Vedvarende covid-restriksjoner er ikke spesielt artig for en reisejournalist. Men det fører til at reiselysten blir rettet mot lokale mål. Er det litt på kanten, å skrive om en tur til et tjern i Våler kommune?
Jeg ble plukket opp hjemme. Fikk en halvtimes varsel. Det var nok til å kle på meg varmt tøy og lufte de hundene som skulle bli hjemme. Jeg tok med min relativt nyanskaffede corona-hund Inger, en langbent mynde med såpass behov for beskjeftigelse at hun lett blir litt “kreativ” hjemme. Hun fikk dermed være reisefølge, blant tursekker og fjernstyrte biler baki svogers doning. Vi parkerte på det gamle ferjeleiet ved Dillingøy, på fastlands- og Våler-siden. Så var det å stikke inn i skogen på venstre hånd av veien, her er det enkel sti/ kjerrevei og blåmerket løype. Trofaste DNT- folk har gjort det trivelig og fint å gå her. Vi valgte å gå frem og tilbake, men turen ligger på UT.no som en tretimers, 5,5 kilometers runde, med stopp ved Brønnerødtjern
Du følger stien som går inn til venstre like ved parkeringen, og følger denne blåmerkede løypa til du kommer til skilt mot Tangen. Her tar du av og får en ordentlig skogsti, men den er fortsatt takknemlig å følge med blåmerkede trær.
Vi hadde med oss små barn, derav den kortere turen, men man trenger altså ikke å gå beina av seg for å få en fin tur i skogen. Det er publisert forskning som viser at det å sitte i ro ved et bål, kan være vel så godt for helsa som en topptur. Skogens ro, sjelens egen hurtiglader. Det er bra for psyken dette, å fylle opp med gode naturopplevelser. Trikset er å ta med akkurat så mye at det blir et behagelig opphold, men ikke så mye at det blir unødig tungt.
Reisefølget hadde med seg det jeg vil kalle lekebiler for voksne, men hvorfor ikke, hvis det gir glede til geeky gutter og jenter. Hver sin hobby, noen bruker tid på å lete etter de gode fotomotivene, mens mor var mest opptatt av å få mest mulig egentid ved bål og bredd. Brønnerødtjern lå blikk stille. Temperaturen var bra, grillpølsene passe småsvidd og klærne varme. Hengekøyen kom opp mellom to furutrær, til stor glede for barna.
Dette, tenkte jeg, er kortreist reiseglede. En spontan invitasjon. Familie eller gode venner. Få røre på kroppen, kjenne på frost og sol, få tid til den gode samtalen. Vite at hunden vil være god og trøtt resten av dagen. Det slo meg at hadde jeg vært i et annet land, og jeg hadde funnet et slikt tjern, og det på en slik strålende dag som denne helgedagen, så hadde jeg vært mektig imponert. Jeg hadde sikkert sagt “A-maaazing” til mitt reisefølge, om jeg hadde hatt noen med meg. Slike gyldne steder har vi rundt oss. Ofte ikke så langt unna heller. Når var siste gangen du gikk på et lokalt museum, gikk en tur langs kyststien, eller rusla rundt på et boligfelt du har bodd en gang?
Vi venter og lengter selvsagt etter våre favorittdestinasjoner i utlandet. Jeg savner elvene og kanalene i England, Skottlands ville vestkyst, Kanariøyenes varme vær, Portugals okergule klipper, middelalderbyer i det sentrale Europa.
Imens får vi lagre disse reisedrømmene og gjemme dem i hjertet som en skatt, titte stjålent på Googlemaps og spare våre kroner til bedre tider. Imens skal jeg gjøre mer av dette: gå turer med og uten reisefølge, nyte tiden da vi kan tenne bål, møtes på små eventyr til byer og steder, og altså: la oss ta i mot sjelefreden som følger av å sitte ned og se på stille vann.
Bli mer kjent med Østfold https://www.visitoestfold.com/
Tekst og foto av Johanna Podhorny
Caravelle-Tours AS tar sitt samfunnsansvar og støtter solcelleprosjektet til Landsbyfadder, en veldedlig organisasjon som donerer solcellepaneler til fattige landsbyer i Rwanda. Les mer om prosjektet her: Landsbyfadder.no
