Puerto de la Cruz - en deilig badeby

Vi hadde for en gangs skyld bestilt en pakketur. Det går fint an å få en eventyrlig ferie likevel, og ta dagsturer dit du vil.

Ofte reiser jeg alene, og da foretrekker jeg å hoppe og sprette litt rundt.

Utsikt fra takterassen

Noen ganger skal en ferie bare være en ferie. Du vil kanskje ha både avslapning, dra alene eller på venninnetur. Kanskje er du som meg, at det ikke er så skrekkelig nøye å få bade hver dag, men bare være nær bølgene og havet, at det er palmesus og ikke blåfrost eller gjørme.

Jeg og en venninne hadde snakket om en syden-tur i flere år, og endelig fikk vi det til.

Valget falt på et rimelig sentrumshotell i den gamle spanske feriebyen Puerto de la Cruz. Hotellet heter La Marquesa og har enkel, god standard. Vi sover godt, og servicen er hyggelig. Tvers ovenfor hotellet ligger en vakker kirke og en park, for anledningen pyntet med lys og julestjerner siden vi reiser i desember måned. Det er gangavstand til strand, promenade og utendørsbassenger.

Byen ligger på nordsiden av Tenerife, men siden de fleste fly lander på lufthavnen i sør, ble det en times busstur dit vi skulle. Vær oppmerksom på at transferbussene ofte må stoppe mange steder! Vi hadde for en gangs skyld bestilt en pakketur. Det går fint an å få en eventyrlig ferie likevel, og ta dagsturer dit du vil. Siden ingen av oss kjørte bil, tenkte vi det var en god løsning. Ofte reiser jeg alene, og da foretrekker jeg å hoppe og sprette litt rundt.

Puerto de la Cruz

Puerto de la Cruz har vært en feriefavoritt blant spanjoler tilbake til 70-tallet og vel så det. Arkitekten Cæsar Manrique, Kanariøyenes stolthet, har satt sine spor også her. Nede på promenaden ligger et gammelt, men fint havbasseng, pent murt opp, med palmer og med sjøsprøyt i lufta. Uka vi er der hadde Tenerife litt unormalt hardt vær, så bassengene er stengt de fleste dagene. Det blåser opp til storm. Bølger til tross, vi har sol seks av syv dager, og soler oss i “vinterstormen” på Playa Jardin før regnet kommer. Det blir likevel en nydelig dag, vi benytter anledningen til å gumle i oss en fantastisk gulrotkake på Roots og drikke fancy te.

Det deilige med Puerto de la Cruz er at byen føles genuint spansk. Visst finnes det flere turister her, men vi hører svært lite norsk og mye spansk. Etterhvert som ferierende fra andre steder i Europa trekker ned til den solsikre, tørre sørkysten av Tenerife, blir spanjolene igjen i Puerto. Solbrune spanjoler med surfebrett og mye muskelspill, unge jenter med snasen middelhavsmote, flagrende her ute i havgapet. Det er evig vår, det er akkurat nok fukt her til at vegetasjonen er frodig og frisk, men likevel så mange soldager som en nordmann har enormt mye glede av i desember måned.

Restauranter

Akkurat rundt torget kan man påtreffe lett anmassende innkastere utenfor restaurantene, men de er enkle å vifte bort, og går du en gate inn og bort er det ikke noe problem. Det finnes en rekke spisesteder i Puerto de la Cruz, og som ofte før finner vi de beste til sist. Hotellet har også middag, og levende musikk. Vi foretrekker å vandre i gatene på kveldstid, på jakt etter smale bakgater og små eventyr servert før maten. I Calle de la Verdad finner vi god mat og ditto stemning, og i gata ned mot Playa Jardin finnes en fin fruktbutikk der du kan handle niste til stranddagen. Vi sniker litt skyldbetynget med oss en ekstra frukt eller to fra hotellets frokostbuffet, og holder blodsukkeret jevnt utover formiddagen. I Puerto overholdes siestaen med stolthet, bare de store supermarkedene holder åpent mellom tre og sju. For en turist som er full av inntrykk, blir det å venne seg til en hvil midt på dagen en velsignelse. Men gå ikke sulten til til sengs! For spanjolene er lunsjen dagens hovedmåltid. Vi klarer ikke helt å legge om, så vi spiser vårt største måltid om kvelden. Øvelse gjør mester!

Silver Sea

Jeg er svært glad i små landsbyer, men det er praktisk med en by som er lett gangbar og oversiktlig samtidig som den rommer litt mer. Det føles alltid trygt, og vi går mye hver dag.

Vi gjør ikke så mye med hensyn til attraksjoner, men for en barnefamilie kan Loro Parque være spennende. En fugle- og dyrepark med fokus på papegøyer, stedet er faktisk vertskap for en papegøyekongress for de som er spesielt interessert. Loro betyr papegøye på spansk.

La Orotava

En av dagene tar vi buss opp til La Orotava, og får oss en skikkelig kulturopplevelse! La Orotava, og hele Orotava-dalen, bærer bud om en svunnen tid hvor Spania var en stor kolonimakt. Selvsagt er de vakre kirkene, herskapshusene og balkongene et resultat av mye fremfusende atferd på det amerikanske kontinent. Spania innførte voldsomme verdier sjøveien, og ofte via Kanariøyene. Sukkerindustrien var det som bygget mye av velstanden. Senere kom bananplantasjene, og de er her enda. Vi er heldige som er her i desember, vi får se kunstferdige “bilder” som legges som dekorasjon i gatene under religiøse høytider. Disse bildene vises frem på byens museum. Vi kommer også over et torg fullt av bibelske og tradisjonelle motiver, med figurer i nesten naturlig størrelse. Det mørke treverket i balkongene og de innendørs himlingene setter stemningen, sammen med den vakre kirken.

La Orotava ligger ikke langt fra byen vår, og vi bestemmer oss for å gå ned. Vi bruker nok en time, for vi er ikke kjent, og vi stopper henført for å ta bilder. Og selvsagt roter vi oss bort en gang, det hører med, men ikke fordi vi ikke vet hvor vi er- vi skulle bare gått litt annerledes.

Vel nede kommer vi til surfestranden ikke langt fra Manriques havbassenger. Skal si det er fart i vinden og bølgene! Men mildt er det hele tiden, temperaturen ligger på 24 grader.

Los Gigantes

En annen dag bestemmer vi oss for å ta lokalbuss til Los Gigantes, for å få en badedag og for å se de høye klippene som har gitt byen sitt navn: Los Acantillados de los Gigantes. Bølgene er like drøye her, men vi bader likevel. Hjemme i “vår” by er det rødt flagg på stranden denne dagen. Iblant er det lett å se hvorfor, når bølgene kræsjer mot steinene med stor kraft, andre ganger er det understrømmer som gjør at det er best å holde seg på land. Strendene på tenerife er godt merket, mange steder har badevakter, og de er strenge. Greit nok, når lokale værforhold tilsier at stranden nytes best tørrskodd. I los Gigantes er det først og fremst briter, det første stedet vi ser når vi går av bussen heter “The Tipsy Terracce”. Vi tenker at sørsiden får ha sin blendende sol, vi foretrekker ruskeværet og livet i det grønne.

På vei hjem ser vi Teide i solnedgang, det blir nesten ikke finere! Vakre, majestetiske Teide, som en dronning vokter hun over oss, med en mage som ulmer langt der nede i dypet.

Bussjåføren kjører som et uvær, mens de lokale damene strikker. De leer ikke på et øyelokk.

Vi kommer hjem til vår ferieby mette og trette, vi har spist nydelig skinke og melon.

Det siste vi får med oss på turen før vi drar, den siste kvelden og den siste morgenen, er utsikten fra takterrassen. Bølgene er så mektige, Teide tydelig til stede, og solen er god.

En uke i Spanias egen ferieby har gjort at vi smiler uten å tenke over det, der vi går til toppen av gata vår for å vente på bussen. En siste, stille morgenstund, i lyset og brisen.

Når skal man reise?

De rimeligste turene til Tenerife finner du ofte i begynnelsen av desember, og i begynnelsen av januar.

Husk at du ikke får brennhete dager her, men et mildt og friskt klima som inviterer til turer, småhandling i håndverksbutikker og rause porsjoner Churros og sjokolade. I Puerto de la Cruz er det som nevnt mange spanjoler, og byen pusses opp nå som den er i en stille periode hva utenlandske turister angår. Det litt loslitte 70-tallspreget er i ferd med å vike for en ny tid. Det skal bli spennende å se hvordan den blir i fremtiden. Byen anbefales herved!

Få mer informasjon om Tenerife http://www.spain.info og http://www.tourspain.no eller se https://caravelletours.no/om-oss/

Tekst og foto av Johanna Podhorny

Den kjente fortellingen om hobbitten Bilbos eventyr, var det som slo meg da jeg skulle reise til England med tog fra Norge, og tilbake igjen.
Jeg møtte ingen drager og ingen dverger. Gollum så jeg aldri noe til. Onde krefter holdt seg borte.

Derimot gjorde jeg mine erfaringer om ferger og hoteller, byer jeg ikke hadde tenkt å stoppe i, hvite klipper og deilige, grønne åser.
Det var tid for Interrail i England!

Tea and cake

Ny dag, nytt eventyr, nå er det lille søte Shere som står på programmet. Husker du Cameron Diaz`s og Kate Winslets husbytte i The Holiday? Jepp. Det er denne landsbyen. Det lille huset var riktig nok laget i studio, men landsbyen er ekte nok. Den er nær Guildford, nær Gatwick, nær London. Likevel er det ikke mye mennesker her. Vi er i mai måned, mens jeg sitter på toget bøtter det ned, og det regner fortsatt litt når jeg går fra Gomshall til Shere. Det er en 20 minutters spasertur, ikke mer. Fra å være helt tomt er jeg plutselig omgitt av spreke turgåere, og det blir lett å finne inn det siste stykket til landsbyen. Sprekingene sprer seg rundt, og det er bare noen få lokale igjen. Jøye meg for en sjarmbolle!

Jeg går inn på The Dabbling Duck, bestiller te, limonade og et stort kakestykke. Det virker som en variant av Lemon Drizzle, med blåbær i tillegg. Jeg får vann i munnen av å skrive om det og ser det for meg. Godt jeg har bestilt en ny interrailbillett! Et par kommer inn, syklister, de er søkkvåte og får håndklær til å sitte på, balanserende på de høye stolene ved siden av meg på vindusrekka. Superhyggelige folk, de hadde maks uflaks og har kjempet med oppoverbakker i striregn før de fant fram til Shere. De bestiller seg velfortjent mat, og jeg rusler videre. Kirken, andedammen, gater som svinger seg langs rekker med blomsterprydede steinhus.

This is England, tenker jeg, og setter meg på toget tilbake til Hampshire. James og jeg spiser curry og snakker om livet. Vi handler fetaost og rødbeter til salaten dagen derpå.

Min siste dag i England! Jeg har en halv dag i London, Jeg vil gjerne spise på Dishoom, noe særlig annet har jeg ikke planlagt. Egentlig har jeg tenkt til å dra innom Kings Cross og nyoppussede Granary Square ved Coal Drops Yard, hvor lektere med kull kom inn til London via Grand Union og Regents Canal og videre til Themsen i gamle dager. Fra nittitallets britiske bykrim vet vi at her regjerte halliker, gatepiker og doplangere. Nå er det et vakkert se og bli sett- sted, et bilfritt område med trendy spisesteder og flere fontener.

Av logistiske årsaker får det bli en annen gang, jeg spiser på Dishoom og tar meg god tid. Det er lenge å vente, men maten er knallgod og servicen likeså. En absolutt højdare.

Linjen langs havet

Skal du med Eurostar går toget fra St. Pancras, like ved Kings Cross, det var litt derfor jeg hadde tenkt meg dit. Isteden blir det Liverpool Street, tog til Manningtree og bytte til et lite lokaltog mot Harwich. Jeg har bestemt meg for å ta fergen fra Harwich til Hoek van Holland, men har ikke bestilt. Det er her reisens hyggeligste menneskemøte finner sted. En lokal fyr som er den eneste i vogna mi utenom meg selv, flytter seg fra sin faste vindusplass nærmere meg så vi kan skravle. Jeg har aldri vært i Harwich, og han ser at jeg vrir litt urolig på meg i forhold til å rekke ferga. Han beroliger meg med å si at Harwich er pyttliten og lett å se gjennom, ingen problemer, og fergeterminalen ligger rett ved stoppet Harwich International. Når toget kommer fram er vi blitt så gode venner allerede at han tilbyr meg å vise meg Harwich, han har åpenhjertig fortalt meg at han kone er død, han har fortsatt ringen hengende i et kjede rundt halsen. Han har en datter, og han bor i Harwich. Han forteller at Essex er det fattigste fylket i sør, og lurer på hvor de tror pengene kommer fra, de som stemmer for Brexit. Mannen er pensjonist, og har nylig begynt å ta timer for å lære å fly helikopter! Han tror kona hans hadde likt det. Han har alltid hatt sånn lyst, og nå gjør han det.

Menneskemøter

Jeg får omvisning i de gamle gatene, stopper utenfor det som trolig er Englands smaleste hus, og ser enda en sprek sportsbil- var ikke dette et fattig fylke? Vi stopper på havna og ser over til Englands kanskje rareste stedsnavn, Walton- on – the – Naze. Til nå har jeg tatt den lille trillekofferten selv, men nå tar han den, “i really insist!”, og vi går tilbake det korte strekket mot togstasjonen. Det er selve Harwich Town, Dovercourt som jeg går på, og Harwich international. En liten detour, med hyggelig utfall. Det er vanskelig å forklare hvordan jeg vet at det er trygt å følge etter den blivende helikopterpiloten rundt i en småby.

Vi skilles på Dovercourt, vi har fortsatt ikke introdusert oss for hverandre. Hei, ha det!

Fin overfart

Så er jeg straks på fergen, den er noe forsinket, men jeg liker meg. kahytten er helt fin og ordentlig, fergen er herlig fri for dilldall. Det er skikkelig mat, bra priset, og høyrøstede nederlendere snakker i munnen på hverandre og i sine respektve telefoner. En stor gruppe indere har egne plassreservasjoner i kantina. “You are with the angel group?” spør en kabinansatt en av reiserederne. “Angel?” Yes, angel group”. To voksne menn flakser med “vingene” i fullt alvor, for å forsikre seg at det er engler vi snakker om.

Jeg fryder meg over opplysningene som blir gitt på nederlandsk. “Driieten draaten droouiten”, sånn høres det ut for meg, må fnise for meg selv av det fantastiske språket.

Når vi skal av fergen neste morgen, er det litt kluss pga det store reisefølget, jeg forlater køen og setter meg for å vente. Det skulle jeg ikke ha gjort!

“Du kunne bare ha vinket på oss, så hadde vi sluppet deg forbi”, sier mannen i luka.

Hvordan i alle dager skulle jeg vite det, tenker jeg, men mumler bare OK.

Vel ute sitter vi og venter på neste buss, det har akkurat gått en. Vi, det er jeg og en tjukk tysker på forretningsreise, han kom med Eurostar til England, men drar tilbake igjen langs mjølkeruta. Så der sitter vi, lettere straffet for å ha vært høflig ventende i fergekøen.

Det har gått tog her tidligere, og det skal komme metro. Men i mellomtiden går det buss, til Schiedam, en stasjon og en by jeg aldri har hørt om, så derfor ble det vanskelig å plotte den inn i Railplanner- appen. Man skal merke seg at Railplanner har sine begrensinger, Deutche Bahn er bedre. I følge min reiseplanlegger ligger Hoek van Holland i England, og helst vil den ha meg via Brussel. Her må man bare overstyre den, og man må vite om hoppestokk for buss for tog for metro. Ellers er Nederland effektivt og et fint togland. Det er sykt mye mennesker på de store stasjonene, Rotterdaam og Amsterdaam Centraal. Etter mange doble vokaler er jeg plutselig i Tyskland, og herfra går det radig, frem mot flaskehalsen Hamburg- København. Det blir tog på fergen fra Puttgarden til Rødby, og fergen tar akkurat så lang tid det tar å spise en rødspette eller flæsk med persillesous. Damen i kantina skjønner godt norsk, men det gjør ikke den unge kundebehandleren. Hun blir litt “fortvivlt” når jeg finner det festlig at vi nordboere “Forstår hinanden igge”, og jeg tenker på sketsjen med Harald Eia og lurer på hva hun hadde synes om den.

Rød sykkel i København

Fra Rødby går det buss, og jeg lurer litt på hvorfor de tok seg bryet med å rulle toget på fergen. Men i alle fall, buss til København blir det her stopper jeg for å hvile og overnatte hos en skolevenninne. Hun har knall rød sykkel med kurv, selvfølgelig, vi handler økologisk mat på Irma (Wow, for et utvalg, og for en kvalitet!) og vi prater på kjøkkenet mens hybelkameraten Karsten og de to kattene pusler med sitt. Min vertinne byr på ingefærshot, det er kongelig dansk på bordet sammen med planter og krydderier. Det blir rene familiekvelden med dansk spørreprogram om klassisk musikk. Du verden, det må jeg si!

neste morgen kjører Karsten meg til stasjonen, jeg rekker toget med noen sekunders margin siden vi har skravlet under frokosten. Endelig, nå er det bare strekka fra København til Gøteborg til Moss. De siste stoppene fyker forbi som kjærtegn: Råde, Rygge, så Moss. Jippi!

Jeg tenker at kanskje burde jeg flytte til Halden, og dra på Interrail hver evige årstid.

Tekst og foto av Johanna Podhorny

Den kjente fortellingen om hobbitten Bilbos eventyr, var det som slo meg da jeg skulle reise til England med tog fra Norge, og tilbake igjen.
Jeg møtte ingen drager og ingen dverger. Gollum så jeg aldri noe til. Onde krefter holdt seg borte.

Derimot gjorde jeg mine erfaringer om ferger og hoteller, byer jeg ikke hadde tenkt å stoppe i, hvite klipper og deilige, grønne åser.
Det var tid for Interrail i England!

Trivelig tjuvstart

Jeg startet to dager før billettens første gyldighetsdag. Dette var slow travel, og jeg begynte eventyret med å besøke et vennepar på Kornsjø sammen med mannen min. Han dro hjem med vofsene i kveldinga, jeg overnattet. Neste dag ble jeg kjørt til Ed i Sverige, og min venninne viste meg rundt. Det var søndag, og det meste var stengt. Men nå vet jeg i alle fall til neste gang hvor bruktbutikken, elgparken og cafeen ligger, om jeg skulle stoppe i Ed en annen gang. Det vi fikk med oss var en kjøretur langs vannet, på en stadig smalere vei.

Fra Ed til Gøteborg gikk det raskt, og slik jukset jeg litt for å få strekket mellom Moss og Gøteborg til å bli kortere. I Gøteborg bevilget jeg meg en drosje for å rekke Kiel-ferga. Ferga var litt dyr, men så fikk jeg meg overnatting og bevegelse mot målet i samme slengen.

Ideen var å tjuvstarte ved å være i Tyskland allerede på første reisedag! En liten genistrek.

Jeg hadde kjøpt Global pass for syv reisedager, og det var omtrent så lenge jeg kunne være borte. Billetten var fleksibel, og om jeg hadde villet, eller skal vi si kunnet, så hadde det vært fullt mulig å reise innen en måned! En annen billett gir enda flere reisedager innen to måneder. Da kan man jo faktisk dra på syden-ferie med tog, og ha god tid på reisemålet.

Men altså. Jeg gikk til togstasjonen i Kiel, som ligger en kort spasertur fra fergeterminalen. Spiste frokost, hadde god tid. Kjøpte plassreservasjoner nedover Tyskland der det trengtes. Det siste strekket, fra Brussel til London, kunne jeg ikke kjøpe til. Her burde varsellampene begynt å blinke kraftig, men jeg tenkte ikke så langt. Jeg hadde blitt tipset av mitt faderlige opphav om å la vær med å bestille masse plass-billetter på forhånd, han og moren min hadde opplevd at all planleggingen og alle plass-billettene var fånyttes da togene de skulle ta ble forsinket alle sammen.

Skjær i sjøen

Da jeg i tillegg er veldig impulsiv og ikke liker å legge opp en spikra rute, så hadde jeg altså bestemt å bestille underveis. Togene i Tyskland var presise, samtalen med den New Zealandske strikkende damen på vei til Frankfurt særdeles hyggelig¨, og overgangen fra Frankfurt til Brusse- toget gikk smud. Men så! I I Brussel, som jeg ikke hadde gjort noe research på pga at jeg ikke hadde tenkt til å stoppe der, ble jeg nødt til nettopp det.

Eurostar fra Brussel til London St. Pancras var stappandes full, og jeg kunne vifte med interrailbilletten alt jeg ville. Søren klype! Dette var første skjær i sjøen, dog selvforskyldt.

Det ble overnatting på et Ibis-hotell rett ved stasjonen, dyrt til å være Ibis siden det var en obskur belgisk helligdag av noe slag som sendte prisene til himmels. Heldigvis, her var maten god og senga god, og jeg fikk frokost for mindre enn det det kosta fordi de skjønte at jeg var blakk. Med nyoverførte penger fortsatte jeg turen på ettermiddagen. Jeg satt i frokostsalen så lenge jeg kunne, og siden hang jeg rundt på stasjonen, fikk ladet telefonen min og gjorde meg kjent til en annen gang.

Old Kent Road

På grunn av at morgentoget også var fullt og at prisforskjellen var såpass stor mellom tog og buss, hadde jeg kvelden før bestilt meg en bussbillett til ettermiddagen, det skulle komme fram samme kveld. En forsinkelse på ett døgn! Godt jeg hadde tjuvstartet turen, i det minste. Jeg har fortrengt navnet på buss-selskapet, for det skal jeg ikke ta igjen. Sjåføren hadde ikke plass til å parkere der han skulle parkere, så det ble munnbruk mellom ham og en sjåfør fra konkurrerende selskap som ikke ville flytte seg. Doen på bussen hadde ikke vann, og var ikke spesielt lekker. Jeg hadde antibac som jeg delte rundhåndet med mine medpassasjerer. Vi kom nokså greit gjennom sikkerhetskontrollen mellom Belgia og Frankrike, Frankrike og Storbritannia. Bussen gikk på toget i Eurotunellen, det gikk radig og raskt. Endelig, på andre siden da vi kom over til Folkstone og “The white cliffs of Dover”, kunne jeg puste lettet ut! Inn til London kjørte vi Old Kent Road, hyggelig å se nabolag og strøkscafeer, folk og bikkjer.

Jeg skulle ha base hos en venn i Hampshire, så jeg dro rett gjennom London. Byttet fra Victoria coach station til togstasjonen like ved. Metro og lokaltog, av på Farnborough North. Spurte om veien, et hyggelig par hjalp meg på riktig spor, så var det å bruke lommedataen!

James som jeg skulle bo hos er både erkebritisk og samtidig impulsiv.

Han ankommer fem minutter etter meg, låser meg inn og sier “Just popping out for some milk”, kommer tilbake med melk kort tid etterpå, “Care to join me at a friends house?”.

Jeg kunne tenkt meg en dusj, men sier ja. Får en raus porsjon kyllinggryte ved ankomst, “You hungry?” og jeg gafler i meg, mens gutta sitter på gulvet og monterer et eller annet og ser sport på TV.

Turminner og norske venninner

Jeg hadde store planer for min Storbritanniareise. Cornwall! Wales! Skottland! Enda togreisen sitter i kroppen og jeg føler utferdstrangen sterkt tilstede, blir det klart at jeg kommer til å ta småturer. Jeg koser meg enormt de neste dagene, med turer til Tisbury, Sherborne og Shere. Jeg har tidligere vært noen dager i Shaftesbury, en nydelig småby beliggende i fantastisk landskap. Det er svært store høydeforskjeller her, selv om hovedgata ligger rett og fin. Min vertinnevenninne i Shaftesbury forteller at mange pensjonister som har råd og tid til å bo hvor de vil, flytter til Shaftesbury. Min ankomst den gangen var klønete, sein og strabasiøs, dette var før jeg hadde diverse apper på telefonen. Jeg skulle av på Gillingham, for Shaftesbury har ingen egen togstasjon. På et vis hadde jeg greid å tulle det til med øst- og vestgående tog. Ved endestasjonen, da jeg spurte om buss til Shaftesbury, sier damen i luken “Shaftesbury? Shaftesbury? Never heard of it”.

Jeg ble litt blek. “Do you mean Shaftesbury Avenue in London?” Gurimalla, tenkte jeg. Tok et sveip ut i gata, leste på en boligannonse i et vindu hos en megler. Kent! Du tuller. Tilbake til nærmeste overgangs-stasjon nær London, tilbake på vestgående linje, riktig Gillingham og endelig, Shaftesbury!

Den engelske gullrekka

Det ble et godt minne: Vel ute av bussen ligger kirken St James`church, puben The Mitre og The village Hall. DETTE er kvintessensen av England, tenker jeg. Ikke bare det. Rett bak denne gullrekka ligger Gold Hill. Jeg rekker solnedgangen akkurat, over halmtekte cottages og bratt brostensgate. Fantastisk. Så får jeg komme meg avgårde til min vertinnevenninne, i Butt Knap Road. Seriøst. Jeg digger engelske navn, fra de rare pubnavnene til dette her.

Til Marte kommer jeg akkurat idet hun skal ut, på yogatrening i kirken. Flerbruk er tingen på bygda. Jeg rekker å sette fra meg sekken, “Du får bli med meg et stykke, så kommer jeg og møter deg på puben”, sier Marte og peker bortover til The Mitre igjen. Ja ja, den vet jeg jo hvor er. Vel inne kommer jeg raskt i prat med en fyr på nabobordet, han er innflytter kan han fortelle, og har med hunden sin for å teste hvor hundevennlig etablissementet er. Så langt er han fornøyd.

Gummistøvlene mine virker ikke feil her, men jeg skulle ønske jeg hadde vasket dem. Marte har akkurat fortalt meg at i Shaftesbury går alle i gummistøvler, men det skal være rene når man starter hjemmefra. Det er landsbygda, men ordentlig, med pene mennesker.

En perlerad av go`steder

Tilbake til togturen England tur retur, jeg velger meg småbyer og landsbyer de få dagene jeg har til rådighet. Jeg drar til bittelille Tisbury, og tenker at her kan man godt feriere, forelske seg, bli boende. Jeg får muntre tilrop og tips av en lokal frue i samtale med en yngre dame. Hun ser at jeg står og lurer på den beste ruta. “You go down there, it`s quite nice” og jeg tar den smaleste, mest svingete av veiene, og kommer tilbake til hovedgata nedenfra.

Utenfor en delikatessefabrikk blir jeg bedt om å veive en bil i trygg avstand til jaguaren som står, blankpolert og posh og venter på eieren. Kanskje han eller hun kjøper seg en flaske med dyprødt og en god brie. En annen spesialbutikk, The Beckford Bottle Shop, minnes jeg å ha lest om.

Jeg er nødt til å lade telefonen, så jeg stikker innom Genious Coffea. Det viser seg å være et lykketreff! Innehaveren er superhyggelig, jeg får sitte så lenge jeg vil, lader mobil og drikker te. Mange stamgjester stikker innom, og de er like herlige. Jeg forteller om mine eskapader langs skinnene, og frøken kaffelatte vinker til en mann i lokalet, “Hey train friend”, ja det er togvennen hennes, som etter en prat på perrongen er blitt kunde i kaffebaren hennes.

Jeg har tid til et siste sveip før jeg tar toget videre, og jeg får tips om en gate litt i bakkant av landsbyen. Den innfrir så absolutt, en deilig slutt på et halvdagseventyr, med vakre blomster, porter, dører, hager og hus. Jeg er enkel sånn. Bare gi meg noe vakkert å se på, fred og ro, hyggelige mennesker og en togtur.

Videre bærer det på den sørvestre toglinja som går mot Exeter, denne gangen stopper jeg virkelig i Sherborne som jeg har fått tips om før. Sist gikk jeg glipp av Sherborne fordi jeg var for mett til å rulle av toget! Nå rekker jeg en fin rundtur i Sherborne, denne kompakte markedsbyern med Abbey, park og lørdagsmarked. En god grunn til å komme tilbake! For i dag er det ikke marked, likevel er det et par boder oppe. Jeg spiser Ploughmans Platter på en tesalong/ cafe, hilser i farta på damene ved nabobordet, de har så søt hund. Elsker at England er så hundevennlig. Hjemme ville det vel blitt ramaskrik om en veloppdragen hund lå under bordet på et spisested. Sherborne minner meg om Shaftesbury, det er noe med følelsen og størrelsen.

Tekst og foto av Johanna Podhorny

Caravelle-Tours AS tar sitt samfunnsansvar og støtter solcelleprosjektet til Landsbyfadder, en veldedlig organisasjon som donerer solcellepaneler til fattige landsbyer i Rwanda. Les mer om prosjektet her: Landsbyfadder.no

© Copyright 2020 - Caravelle-Tours AS - All Rights Reserved

Adresse:
Tor Sørnes Vei 19,
1523 Moss

Telefon:
+47 69 25 19 10

E-post:
post@caravelle-tours.no

linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram