holde ut vinden, om de slipper regnet. Min airbnb- vert i Burgau er fra Newcastle, men fant seg mann og hund i Burgau. Nå lever hun mellom de to stedene hun elsker, foreldrene hennes har kjøpt seg leilighet her og det er denne jeg bor i. En sånn leilighet som har alt du i grunnen trenger, og ligger i landsbyens hovedgate- ikke i en betongleilighet ved hotellene.

Jeg treffer også skotske Carla og Gary Doc, som driver skjønnhetsssalong på åttende året i Burgau. En amerikaner med en enorm bikkje er de siste jeg treffer på strande, en halvtime før jeg drar.

Jeg har besøkt Lipsi og vil veldig gjerne tilbake. Min husvert Manolis snakker flytende italiensk, men ikke engelsk. Vi må kommunisere ved hjelp av sønnen Stamatis som tolk. Jeg hadde ikke havnet her hadde det ikke vært for anbefaling og bestilling gjennom en bekjent.

Mellom Kos, Samos og Patmos ligger en liten øy. Lipsi er en av Tolvøyene, eller Dodokaneserne.

Varm ostepai

Som mange andre greske øyer har også Lipsi sin timian-duftende honning. De har også en søt vin, og en tørr salt ost. Etter et par forglemmelser fra den alltid blide jenta som skal holde rommet i orden, står Manolis selv på døra en morgen med et stort smil og en varm ostepai.

Stedet heter Annas studios, jeg mistenker etter barnebarnet Anna, som går rett bort til meg og kysser meg på begge kinn da hun får høre at jeg kjenner Camilla fra Steinerskolen i Moss.

Vanligvis er det ikke noe problem å dukke opp på fergekaia på Lipsi og få et rom uten å ha bestilt.

Eselskryt og sikadesang

Jeg ble hentet av Stamatis og stappet i en livsfarlig gammel skranglebil og kjørt i rasende fart gjennom de trange gatene. “Less than five minutes to the beach” viste seg å ikke stemme helt, men jeg liker stedet godt. Dette er et nabolag med kort vei til resten av landsbyen og havna, men likevel plassert rett i dagliglivet på øya. Her passerer du ortodokse prester, koner som henger opp tøy, små bikkjer, esler og sauer. Antagelig er det en av dem du spiser om kvelden om du bestiller “Lamb stew in honey and mint”. På Lipsi dyrker man jorda like mye som man fisker. Restaurantene har svært kortreist mat. På spørsmål om maten du spiser er lokal, kan du få svaret “Nei, den er fra naboøya…”.

Himmel på jord

På tavernaen Dilaila har man dratt tradisisjonsmaten noen hakk opp.
Innehaver har reist til og smakt på alle verdenshjørner. Vannmelonsalaten smaker himmelsk.

På Kochlakoura treffer jeg gresk-amerikanske Militsa som er lei av flyktninger, og på intens-turkise Platis Gialos en fransk kvinne som kansellerte ferien sin for å hjelpe flyktningene på naboøya Leros. Nå camper hun og mannen ved stranda. “Wild Camping” er ikke lov i Hellas, men de håndhever det avslappet. Tavernaen Dilaila startet som et improvisert tilbud til camper-hippier en gang i tiden.

Glassklare farvann

Har du først tatt deg til Lipsi, kan du like gjerne ta deg litt lenger. Renas five island cruise er et must. Du får dra ut i en seilbåt, se kritthvite steinformasjoner, du får hoppe fra båten og dykke i glass-klart, turkist vann under en knallblå himmel. Det kan ikke bli bedre. De to siste stoppene er på Marathi og Arki, for henholdsvis middag og dessert. Men det er de tre første stoppene som gjør deg svimmel av lykke. Navnene Makronisi, Aspronisi og Tiganiaki blir for alltid synonymt med ren skjær badeglede.

Å dra på tur alene er sterkt undervurdert. I løpet av turen blir langbordet lenger og lenger om kveldene. Jeg har fått en ny italiensk familie, og en stående invitasjon til Milano og Vicenza.

Tekst og foto av Johanna Podhorny

Caravelle-Tours AS tar sitt samfunnsansvar og støtter solcelleprosjektet til Landsbyfadder, en veldedlig organisasjon som donerer solcellepaneler til fattige landsbyer i Rwanda. Les mer om prosjektet her: Landsbyfadder.no

© Copyright 2020 - Caravelle-Tours AS - All Rights Reserved

Adresse:
Tor Sørnes Vei 19,
1523 Moss

Telefon:
+47 69 25 19 10

E-post:
post@caravelle-tours.no

linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram