Vi bestemte oss for et passe stort eventyr i Skottland i mai. Onkel Per og tante Carol skulle besøkes i Montrose, naturligvis. Vi hadde også lagt inn tid til å se andre ting. For et par som har bodd mange år i Larkollen (han) og Jeløy (jeg) så er kyst viktig
Mannen min og jeg har et uttrykk: Eventyr-minis. Det bruker vi om små eventyr og utflukter i hverdagen. Et større eventyr kan hete midi- eller maxi.
Vestkysten er alltid vill og vakker, men østkysten skal man virkelig ikke kimse av.
En ettermiddag ble satt av til å besøke Arbroath rett sør for Montrose. Det ble dramatisk kyststi, geriljastrikk og like ved fant vi roen i den gamle fiskehavnen.
Været skiftet ustanselig slik det skal i Skottland. Det betød noen fine øyeblikk i grenseland mellom lys og skygge, kaldt og varmt, vått og tørt.
Skottland er kontraster!
Første kvelden var noe vindfull, så da gjorde vi selve den lille småbyen Montrose.
Montrose er nesten paddeflatt, det venter man seg liksom ikke til i dette landet.
Kanskje føles det hjemlig for min onkel som opprinnelig er dansk. Han gikk i land her, kapteinen, for mange år siden. Gjennom en felles bekjent ble det ordnet stevnemøte og søt musikk oppsto på båten. Siden har det vært de to. Per og Carol.
Vi går turstier og stille bakgater, gjennom parker og forbi kirker.
Montrose er en rolig småby, her finnes strand og golf og en High Street med det du trenger.
Montrose er kjent for sjøfart og industri, men også for Montrose Basin som er en nesten sirkelrund våtmark på innsiden av byen. Her er det bygget et Wildlife Center, hvor man kan låne heftige kikkerter og lese om dyre- og fuglelivet.
Vi ser seler i ganske høyt antall, vi ser masse ærfugl og andre pippiper.
En av de besøkende har rigget seg til med termos og kikkert, hun er her flere ganger i uken kan hun fortelle etter å ha hjulpet oss med å vende kikkertene mot selsomt sjøliv der ute.
En middag ute blir det tid til på den tredje kvelden. Vi drar på “The George” hvor vi kan konstatere at de kan sitt kjøtt, men det mankerer litt på grønnsakene. Det hører liksom til med et måltid her. Mannen min og jeg har vært på Montrose-besøk sammen før vi ble gift, tenk som tiden flyr i godt lag!
Jeg har selvsagt også vært her alene flere ganger, så vi dropper Stonehaven og Dunottar castle denne gangen. Men er det din første eller andre tur i området, så MÅ du få med deg Dunottar! For en lokasjon!
Dunottar Castle er en ruin plassert på det som må kalles en stein i havet, nesten.
En bratt sti leder fra “fastlandet” ut på en dramatisk formasjon i havgapet. Det er et mektig syn. Stonehaven som er nærmeste by er også en trivelig plass med fin promenade. Jeg får aldri nok av slike fine kystbyer med fiskebåter og smult vann.
Vi hadde egentlig tenkt å få med oss nabobyen Brechin med den lille retro-toglinjen som hører til Caledonian Railway. Denne var dessverre ikke åpen da vi var der i mai, så derfor ble det kyststien i Arbroath isteden.
Brechin skal sjekkes ut senere, helt klart. Jeg er ganske så fascinert av tog og min bedre halvdel jobber på Østfoldbanen. Storbritannia er et flott land for tog-entusiaster og en tur med damptog er alltid gøy. I Brechin kan du ta damptog til Bridge of Dun og dessuten se Thomas the Tank Engine!
På vei fra øst til vest stopper vi for å se en ingeniørmessig genistrek: The Falkirk Wheel. Har du sett TV-programmet “Med kjærlighet for kanaler”? Med skuespiller-ekteparet Tim og Pru, som driver nedover og bortover Storbritannias, Europas og verdens vannveier? De har selvsagt prøvd båtheisen i Falkirk.
Trikset med denne båtheisen er å veie opp for høydeforskjellen der to ender av kanalen møtes. Det gjør man ved at to kar, som veier omtrent det samme, beveger seg samtidig og vips, har man nesten utlignet vekten og energibruken. Slik kan en kanalbåt gå opp mens en annen går ned, og ferden kan fortsette.
På Google kalles tingesten “roterende båtheis mellom to kanaler”, slett ikke upassende.
Heisen ligger i forbindelsen mellom The Forth and Clyde-kanalen og Union- kanalen.
Vi var heldige og fikk se heisen i aksjon. Det var ganske gøyalt å se på. Vi prøvde ikke båtheisen selv, men det kan man gjøre om man bestiller seg en liten omvisning.
Det var tydeligvis et yndet turmål, dette, for både barn og bikkjer og bestemødre- og nordmenn på tur! Vi opplevde ikke selve Falkirk, men på vei tilbake fra vestkysten (som du straks skal få høre mer om) ble det tid til enda en severdighet i området. Lokalisert i The Helix park, på hver sin side av kanalen, står to enorme hestehoder i metall. Den ene stolt kneisende, den andre løfter hodet som om den vrinsker.
The Kelpies, som de heter, består av metallplater som er skrudd sammen. De er hule inni. Overflaten gjør hestehodene enda mer imponerende: de glinser og reflekterer lyset rundt seg, som om de var av sølv. Her kommer det skiftende været til sin rett, lyset endrer seg stadig og med det også utseendet på skulpturene.
Også dette er et utfartssted, men vær klar over at parken ligger like ved motorveien.
Symbolikken med disse skulpturene er å vise hestens betydning for Skottlands industri og landbruk, spesielt den tunge trekkhesten Clydesdale. Navnet Kelpie har de dessuten fått fra vannlevende mytiske skapninger som ofte tok form av en hest- ikke ulikt nøkken fra norsk folklore.
På vestsiden av Skottland, i vårt tilfelle i en landsby utenfor Glasgow, skulle vi endelig få vår dose fish and chips, samt både ruskevær og vakre lysforhold.
Dessuten: to lokasjoner fra krimserien Shetland. Det var veldig artig av to grunner, vi er fans av serien og hadde opprinnelig tenkt å rekke en tur til Shetland. Da vi så at tiden ikke strakk til, hadde vi forsonet oss med at det fikk bli en annen gang. Men i Port of Glasgow, et lite sted ved munningen av elva som renner ut i havet på den ville vestsiden, fant vi Duncans cafe fra serien: Cairn. Her spiste vi frokost sammen med de vi bodde hos, en eksentrisk og superhyggelig familie jeg ble kjent med i min menighet da jeg studerte i Trondheim, fra 98 til 2000. Mye vann har rent i Nidelven siden den gangen jeg besøkte dem sist, i Lochwinnoch. Nå var åstedet Cilmacolm, men vi møttes altså i Gourock for fish and chips, frisk bris, fare for regn og hyggelig samvær.
Og altså, Cairn cafe i Port of Glasgow, der en av ungene deres hadde jobbet tidligere. I samme småby fant vi på deres tips, en liten ruin som hadde vært brukt for innendørs scener i en kirke i Shetland-serien. Da var regnværet et faktum, så mor krøp ut av bilen for bildetagning mens far fikk seg en pre-kjøretur-hvil.
Vår siste natt hadde vi 20 minutter utenfor Edinburgh, i Bo`ness. En bratt liten by ved vannet, vi fant et ålreit hotell der som vi hadde bestilt rom på dagen før.
For interesserte heter hotellet Richmond Park hotel og etter at vi fikk byttet rom (noe støy fra kjøkkenvifta) sov vi som små stener og hadde en nydelig middag i restauranten. Ja, i den rekkefølgen! Vi var litt slitne etter dagens inntrykk.
Bo`ness hadde et fortrinn som vi likte veldig godt: Et togmuseum! Jeg elsker tog og reiser gjerne med dem, min beste halvdel jobber på Østfoldbanen. Nå fikk han rikelig anledning til å sende videosnutter til arbeidskameratene sine av sporveksling og retro-lokomotiv.
Britene er utrolig flinke til å ta vare på sin kulturhistorie. Dette museet er det The Scottish Railway Preservation Society som står for. Museet ligger ved en høyst levende stasjon, og har innendørs haller fylt med godsaker for de som elsker tog.
Fra Bo`ness dro vi tilbake til flyplassen utenfor Edinburgh, etter å ha avlevert bilen vår hos Arnold Clark. Vi betalte omtrent halvparten av hva det kostet hos andre selskaper, så vi var godt fornøyd. Med unntak av litt slappe vindusviskere var bilen plettfri og tjente oss godt på turen. Hadde jeg reist alene, hadde jeg naturligvis brukt tog og buss, det skal sies at en bil kan være kjekt for ekstra fleksibilitet.
Selve Edinburgh fikk vi ikke tid til denne gang, men det er en staselig by som jeg gjerne besøker.
Vi kan bare konstatere at vi var lure som fikk oss en passelig liten ferie langt vekk fra pass- og flykaos, utenom sesong og med hyggelige menneskemøter og vakker natur. Noen fine severdigheter ble det også og da særlig av det slaget som hedrer Skottlands industrihistorie og jernbanekultur. En riktig fin opplevelse som vi bærer med oss og minnes med glede. Oppdag Skottland du også, på små og store eventyr.
Tekst og foto av Johanna Podhorny
Caravelle-Tours AS tar sitt samfunnsansvar og støtter solcelleprosjektet til Landsbyfadder, en veldedlig organisasjon som donerer solcellepaneler til fattige landsbyer i Rwanda. Les mer om prosjektet her: Landsbyfadder.no
