Ta pulsen på Europa - Ta toget!

Togturer og Interrail er i vinden som aldri før. Visst er “melkeruta” til Hamburg en flaskehals og en frustrasjon fortsatt, men det går an å jukse til Kiel med danskebåten. Fra Oslo eller fra Gøteborg, som er naturlig for meg som er østfolding.

Det var oktober da jeg og mitt faderlige opphav satte oss på toget til Gøteborg fra Moss, min fødeby.

Vi skulle besøke gamle kjente av min far i Versailles, få omvisning i et tempel i Friedrichsdorf og sist men ikke minst, besøke en gren av familietreet vårt i Donauwörth. Men det var et annet stoppested på denne turen som også grep meg. Mulig det er turisten i meg som ikke riktig får nok av bindingsverk, eller om det var konseptet kanaler i høstsol, det vet jeg ikke.

Strasbourg var en by vi måtte passere både til og fra Versailles uansett, så vi bestemte oss for å overnatte en natt der, og ta en ettermiddag i gamlebyen. Eller det vil si, jeg smisket så godt jeg kunne. Min far er en fredelig sjel, og sa ikke nei til det. Uansett så var strekka fra Friedrichsdorf til Versailles i drøyeste laget, så det var bare greit å brekke det opp litt.

Vi hadde en drøy uke, åtte dager på turen. Vi hadde syv reisedager, det vil si at det kun var en dag vi sto stille. Det var i Friedrichsdorf. Dette er en trivelig, om enn ikke livlig småby, som ligger litt utenfor mye travlere Frankfurt am Main.

I søvnige Friedrichsdorf var vi så heldig at min far traff enda flere kjente enn han hadde regnet med, og det er jo hyggelig Han er pensjonist nå, men har hatt arbeid hvor han har reist mye og hatt kolleger i hele Europa. Han har også vært på misjon i Frankrike, to år i Paris i selveste 60-årene, da verden var i endring. Det er den første kompanjongen og med-misjonæren fra den gang da han skal møte i Versailles. Palasset har vi sett før, må vite.

Istedenfor blir det Frankfurt Tempel og Versailles Tempel. Det deilige med å være andregangs turist er at man kan velge om man vil gå for de store kjente attraksjonene, eller gjøre som man lyster. Men for all del, hagene i Versailles er et syn! Jeg er også gledelig overrasket over hvor hyggelig det er i Versailles og i nabobydelen Le Chesnay.

Men altså, Strasbourg! For en vidunderlig by. Det er mange som sykler, dog ikke helt på nivå med Utrecht, Amsterdam og København. Det er en røslig by med en stor og flott jernbanestasjon, selvsagt gammelt kombinert med nytt. Vi forstår med en gang at nå er vi i Frankrike! Hvitkledde bakere balanserer brett på sterke armer, unna vei, her kommer jeg! Det dufter ferske croissanter. I Tyskland er de også glade i brød og andre bakervarer, men dette er i en egen liga. Strasbourg ligger i Alsace, som har vært tysk og fransk om hverandre så mange ganger at det er lett å gå i surr. Schæferhund heter i blant Alsatian på engelsk i tillegg til det mer kjente German Shepherd, og det sier litt om hvor mye tyskfransk confusion vi snakker om. Innflytelsen fra Tyskland er tydelig: på maten, arkitekturen, og følelsen. Likevel, vi er i Frankrike, men mer enn det er vi i Europa. Jeg tenker på Arja Sajonmaa: “Jag vill leva i Europa, jag vill älska och sjunga här!”

Den Europeiske menneskerettsdomstol ligger i nettopp Strasbourg. Det gjør også Europarådet. Goethe studerte her, og byen ble sentral under den litterære bevegelsen Sturm und Drang. Gamlebyen Grande Ile er selvsagt på UNESCOs verdensarvliste- ikke uten grunn! Vi ankommer om ettermiddagen til Strasbourg, og rekker solnedgangen i gamlebyen. Vi har bestilt alt for mye småretter: lokal pølse og skinke som smaker deilig, med hummus som ikke smaker hummus, og vi har perfekt utsikt til menneskene på torvet ved kanalens bredd, de skakke bindingsverkshusene farges rosa der de er hvite og mahogni på det brune tømmeret. For min del er dette så bra det blir om man skal holde seg i turistløypa. Grande Ile er omkranset av et kanalsystem rundt hele, mens det finnes flere småkanaler i tillegg som utgjør området Petite France.

Må ikke forveksles med Petite Venise i Colmar, bare en halv times kjøretur unna. Colmar er også på lista mi, en mer kompakt og liten by- kjent for sin blomsterprakt i vår- og sommerhalvåret. Vil du ha det enda nusseligere, kan du besøke Eguisheim, her snakker vi landsbystørrelse og høy søthetsfaktor. Men jeg liker Strasbourg. Om man først skal besøke en større by, er dette slett ikke galt. Vi må se katedralen også, den ligger vel og merke utenfor gamlebyen. En imponerende plass ligger foran katedralen, solnedgangen er på hell og byens lys tennes. En karusell går rundt for siste gang, da vi kommer tilbake etter en runde rundt katedralen har den takket for seg og sistemann gått av. Det er storslått, det er historisk spennende, og igjen kommer Europafølesen. Mye, mye triveligere enn Brussel Midi, mektig og intimt på samme tid. Hit skal jeg tilbake!

Turen er ikke slutt før den er slutt, vi skal til familien Thiem, en gren eller kvist om du vil, på familiebjørka til Podhornyene. De bor i Donawörth, byen der to elver krysser og kysser før Donau haster videre til Svartehavet og Wörnitz nøyer seg med å bidra til sin mer kjente bror.

Zuzam, Kessel og Schmutter renner også ut i Donau her, så nå vet du det! Donauwörth er en passe stor, hyggelig by, her har jeg vært før i juni måned. Da var det varmt, oktober en annen historie så nær Alpene. I Strasbourg hadde vi mildt og deilig vær, og vår ikke så engelsktalende familie forteller at slik er mikroklimaet i Strasbourg: gjerne et par grader varmere enn sine omgivelser. Det er jo kjekt å vite til en annen gang! Jeg hadde regnet tysk som et dødt språk i min egne hjernebark, men må man så må man, og plutselig stotrer jeg forsøksvise tyske gloser av ren skjær nødvendighet. Omtrent som når jeg i rurale deler av Spania skal gjøre meg forstått, og klarer det fordi jeg er nødt.

Vi drar frem bilder i album og på mobiler og nettbrett, det er familielikheter og latter, språkforvirring og hjertens gode øyeblikk. Jeg var usikker på hvordan jeg skulle takle et slikt plutselig familiebesøk hos tre generasjoner jeg aldri har møtt, men det går strålende. Vi har svisjet oss gjennom Europa langs togskinnene, og det eneste vi har hatt problemer med er ale plassbillettene som kommer i tillegg til interrailbilletten, og som iblant er rimelige og i blant urimelig dyre. Alt i alt har det vært en fin opplevelse. Vi har kjørt i gode skandinaviske (svenske) tog, vi har sittet i brede danske og tyske seter og litt mindre franske seter, dog med fin design. Det er morsomt å høre vår vert klage høylytt over Deutche Bahn som de mener alltid er forsinket, og det er det jammen også mens vi er der- det er begynnende oktoberfest, må vite. Det er akkurat som å høre oss selv jamre oss over gamle NSB eller nye Vy (Fy!). Men alt er tilgitt, vi får nydelig Schwabisk frokost med saltkringle og Kaiser-Semmler, kjøttpålegg og ost og lokale eplemoster.

Så begir vi oss hjemover, det er et drøyt stykke! Underveis bestemmer vi oss for å jukse oss hjem med en overnatting på Kielbåten istedenfor å overnatte å Cabinn i Odense som vi gjorde på vei ned. Cabinn er bygget over ideen Danskebåten/ Oslobåten: rimelig overnatting, plass spart, penger tjent. Rent og ordentlig, god frokost i øverste etasje med utsikt, utlånte paraplyer og vandretur gjennom parken til H. C. Andersens hus. Tenk det! Odense er dessuten tjue ganger rimeligere enn København. Køben er kul, men pricey!

På båten får vi sove godt, kommer oss avgårde uten å løfter en finger, vi tar båten til Gøteborg siden vi er østfoldingær. I gøteborg får vi et langt stopp, det bruker vi til å spise frokost og hvile i Palmehaven som vi halvdansker kaller det: Palmhuset er et romslig drivhus i glass og støpejern, en deilig grønn oase (et forslitt, men korrekt ord i denne sammenhengen). Det ligger i Trädgårdsforeningens hage, ikke langt fra Alfons Åbergs museum for de som er kjent. Palmhuset er gratis, rolig og vakkert å vente i. Vi sitter oppe på galleriet, ved spinkle bord, og puster inn fuktig og temperert luft. Deilig!

For en barnefamilie med enda bedre tid er kanskje Alfons bedre selskap?

Tekst og foto av Johanna Podhorny