Den lille grønne øya

Magisk, vilt, vått, blått og vakkert! Vi har en herlig dag på sjøen.

Dette er øya med eget plystrespråk, selvsagt på UNESCOS verdensarvsliste. Bli med på eventyr til den lille, grønne øya!

Stemning fra øyas nasjonalpark

Som en Vårherres klinkekule ligger den der, plops ute i vannet utenfor Tenerifes taggete kyst. La Gomera er ufattelig variert til å være så liten. Ikke så høy som Tenerife og La Palma, men full av dramatisk landskap- dype raviner skjærer gjennom øya. Sørsiden er tørrere, på grå dager er den nordlige delen av nasjonalparken hyllet i kjølig og mystisk tåke. Luften i Laurisilva-skogen er vidunderlig frisk, men ikke for kald. Dette er øya med eget plystrespråk, selvsagt på UNESCOS verdensarvsliste. Bli med på eventyr til den lille, grønne øya!

La Gomera er latterlig enkelt å komme seg til under normale omstendigheter. Tenerife er ikke like godt besøkt av oss nordmenn som Gran Canaria, men det er altså hit det er greiest å dra om du skal til La Gomera. Fergen tar bare førti minutter.

Flyplassen er en OK busstur unna, flyturen til Tenerife fra Gardermoen er 5,5 timer.

Du kan også velge å fly til Gran Canaria og videre med Binter Canarias.

Jeg drar til La Gomera med en venninne jeg ikke har sett på 20 år. Hun har vært der før og har lagt ut bilder på facebook, jeg sender melding til henne og forteller at jeg planlegger en tur dit. Enden på visa, og starten på eventyret, blir at vi drar dit sammen. Det er et eventyr i seg selv. Ofte reiser jeg alene, men hei hvor det går når man har reisefølge som har vært på reisemålet og attpåtil har førerkort! Vi leier bil, og suser avgårde nesten hver dag i en uke, på små og store eventyr. Vi bor i Gran Rey, der de fleste turistene bor, men vi har valgt oss et sted på AirBnB litt oppe i dalen, i El Guro. Det er fullt mulig å rusle ned til sentrum av Valle Gran, som er flettet sammen av flere tettsteder: La Playa, Vueltas, og La Puntilla i midten. Google maps viser faktisk bare Vueltas og La Puntilla som selve Valle Gran, men kommunen dekker hele dalen.

Vi har episke dager, som topper hverandre. Vi har lagt inn en dag i hovedstaden San Sebastian, en trivelig liten by med deilig park, et par historiske severdigheter og et sympatisk beliggende torg. Vi får smake på atlanterhavets kraft ved et av tårnene nede ved havna, og en hyggelig samtale med et irsk par bosatt i England.

Andre kveld: Vi ankommer Valle Gran akkurat tidsnok til trommer og solnedgang, masse blide folk, barn, bikkjer og hippier. For en stemning! En uke har vi til rådighet, og den bruker vi til fulle- dog uten å stresse. Søndag er det marked ved busstasjonen, der lokale fastboende og turister møtes over håndverksboder med det rare i: smykker laget av avokadosteiner, små fargerike skinnpunger, redesign i olastoff. Dagen går med til å orientere oss litt i La Playa og La Puntilla. Jeg finner butikken til hun jeg skal møte i løpet av uka, jeg håper på et intervju. Linda har så og si flyttet til La Gomera, og deler livet sitt mellom den grønne øya, samboer, svigerfamilie/ familiebedrift, og sykepleierjobben hjemme i Norge.

Vi drar på delfinsafari en av dagene, det er en liten båt, et lite selskap, det er tyskere som driver det. De står på rekke og rad, de få som tilbyr hvalsafari, på brygga i Vueltas. Jeg tar et øyeblikks beslutning om å legge fra meg mobilen i sekken som vi alle må stæsje i kahytten på båten. Skoene må av. Jeg får en god plass foran i båten, og blir selvsagt søkkvåt. Men for en opplevelse! Vi ser flere hvalarter, og common dolphin og Bottlenose dolphin (tumler). Hvalene er magiske å se, de beveger seg varsomt og verdig i vannet, motoren slås av. Når vi drar til en ny lokasjon, følger delfinene etter- de bryr seg ikke om motordur. Det er utrolig å se delfinenes nysgjerrighet, så lekne de er! Jeg har alltid trodd at dette var litt overdrevent, men nei. Delfinene søker helt klart kontakt. Også hvalene er nysgjerrige. Det er tydelig at mannskap og guider kjenner farvannene, og hvalene!

Se, de er kommet tilbake! sier en av de tyske guidene, og peker utover på en flokk hvaler som har vært borte en tid for så å returnere til Gran Rey.
Mitt reisefølge tar bilder og videoer, jeg holder meg fast og glaner ut over bølgene. Magisk, vilt, vått, blått og vakkert! Vi har en herlig dag på sjøen.

Verdt å merke seg er et annet selskap drevet kun av kvinner. Det heter Pura Vida, et gomerisk entrepenørskapseventyr!

Etter hvalsafarien tar vi på tørt tøy, og får med oss solnedgangstrommene, og så mat.

Utsikt over Valle Gran Rey

I bydelen La Playa treffer vi Linda Stange Nilsen etter avtale. Hun har tatt steget og så godt som flyttet til La Gomera. Hun er sykepleier, smykkedesigner og yogainstruktør. Sammen med samboeren Ciro leier de ut leiligheter i La Playa der de bor. Jeg har skrevet en egen artikkel om Linda.

En av dagene har vi satt av til et besøk i nasjonalparken! Vi kjører til besøkssenteret, tar oss tid til å se på utstillingene. Vi får innsikt i Laurisilvaskogens sårbarhet og skjønnhet, økosystemet i denne sjeldne skogtypen som en tid dekket store deler av Europa. Laurisilvaskogen i seg selv er ganske motstandsdyktig mot skogbranner, men de senere årenes skogbranner i mer lettantennelige randsoner gjør også denne gamle regnskogen mer truet. Og den er avhengig av fuktig luft. Vi går riktignok ikke i høyden, vi finner oss en runde vi kan gå som tar oss til utsiktspunktet Mirador Abrante, så der vi går er det strålende solskinn og ikke mystisk tåkeskog som vi har sett på bilder. Men skogen er vakker, lyset blir så fint filtrert, og vi er ikke lei oss for fint vær.

Utsikten er slående fra Mirador Abrante, stedet er designet av Cæsar Manrique, Kanariøyenes store sønn. Han var naturverner, kunstner, designer. Fortsatt har Lanzarote restriksjoner i byggehøyde takket være ham. Mirador Abrante har glassbunn og stikker godt ut for fjellveggen. For meg er utsikten mot utsikten det flotteste, den røde jorden, blå himmel, skogen bak oss, og Teide på Tenerife rett i mot oss der fremme, som et Soria Moria slott.

Etter noe overprisede, men gode papas arrugadas i uteserveringen setter vi kursen tilbake. Vi skal ned til den lille siestasovende landsbyen Agulo som ligger rett nedenfor Mirador Abrante, du kan komme dit via en tursti. Men vi har bilen, både en velsignelse og forbannelse, som vi må tilbake til. Agulo er en av de tradisjonelle landsbyene på La Gomera, stedet får en del dagsturister, men de fleste tilreisende til øya bor i Valle Gran Rey. Vi får en deilig kveldstur i de trange gatene før hjemtur.

En annen by som må nevnes er Vallehermoso, den vakre dalen betyr det. Her ligger lille Hotel Anaterve med svimlende utsikt og i andre enden av Vallehermoso sentrum finner du kirken Parraquia de San Juan Bautista (Juan Bautista er Johannes døperen). Vallehermoso har vært et viktig sted for La Gomeras økonomi: Sukkerdyrking, vindyrking, bananer. Gode tider og økonomisk vekst har veket for fattigdom, emigrasjon til Venezuela og Cuba, og tross høy arbeidsledighet i hele Spania og også på Kanariøyene, en svak oppsving i turismen og fornyet interesse for Vallehermoso og hele den lille, grønne øya.

Vi drar også for å se Hermigua, der mitt reisefølge har bodd en uke ved en annen anledning. Vi kjører selvsagt innom for å se leiligheten der hun bodde oppi skråningen, og vi kjører nedover dalen og helt ned til vannet. Vi får en vakker og underlig solnedgang, vi er på feil side av øye til å se solen gå ned, i stedet får vi se lange strimer av lys skjære gjennom dalen og treffe bølgene som herjer med rullestenene på stranden. Det er ganske så magisk. Vi går et stykke langs vannet ned til havbassengene, det er stenrasfare på fjellsiden men bassengene lokker oss. Vi sitter der og ser de siste strålene leke med bølgene som skyller rundt bassenget.

Tilbake i Gran Rey er det mat, og hvor spiser man så her? Vår leilighet har absolutt kokemuligheter, men vi er ikke komfortable med gasskomfyren og er dessuten sugne på å utforske litt mer. I hele Gran Rey er det gangavstand, men vær advart, skal du oppove i dalen er det bratt og langt å gå! Nede langs vannet derimot er det flatt og fint, det er kun 20 minutters gange mellom puerto`n i Vueltas til La Playa i nord.

Våre nye bekjentskaper bor i La Playa, men vi treffer også norske Ruby som holder til Vueltas. La Puntilla ligger i midten av disse bydelene. Vi liker både å sitte på muren som beskytter La Playa mot havet, her er alltid underholdning nok hvis man nyter bølgebrus, sval vind og solskinn. Om kvelden når fløyelsmørket legger seg liker vi å utforske de smale gatene i Vueltas. Vi passerer hotellet Gran Rey i Puntilla, som slett ikke har så fantastisk beliggenhet som det ser ut til på bildene vi har sett, men like fullt en praktisk og sentral lokasjon. La Puntilla og Vueltas har noen fine rolige laguner, og egner seg bedre for barnefamilier enn stranden i La Playa.

Vi går forbi en nord-afrikansk restaurant i spreke farger, La Garbanza heter den, men vi er på jakt etter Abesinia som vårt bekjentskap i La Playa har anbefalt. Dette er vel blant de bedre måltidene vi har på øya, Vi nyter godt tilberedt kjøtt og god service.

Mer minnerik er likevel den utflukten vi hadde til Chipude, jeg er slått av det åpne vennlige landskapet, stenformasjonen som vi må kjøre helt inntil for å ta nøyere i øyesyn, den haltende samtalen med damen som serverer oss helt grei lunsj. Jeg forklarer på mitt stakkato turist-spansk at jeg kjenner en jente i Norge hvis far er født i Chipude, og lurer på om noen på dette lille stedet vet hvem han er. Etter litt Tore på sporet- virksomhet viser det seg at jo, de vet hvem han her, men husker ikke datteren. Jeg vet ikke riktig hva det er med Chipude, men det er et vennlig sted, og det føles godt å være der.

Noen lærdommer har jeg fått med meg fra turen til La Gomera:

Den siste Laurisilvaskogen i Europa trues av stadig tørrere klima og skogbranner.

I Chipude har det ikke regnet hele vinteren. Bra for turistene, dårlig for jorda.

Hotellenes bilder er smart tatt, og ofte ligger det en vei mellom dem og stranden.

Det finnes et hyggelig norsk-gomerisk par som leier ut leiligheter i La Playa. De heter Linda og Ciro.

Toalettene kan ikke håndtere annet enn det du har spist og drukket. Papir må i søplekassen.

Jeg elsker stemningen og landskapet i Chipude.

Hermigua og Vallehermoso er for meg finere enn pittoreske Agulo.

Utsikten du har når du går til utsiktspunktet Mirador Abrante er vel så fin som selve utsiktspunktet.

San Sebastian er litt folketom til hovedstad å være, men har et koselig torg og hyggelig park.

Jeg kommer tilbake!

Få mer informasjon om Gomera http://www.spain.info og http://www.tourspain.no eller se https://caravelletours.no/om-oss/

Tekst og foto av Johanna Podhorny

Lindas La Gomera

Jeg møter Linda for første gang på flyet hjem fra Tenerife med en venninne.

Til de som står foran muligheten til å velge et eventyr i livet, men ikke helt vet om de tør, vil jeg bare si: Gjør det!

Utsikt fra takterassen

Linda Stange Nilsen (40) er ikke som andre sykepleiere. Visst tar hun vakter på Ullevaal Sykehus fortsatt, når hun er hjemme i Norge, og i skrivende stund er hun i gamlelandet for å hjelpe til under Koronakrisen.

Men hjemme er også et annet sted- øya La Gomera. Nordmenns forhold til kanariøyene strekker seg stort sett til sørsiden av Gran Canaria, i turistghettoene Puerto Rico og Arguineguin. La Gomera er grønnere, mindre, mer dramatisk i uttrykket. Landskapet er svært variert, temperaturen jevn. Innimellom kommer varme vinder med sand fra Sahara. Andre dager ligger morgentåken litt ekstra lenge før den forsvinner og gir stafettpinnen over til en klar, blå himmel, og en solnedgang som alltid følges av trommer fra hippiene som er så glad i denne øya.

Jeg møter Linda for første gang på flyet hjem fra Tenerife med en venninne, og Linda sitter ved siden av meg på vindusplass, hun kjøper norsk sjokolade og forteller at hun skal hjem til Norge på juleferie: bort fra juledekorasjonene som er så typisk for Sør-Europa og hjem til familie, dempet lys fra adventsstaker og julekrybber i normal størrelse.

Det blir ikke jul for meg i Spania, sier hun.

Jeg må hjem til Norge. Øya La Gomera er ellers det stedet som er blitt hennes base. Det var hendelser i familien som gjorde at hun tenkte at det var lurt å satse og bare gjøre det, selv om det er litt utenfor komfortsonen å faktisk skape seg et hjem på en mindre besøkt øy ute i Atlanterhavet.

Er det noe livet har lært meg, så er det å ikke la slike sjanser løpe fra seg, mener hun. Turen gikk nesten etter planen, men den siste dagen skulle forandre alt.

Anledningen bød seg slik livet ofte serverer det, i form av kjærlighet. Linda var på besøk med en venninne som var stand- in for en annen venninne som var blitt syk. Venninne nummer en var halvt tysk og som mange andre tyskere hadde hun et forhold til La Gomera. Det var slik reisemål ble bestemt. Linda og venninne nummer to hadde ingen planer utenom at de skulle slappe av, og frøken Stange Nilsen skulle skrive masteroppgave i fred og ro.

Været var ikke helt som forventet under turen, det var ganske kaldt og mye vind. Det gjorde at sommerkjolene vi hadde med oss ble kombinert med det vi kunne oppdrive av leggvarmere og skjerf. Det var slik vi gikk kledt da vi bestemte oss for å ta siste kvelden på Gomera Lounge, et velkjent og godt besøkt utested i bydelen La Playa.Gran Rey ligger vest på øya, og det er her de fleste (ofte tyske) turistene drar. Selve Gran Rey har tre deler: La Playa, La Puntilla og Vueltas, mens flere tettsteder og små landsbyer ligger oppover og innover i Valle Gran Rey- Den store kongens dal.

Det var altså i den lille bydelen La Playa, med små butikker, promenade og lyden av solnedgangstrommer, at Linda med følge bestemte seg for å “gjøre La Gomera” den aller siste kvelden.

Jeg syntes det bare var gamle tyskere der, ler Linda, og vi så sikkert litt malplasserte ut. Jeg husker at jeg hadde på meg knall rosa kjole og tykke leggvarmere for ikke å fryse.

Silver Sea

Inn døra kom kjekke Ciro Morales, og det ble tilløp til flørt mellom ham og Linda nordboer. Det ble en riktig klassiker av en sjekkehistorie: Ciro og Linda skravlet hele natten utenfor Gomera Lounge. Ekstra spennende ble det fordi dette var jentenes siste kveld på La Gomera! Telefonnumre ble utvekslet, sammen med gryende følelser. Dette var intet mindre enn natt til Valentinsdagen. Slå den! Dagen derpå måtte Linda med følge forlate øya og begi seg til flyplassen sør på Tenerife. Siden den natta sendte Ciro og Linda meldinger til hverandre hver eneste dag. Vel hjemme lobber Linda for en ny tur til La Gomera sammen med venninnen hun opprinnelig skulle reise med. De to reiser nedover og Linda tar opp kontakten med Ciro. På dette tidspunktet må hun belage seg på kortere turer, hun tar to turer alene og besøker øya, og Ciro naturligvis.

Så dro jeg på en lenge planlagt Asiatur på fem måneder, også her fikk jeg skvist inn en Gomeratur og enda en helt på slutten. Det er nå mine venner og familie begynner å lure hva det er som trekker så veldig til akkurat denne øya. Jeg fortsatte å reise jevnlig til La Gomera helt til jeg til slutt tok valget om å si opp min faste stilling som sykepleier på Ullevål, selv om jeg har fortsatt å ta vakter der når det trengs, forteller Linda.

Ciro og familien driver ferieleiligheter, og Linda er involvert. Selv om hun fremover planlegger mer tid til andre ting, så er dette noe som gjøres i fellesskap- rengjøring, annonsering, vedlikehold. De har oftest fullt belegg og svært gode anmeldelser på nett. Det synes de er hyggelig. Gjestene merker at Ciro og Linda legger hjerte og sjel i alt de gjør. Mange av gjestene kommer igjen og igjen. Ansatte til rengjøring har de kun hatt i noen få uker.

Leilighetene heter Apartementor San Jose, og består av kun syv leiligheter. Vi bor i samme komplekset selv, sier Linda. Noen av leilighetene er fargerike på kanarisk vis, mens andre er lysere og mer stilrene.

Linda har tatt utdanning som yogainstruktør på Tenerife, og hun er smykkedesigner. Hun lager vakre malaer og andre typer smykker. Det begynte med at hun så et smykke som hun så på nett, og så tenkte hun at dette går det da an å gjøre selv! Sakte begynte hun å lage flere og flere smykker, først til venner og kjente, og så kom bestillinger fra andre også. Det ble nettbutikk og Pop-Up Shops. Nå selger hun fra nettbutikken Mandalini Designpå Etsy, og hun har utsalg i to butikker på La Gomera. Den ene butikken, Elaya, ligger i San Sebastian, mens Ocasion ligger i bydelen i Gran Rey.

Den ene som selger smykkene mine er min venninne Desire som har en butikk rett ved leilighetene våre i La Playa. Hun selger diverse interiørvarer og gaveartikler. Juanito sitter på skulderen hennes, han klyper og skravler og turner rundt, og snart blir han hentet for litt samvær med Desires venn Juan. Papegøyen er lille- Juan, derav navnet Juanito. Kanari-spansk er litt annerledes enn fastlands- spansk, så Vueltas uttales Bueltas, mens Bien blir til Vien. Kanarifugler liker å synge særegent! Med tanke på språk, så går det litt i norsk, engelsk og spansk om hverandre.

Mens vi snakker i butikken kommer norske Ruby, hun holder til i bydelen Vueltas.

Her har smykkene fått plass i en Fabrikør monter fra IKEA, og i samme butikken regjerer papegøyen Juanito. Desire sier hun har sansen for skandinavisk design, og mener det er fordi nordmenn er så mye innendørs at vi liker rolige fargepaletter og klassisk interiør.

Engelsk er vårt samlivsspråk, forteller Linda.

Det ville vært litt “dårlig gjort” om jeg skulle uttrykke alt av følelser, tanker og meninger på Ciros morsmål. Vi har valgt å snakke mye engelsk oss i mellom, så blir det et andrespråk for oss begge to. Men det er klart det blir noe spansk, og Ciro forstår litt norsk.

Til de som står foran muligheten til å velge et eventyr i livet, men ikke helt vet om de tør, vil jeg bare si: Gjør det! Du vet aldri hva livet bringer eller hvor lenge du vil være i verden. Det er mye hardt arbeid bak livet på den grønne øy, men det er verdt det, mener Linda.

Få mer informasjon om Gomera http://www.spain.info og http://www.tourspain.no eller se https://caravelletours.no/om-oss/

Tekst og foto av Johanna Podhorny

Puerto de la Cruz - en deilig badeby

Vi hadde for en gangs skyld bestilt en pakketur. Det går fint an å få en eventyrlig ferie likevel, og ta dagsturer dit du vil.

Ofte reiser jeg alene, og da foretrekker jeg å hoppe og sprette litt rundt.

Utsikt fra takterassen

Noen ganger skal en ferie bare være en ferie. Du vil kanskje ha både avslapning, dra alene eller på venninnetur. Kanskje er du som meg, at det ikke er så skrekkelig nøye å få bade hver dag, men bare være nær bølgene og havet, at det er palmesus og ikke blåfrost eller gjørme.

Jeg og en venninne hadde snakket om en syden-tur i flere år, og endelig fikk vi det til.

Valget falt på et rimelig sentrumshotell i den gamle spanske feriebyen Puerto de la Cruz. Hotellet heter La Marquesa og har enkel, god standard. Vi sover godt, og servicen er hyggelig. Tvers ovenfor hotellet ligger en vakker kirke og en park, for anledningen pyntet med lys og julestjerner siden vi reiser i desember måned. Det er gangavstand til strand, promenade og utendørsbassenger.

Byen ligger på nordsiden av Tenerife, men siden de fleste fly lander på lufthavnen i sør, ble det en times busstur dit vi skulle. Vær oppmerksom på at transferbussene ofte må stoppe mange steder! Vi hadde for en gangs skyld bestilt en pakketur. Det går fint an å få en eventyrlig ferie likevel, og ta dagsturer dit du vil. Siden ingen av oss kjørte bil, tenkte vi det var en god løsning. Ofte reiser jeg alene, og da foretrekker jeg å hoppe og sprette litt rundt.

Puerto de la Cruz

Puerto de la Cruz har vært en feriefavoritt blant spanjoler tilbake til 70-tallet og vel så det. Arkitekten Cæsar Manrique, Kanariøyenes stolthet, har satt sine spor også her. Nede på promenaden ligger et gammelt, men fint havbasseng, pent murt opp, med palmer og med sjøsprøyt i lufta. Uka vi er der hadde Tenerife litt unormalt hardt vær, så bassengene er stengt de fleste dagene. Det blåser opp til storm. Bølger til tross, vi har sol seks av syv dager, og soler oss i “vinterstormen” på Playa Jardin før regnet kommer. Det blir likevel en nydelig dag, vi benytter anledningen til å gumle i oss en fantastisk gulrotkake på Roots og drikke fancy te.

Det deilige med Puerto de la Cruz er at byen føles genuint spansk. Visst finnes det flere turister her, men vi hører svært lite norsk og mye spansk. Etterhvert som ferierende fra andre steder i Europa trekker ned til den solsikre, tørre sørkysten av Tenerife, blir spanjolene igjen i Puerto. Solbrune spanjoler med surfebrett og mye muskelspill, unge jenter med snasen middelhavsmote, flagrende her ute i havgapet. Det er evig vår, det er akkurat nok fukt her til at vegetasjonen er frodig og frisk, men likevel så mange soldager som en nordmann har enormt mye glede av i desember måned.

Restauranter

Akkurat rundt torget kan man påtreffe lett anmassende innkastere utenfor restaurantene, men de er enkle å vifte bort, og går du en gate inn og bort er det ikke noe problem. Det finnes en rekke spisesteder i Puerto de la Cruz, og som ofte før finner vi de beste til sist. Hotellet har også middag, og levende musikk. Vi foretrekker å vandre i gatene på kveldstid, på jakt etter smale bakgater og små eventyr servert før maten. I Calle de la Verdad finner vi god mat og ditto stemning, og i gata ned mot Playa Jardin finnes en fin fruktbutikk der du kan handle niste til stranddagen. Vi sniker litt skyldbetynget med oss en ekstra frukt eller to fra hotellets frokostbuffet, og holder blodsukkeret jevnt utover formiddagen. I Puerto overholdes siestaen med stolthet, bare de store supermarkedene holder åpent mellom tre og sju. For en turist som er full av inntrykk, blir det å venne seg til en hvil midt på dagen en velsignelse. Men gå ikke sulten til til sengs! For spanjolene er lunsjen dagens hovedmåltid. Vi klarer ikke helt å legge om, så vi spiser vårt største måltid om kvelden. Øvelse gjør mester!

Silver Sea

Jeg er svært glad i små landsbyer, men det er praktisk med en by som er lett gangbar og oversiktlig samtidig som den rommer litt mer. Det føles alltid trygt, og vi går mye hver dag.

Vi gjør ikke så mye med hensyn til attraksjoner, men for en barnefamilie kan Loro Parque være spennende. En fugle- og dyrepark med fokus på papegøyer, stedet er faktisk vertskap for en papegøyekongress for de som er spesielt interessert. Loro betyr papegøye på spansk.

La Orotava

En av dagene tar vi buss opp til La Orotava, og får oss en skikkelig kulturopplevelse! La Orotava, og hele Orotava-dalen, bærer bud om en svunnen tid hvor Spania var en stor kolonimakt. Selvsagt er de vakre kirkene, herskapshusene og balkongene et resultat av mye fremfusende atferd på det amerikanske kontinent. Spania innførte voldsomme verdier sjøveien, og ofte via Kanariøyene. Sukkerindustrien var det som bygget mye av velstanden. Senere kom bananplantasjene, og de er her enda. Vi er heldige som er her i desember, vi får se kunstferdige “bilder” som legges som dekorasjon i gatene under religiøse høytider. Disse bildene vises frem på byens museum. Vi kommer også over et torg fullt av bibelske og tradisjonelle motiver, med figurer i nesten naturlig størrelse. Det mørke treverket i balkongene og de innendørs himlingene setter stemningen, sammen med den vakre kirken.

La Orotava ligger ikke langt fra byen vår, og vi bestemmer oss for å gå ned. Vi bruker nok en time, for vi er ikke kjent, og vi stopper henført for å ta bilder. Og selvsagt roter vi oss bort en gang, det hører med, men ikke fordi vi ikke vet hvor vi er- vi skulle bare gått litt annerledes.

Vel nede kommer vi til surfestranden ikke langt fra Manriques havbassenger. Skal si det er fart i vinden og bølgene! Men mildt er det hele tiden, temperaturen ligger på 24 grader.

Los Gigantes

En annen dag bestemmer vi oss for å ta lokalbuss til Los Gigantes, for å få en badedag og for å se de høye klippene som har gitt byen sitt navn: Los Acantillados de los Gigantes. Bølgene er like drøye her, men vi bader likevel. Hjemme i “vår” by er det rødt flagg på stranden denne dagen. Iblant er det lett å se hvorfor, når bølgene kræsjer mot steinene med stor kraft, andre ganger er det understrømmer som gjør at det er best å holde seg på land. Strendene på tenerife er godt merket, mange steder har badevakter, og de er strenge. Greit nok, når lokale værforhold tilsier at stranden nytes best tørrskodd. I los Gigantes er det først og fremst briter, det første stedet vi ser når vi går av bussen heter “The Tipsy Terracce”. Vi tenker at sørsiden får ha sin blendende sol, vi foretrekker ruskeværet og livet i det grønne.

På vei hjem ser vi Teide i solnedgang, det blir nesten ikke finere! Vakre, majestetiske Teide, som en dronning vokter hun over oss, med en mage som ulmer langt der nede i dypet.

Bussjåføren kjører som et uvær, mens de lokale damene strikker. De leer ikke på et øyelokk.

Vi kommer hjem til vår ferieby mette og trette, vi har spist nydelig skinke og melon.

Det siste vi får med oss på turen før vi drar, den siste kvelden og den siste morgenen, er utsikten fra takterrassen. Bølgene er så mektige, Teide tydelig til stede, og solen er god.

En uke i Spanias egen ferieby har gjort at vi smiler uten å tenke over det, der vi går til toppen av gata vår for å vente på bussen. En siste, stille morgenstund, i lyset og brisen.

Når skal man reise?

De rimeligste turene til Tenerife finner du ofte i begynnelsen av desember, og i begynnelsen av januar.

Husk at du ikke får brennhete dager her, men et mildt og friskt klima som inviterer til turer, småhandling i håndverksbutikker og rause porsjoner Churros og sjokolade. I Puerto de la Cruz er det som nevnt mange spanjoler, og byen pusses opp nå som den er i en stille periode hva utenlandske turister angår. Det litt loslitte 70-tallspreget er i ferd med å vike for en ny tid. Det skal bli spennende å se hvordan den blir i fremtiden. Byen anbefales herved!

Få mer informasjon om Tenerife http://www.spain.info og http://www.tourspain.no eller se https://caravelletours.no/om-oss/

Tekst og foto av Johanna Podhorny

Det finnes et Spania bakenfor solen, bortenfor sanden. I det gamle kongeriket Aragon er det dype juv, gnistrende hvite tinder, frodig skog. Forna tiders slott, borger og kirker ligger spredt i landskapet som kulisser tiltenkt historisk korrekte storfilmer med Peter O´Toole.

Det gjør det til et perfekt sted, i en perfekt tid, mens folk flokker til Costa del Sol, å ta en reise bakover i tid for å la den skyhøye Game of Thrones-faktoren skylle over deg.

Vi fløy til Barcelona, og ble tatt godt i mot på flyplassen av vår guide Raoul. Han skulle være vår guide, sjåfør med godt humør, og lokalkjente inspiratør.

Raoul er opprinnelig fra Madrid. Han snakker varmt om området vi skal besøke. Han har flyttet hit på grunn av kjærligheten. Når han forteller det tror de fleste det dreier seg om en kvinne, men nei, kona traff han før de flyttet hit. Kjærligheten til fjellene, det var det som trakk.

Ellers er Karen Sand med fra Spanias Turistkontor, det er hun som inviterer, og Tom Amriati- Løvås er mat og vin-skribent. Så er det undertegnede.

Programmet er hektisk, det er tett som hagl med omvisninger, byer og borger.

For den jevne Spaniafarer anbefales et roligere tempo. Vi journalister skal jo bokstavelig talt jobbe for føden!

Så, hvorfor, av alle ting, skal en forfrossen nordmann dra til akkurat Aragon?

Jo, det skal jeg si dere. Fordi Aragon har så mye unik natur og kultur, og du kan ha det om ikke for deg selv, så nesten. i den nordligste provinsen er vi så lang sør og så høyt, at får vi en helt unik fjellopplevelse. Ordet nasjonalpark kommer til sin rett når vi går på en skog i bunnen av en dal, hvor stien faktisk er markert med små kantstein! En uvant tilpasning, men her kommer den til sin rett: Den kontinentale vegetasjonen, ranke, mektige bøketrær som strekker seg mot lyset, i kontrast mot hvite Toblerone-fjell på 2000 meter: et kontinentalt og likevel vilt landskap.

På vårt besøk i nasjonalparken Ordesa y Monte Perdido blir vi overrasket av at det er såpass med snø at den planlagte totimersturen faller bort til fordel mot en rolig rusletur på en halvtime. Vi er rett og slett ikke skodd for en skikkelig snøtur. Ikke at det er voldsomme mengder, men vi må også tenke på at vi skal videre før mørket kommer, vi har sommerdekk som alle andre i Spania men en dyktig sjåfør. Raoul har faktisk kjørt i Norge, han er isklatrer på fritiden.

Dagen i Pyrinéene var ikke den første, men for min del en av de mest minnerike. Vi besøkte fjellandsbyen Torla hvor vi hadde en deilig lunsj, og hadde været vært noe bedre hadde vi hatt flott utsikt fra restauranten. På dette tidspunktet var det hvitt av snø ute. Vi hadde også en overnatting i fjellene, på hotell Sanchez i Ainsa. Både undertegnede og journalist-kollega Tom fikk en følelse av høyfjellshotel. Her serverte man rustikke retter med et hint av nabolandene Frankrike og Italia, i tillegg til nordspanske nytelser som fjell-ørret og villsvin. Her var vi milevis, bokstavelig talt, fra østkystens Paella. En gruppe menn satt innerst i lokalet, baskere, kunne guiden vår fortelle. På hotellrommet var det et nesten britisk og svært kjærkomment tilbud: varmerør på badet som du kunne henge våte klær på. Dette hotellet var nemlig en av mange sykkelvennlige hoteller i regionen.

Guiden vår Raoul forteller at det startet med noen entusiaster som begynte å rydde stier og tilrettelegge for terrengsykling. Senere fulgte et samarbeid med mange av hotellene som fikk hedersbetegnelsen sykkelvennlig. Det betyr at du får spyle ned sykkelen ved hjemkomst, og kanskje deg selv om det trengs, du kan henge klærne dine til tørk på badet mens sykkelen din står ren og trygg innendørs til neste dags ritt. Fantastisk!

På vårt eventyr hadde vi vingårdsbesøk, juvvandring i Alquezar, det var tårn og borger å bestige, og regionshovedstaden Zaragoza å bli kjent i. Aragon er en autonom region og består av tre provinser: Teruel i sør, Zaragoza i midten og Huesca som går helt opp mot grensen til Frankrike.

I middelalderen strakte kongeriket Aragon seg ned til Valencia og Balearene samt Catalonia.

Et trekk som er typisk for Aragon og da særlig de sørlige provinsene, er forna dagers smeltedigel av kristen, maurisk og jødisk sameksistens. Det var selvsagt ikke bare hurra på jorda, og segregering i ulike bydeler var vanlig. Men: spesielt byen Zaragoza opplevde mange års fredelig sameksistens. Det er sannsynlig at den muslimske og jødiske historien inneholder flere synsvinkler. Men faktum var, at i en periode blomstret byen ut av denne sameksistensen, og Mudejar-stilen ble født. Mudejar er en arkitektonisk stil der arabere som underkastet seg de kristelige herrer fikk beholde sin kultur og sin religion. De bygget sågar kirker på oppdrag fra katolikkene. Dette har satt sine spor i en nydelig arkitektonisk signatur med bruk av buer, vakre blåfarger og mosaikk-lignende dekorasjoner.

Våre dagers Zaragoza er vel så kjent for sin tapas-rute “El Tubo” i gamlebyen, men ikke glem å se de vakre kirkene og basilikaene!

I Zaragoza finnes også en romersk ruin, et gammelt teater. Vår lokale guide forteller at Zaragoza er alle utbyggeres mareritt: stikker du en spade i jorda, finner du garantert førti fortidsminner! For oss som er på eventyr er ikke dette en kilde til frustrasjon, tvert i mot! Vi koser oss med bygninger fra flere tidehverv. Det er kritthvite teaterbygg, steinlagte plazaer, skimrende fasader og historie i hver krok. På et merkelig vis minner byen meg om Trondheim, med sin elv og evige vind, studentmiljø og katedral. Dette frister til gjensyn. Ikke glem å spise Spanias beste croquetas når du er i Zaragoza. Det er virkelig snadder.

Det fine med Aragon er at det er så mangesidig. Du kan selvsagt kombinere med en dag i Barcelona/ Catalonia, men bare innenfor Aragon er det mye å ta seg til. Små landsbyer, de mektige steinformasjonene Los Mallos, høyreiste tinder i Pyrineene, rikt kulturliv i regionshovedstaden. Vandringer i nasjonalparken, eller mer utfordrende terrengsykling. Skal jeg plukke en ting, som jeg tror en norsk familie ville hatt moro av, så kanskje et besøk i Alquezar med juvvandring og fugletitting. Store gribber på sterke vinger. Det er bare å velge!

Tekst og foto av Johanna Podhorny

Caravelle-Tours AS tar sitt samfunnsansvar og støtter solcelleprosjektet til Landsbyfadder, en veldedlig organisasjon som donerer solcellepaneler til fattige landsbyer i Rwanda. Les mer om prosjektet her: Landsbyfadder.no

© Copyright 2020 - Caravelle-Tours AS - All Rights Reserved

Adresse:
Tor Sørnes Vei 19,
1523 Moss

Telefon:
+47 69 25 19 10

E-post:
post@caravelle-tours.no

linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram