Den lille grønne øya

Magisk, vilt, vått, blått og vakkert! Vi har en herlig dag på sjøen.

Dette er øya med eget plystrespråk, selvsagt på UNESCOS verdensarvsliste. Bli med på eventyr til den lille, grønne øya!

Stemning fra øyas nasjonalpark

Som en Vårherres klinkekule ligger den der, plops ute i vannet utenfor Tenerifes taggete kyst. La Gomera er ufattelig variert til å være så liten. Ikke så høy som Tenerife og La Palma, men full av dramatisk landskap- dype raviner skjærer gjennom øya. Sørsiden er tørrere, på grå dager er den nordlige delen av nasjonalparken hyllet i kjølig og mystisk tåke. Luften i Laurisilva-skogen er vidunderlig frisk, men ikke for kald. Dette er øya med eget plystrespråk, selvsagt på UNESCOS verdensarvsliste. Bli med på eventyr til den lille, grønne øya!

La Gomera er latterlig enkelt å komme seg til under normale omstendigheter. Tenerife er ikke like godt besøkt av oss nordmenn som Gran Canaria, men det er altså hit det er greiest å dra om du skal til La Gomera. Fergen tar bare førti minutter.

Flyplassen er en OK busstur unna, flyturen til Tenerife fra Gardermoen er 5,5 timer.

Du kan også velge å fly til Gran Canaria og videre med Binter Canarias.

Jeg drar til La Gomera med en venninne jeg ikke har sett på 20 år. Hun har vært der før og har lagt ut bilder på facebook, jeg sender melding til henne og forteller at jeg planlegger en tur dit. Enden på visa, og starten på eventyret, blir at vi drar dit sammen. Det er et eventyr i seg selv. Ofte reiser jeg alene, men hei hvor det går når man har reisefølge som har vært på reisemålet og attpåtil har førerkort! Vi leier bil, og suser avgårde nesten hver dag i en uke, på små og store eventyr. Vi bor i Gran Rey, der de fleste turistene bor, men vi har valgt oss et sted på AirBnB litt oppe i dalen, i El Guro. Det er fullt mulig å rusle ned til sentrum av Valle Gran, som er flettet sammen av flere tettsteder: La Playa, Vueltas, og La Puntilla i midten. Google maps viser faktisk bare Vueltas og La Puntilla som selve Valle Gran, men kommunen dekker hele dalen.

Vi har episke dager, som topper hverandre. Vi har lagt inn en dag i hovedstaden San Sebastian, en trivelig liten by med deilig park, et par historiske severdigheter og et sympatisk beliggende torg. Vi får smake på atlanterhavets kraft ved et av tårnene nede ved havna, og en hyggelig samtale med et irsk par bosatt i England.

Andre kveld: Vi ankommer Valle Gran akkurat tidsnok til trommer og solnedgang, masse blide folk, barn, bikkjer og hippier. For en stemning! En uke har vi til rådighet, og den bruker vi til fulle- dog uten å stresse. Søndag er det marked ved busstasjonen, der lokale fastboende og turister møtes over håndverksboder med det rare i: smykker laget av avokadosteiner, små fargerike skinnpunger, redesign i olastoff. Dagen går med til å orientere oss litt i La Playa og La Puntilla. Jeg finner butikken til hun jeg skal møte i løpet av uka, jeg håper på et intervju. Linda har så og si flyttet til La Gomera, og deler livet sitt mellom den grønne øya, samboer, svigerfamilie/ familiebedrift, og sykepleierjobben hjemme i Norge.

Vi drar på delfinsafari en av dagene, det er en liten båt, et lite selskap, det er tyskere som driver det. De står på rekke og rad, de få som tilbyr hvalsafari, på brygga i Vueltas. Jeg tar et øyeblikks beslutning om å legge fra meg mobilen i sekken som vi alle må stæsje i kahytten på båten. Skoene må av. Jeg får en god plass foran i båten, og blir selvsagt søkkvåt. Men for en opplevelse! Vi ser flere hvalarter, og common dolphin og Bottlenose dolphin (tumler). Hvalene er magiske å se, de beveger seg varsomt og verdig i vannet, motoren slås av. Når vi drar til en ny lokasjon, følger delfinene etter- de bryr seg ikke om motordur. Det er utrolig å se delfinenes nysgjerrighet, så lekne de er! Jeg har alltid trodd at dette var litt overdrevent, men nei. Delfinene søker helt klart kontakt. Også hvalene er nysgjerrige. Det er tydelig at mannskap og guider kjenner farvannene, og hvalene!

Se, de er kommet tilbake! sier en av de tyske guidene, og peker utover på en flokk hvaler som har vært borte en tid for så å returnere til Gran Rey.
Mitt reisefølge tar bilder og videoer, jeg holder meg fast og glaner ut over bølgene. Magisk, vilt, vått, blått og vakkert! Vi har en herlig dag på sjøen.

Verdt å merke seg er et annet selskap drevet kun av kvinner. Det heter Pura Vida, et gomerisk entrepenørskapseventyr!

Etter hvalsafarien tar vi på tørt tøy, og får med oss solnedgangstrommene, og så mat.

Utsikt over Valle Gran Rey

I bydelen La Playa treffer vi Linda Stange Nilsen etter avtale. Hun har tatt steget og så godt som flyttet til La Gomera. Hun er sykepleier, smykkedesigner og yogainstruktør. Sammen med samboeren Ciro leier de ut leiligheter i La Playa der de bor. Jeg har skrevet en egen artikkel om Linda.

En av dagene har vi satt av til et besøk i nasjonalparken! Vi kjører til besøkssenteret, tar oss tid til å se på utstillingene. Vi får innsikt i Laurisilvaskogens sårbarhet og skjønnhet, økosystemet i denne sjeldne skogtypen som en tid dekket store deler av Europa. Laurisilvaskogen i seg selv er ganske motstandsdyktig mot skogbranner, men de senere årenes skogbranner i mer lettantennelige randsoner gjør også denne gamle regnskogen mer truet. Og den er avhengig av fuktig luft. Vi går riktignok ikke i høyden, vi finner oss en runde vi kan gå som tar oss til utsiktspunktet Mirador Abrante, så der vi går er det strålende solskinn og ikke mystisk tåkeskog som vi har sett på bilder. Men skogen er vakker, lyset blir så fint filtrert, og vi er ikke lei oss for fint vær.

Utsikten er slående fra Mirador Abrante, stedet er designet av Cæsar Manrique, Kanariøyenes store sønn. Han var naturverner, kunstner, designer. Fortsatt har Lanzarote restriksjoner i byggehøyde takket være ham. Mirador Abrante har glassbunn og stikker godt ut for fjellveggen. For meg er utsikten mot utsikten det flotteste, den røde jorden, blå himmel, skogen bak oss, og Teide på Tenerife rett i mot oss der fremme, som et Soria Moria slott.

Etter noe overprisede, men gode papas arrugadas i uteserveringen setter vi kursen tilbake. Vi skal ned til den lille siestasovende landsbyen Agulo som ligger rett nedenfor Mirador Abrante, du kan komme dit via en tursti. Men vi har bilen, både en velsignelse og forbannelse, som vi må tilbake til. Agulo er en av de tradisjonelle landsbyene på La Gomera, stedet får en del dagsturister, men de fleste tilreisende til øya bor i Valle Gran Rey. Vi får en deilig kveldstur i de trange gatene før hjemtur.

En annen by som må nevnes er Vallehermoso, den vakre dalen betyr det. Her ligger lille Hotel Anaterve med svimlende utsikt og i andre enden av Vallehermoso sentrum finner du kirken Parraquia de San Juan Bautista (Juan Bautista er Johannes døperen). Vallehermoso har vært et viktig sted for La Gomeras økonomi: Sukkerdyrking, vindyrking, bananer. Gode tider og økonomisk vekst har veket for fattigdom, emigrasjon til Venezuela og Cuba, og tross høy arbeidsledighet i hele Spania og også på Kanariøyene, en svak oppsving i turismen og fornyet interesse for Vallehermoso og hele den lille, grønne øya.

Vi drar også for å se Hermigua, der mitt reisefølge har bodd en uke ved en annen anledning. Vi kjører selvsagt innom for å se leiligheten der hun bodde oppi skråningen, og vi kjører nedover dalen og helt ned til vannet. Vi får en vakker og underlig solnedgang, vi er på feil side av øye til å se solen gå ned, i stedet får vi se lange strimer av lys skjære gjennom dalen og treffe bølgene som herjer med rullestenene på stranden. Det er ganske så magisk. Vi går et stykke langs vannet ned til havbassengene, det er stenrasfare på fjellsiden men bassengene lokker oss. Vi sitter der og ser de siste strålene leke med bølgene som skyller rundt bassenget.

Tilbake i Gran Rey er det mat, og hvor spiser man så her? Vår leilighet har absolutt kokemuligheter, men vi er ikke komfortable med gasskomfyren og er dessuten sugne på å utforske litt mer. I hele Gran Rey er det gangavstand, men vær advart, skal du oppove i dalen er det bratt og langt å gå! Nede langs vannet derimot er det flatt og fint, det er kun 20 minutters gange mellom puerto`n i Vueltas til La Playa i nord.

Våre nye bekjentskaper bor i La Playa, men vi treffer også norske Ruby som holder til Vueltas. La Puntilla ligger i midten av disse bydelene. Vi liker både å sitte på muren som beskytter La Playa mot havet, her er alltid underholdning nok hvis man nyter bølgebrus, sval vind og solskinn. Om kvelden når fløyelsmørket legger seg liker vi å utforske de smale gatene i Vueltas. Vi passerer hotellet Gran Rey i Puntilla, som slett ikke har så fantastisk beliggenhet som det ser ut til på bildene vi har sett, men like fullt en praktisk og sentral lokasjon. La Puntilla og Vueltas har noen fine rolige laguner, og egner seg bedre for barnefamilier enn stranden i La Playa.

Vi går forbi en nord-afrikansk restaurant i spreke farger, La Garbanza heter den, men vi er på jakt etter Abesinia som vårt bekjentskap i La Playa har anbefalt. Dette er vel blant de bedre måltidene vi har på øya, Vi nyter godt tilberedt kjøtt og god service.

Mer minnerik er likevel den utflukten vi hadde til Chipude, jeg er slått av det åpne vennlige landskapet, stenformasjonen som vi må kjøre helt inntil for å ta nøyere i øyesyn, den haltende samtalen med damen som serverer oss helt grei lunsj. Jeg forklarer på mitt stakkato turist-spansk at jeg kjenner en jente i Norge hvis far er født i Chipude, og lurer på om noen på dette lille stedet vet hvem han er. Etter litt Tore på sporet- virksomhet viser det seg at jo, de vet hvem han her, men husker ikke datteren. Jeg vet ikke riktig hva det er med Chipude, men det er et vennlig sted, og det føles godt å være der.

Noen lærdommer har jeg fått med meg fra turen til La Gomera:

Den siste Laurisilvaskogen i Europa trues av stadig tørrere klima og skogbranner.

I Chipude har det ikke regnet hele vinteren. Bra for turistene, dårlig for jorda.

Hotellenes bilder er smart tatt, og ofte ligger det en vei mellom dem og stranden.

Det finnes et hyggelig norsk-gomerisk par som leier ut leiligheter i La Playa. De heter Linda og Ciro.

Toalettene kan ikke håndtere annet enn det du har spist og drukket. Papir må i søplekassen.

Jeg elsker stemningen og landskapet i Chipude.

Hermigua og Vallehermoso er for meg finere enn pittoreske Agulo.

Utsikten du har når du går til utsiktspunktet Mirador Abrante er vel så fin som selve utsiktspunktet.

San Sebastian er litt folketom til hovedstad å være, men har et koselig torg og hyggelig park.

Jeg kommer tilbake!

Få mer informasjon om Gomera http://www.spain.info og http://www.tourspain.no eller se https://caravelletours.no/om-oss/

Tekst og foto av Johanna Podhorny

Lindas La Gomera

Jeg møter Linda for første gang på flyet hjem fra Tenerife med en venninne.

Til de som står foran muligheten til å velge et eventyr i livet, men ikke helt vet om de tør, vil jeg bare si: Gjør det!

Utsikt fra takterassen

Linda Stange Nilsen (40) er ikke som andre sykepleiere. Visst tar hun vakter på Ullevaal Sykehus fortsatt, når hun er hjemme i Norge, og i skrivende stund er hun i gamlelandet for å hjelpe til under Koronakrisen.

Men hjemme er også et annet sted- øya La Gomera. Nordmenns forhold til kanariøyene strekker seg stort sett til sørsiden av Gran Canaria, i turistghettoene Puerto Rico og Arguineguin. La Gomera er grønnere, mindre, mer dramatisk i uttrykket. Landskapet er svært variert, temperaturen jevn. Innimellom kommer varme vinder med sand fra Sahara. Andre dager ligger morgentåken litt ekstra lenge før den forsvinner og gir stafettpinnen over til en klar, blå himmel, og en solnedgang som alltid følges av trommer fra hippiene som er så glad i denne øya.

Jeg møter Linda for første gang på flyet hjem fra Tenerife med en venninne, og Linda sitter ved siden av meg på vindusplass, hun kjøper norsk sjokolade og forteller at hun skal hjem til Norge på juleferie: bort fra juledekorasjonene som er så typisk for Sør-Europa og hjem til familie, dempet lys fra adventsstaker og julekrybber i normal størrelse.

Det blir ikke jul for meg i Spania, sier hun.

Jeg må hjem til Norge. Øya La Gomera er ellers det stedet som er blitt hennes base. Det var hendelser i familien som gjorde at hun tenkte at det var lurt å satse og bare gjøre det, selv om det er litt utenfor komfortsonen å faktisk skape seg et hjem på en mindre besøkt øy ute i Atlanterhavet.

Er det noe livet har lært meg, så er det å ikke la slike sjanser løpe fra seg, mener hun. Turen gikk nesten etter planen, men den siste dagen skulle forandre alt.

Anledningen bød seg slik livet ofte serverer det, i form av kjærlighet. Linda var på besøk med en venninne som var stand- in for en annen venninne som var blitt syk. Venninne nummer en var halvt tysk og som mange andre tyskere hadde hun et forhold til La Gomera. Det var slik reisemål ble bestemt. Linda og venninne nummer to hadde ingen planer utenom at de skulle slappe av, og frøken Stange Nilsen skulle skrive masteroppgave i fred og ro.

Været var ikke helt som forventet under turen, det var ganske kaldt og mye vind. Det gjorde at sommerkjolene vi hadde med oss ble kombinert med det vi kunne oppdrive av leggvarmere og skjerf. Det var slik vi gikk kledt da vi bestemte oss for å ta siste kvelden på Gomera Lounge, et velkjent og godt besøkt utested i bydelen La Playa.Gran Rey ligger vest på øya, og det er her de fleste (ofte tyske) turistene drar. Selve Gran Rey har tre deler: La Playa, La Puntilla og Vueltas, mens flere tettsteder og små landsbyer ligger oppover og innover i Valle Gran Rey- Den store kongens dal.

Det var altså i den lille bydelen La Playa, med små butikker, promenade og lyden av solnedgangstrommer, at Linda med følge bestemte seg for å “gjøre La Gomera” den aller siste kvelden.

Jeg syntes det bare var gamle tyskere der, ler Linda, og vi så sikkert litt malplasserte ut. Jeg husker at jeg hadde på meg knall rosa kjole og tykke leggvarmere for ikke å fryse.

Silver Sea

Inn døra kom kjekke Ciro Morales, og det ble tilløp til flørt mellom ham og Linda nordboer. Det ble en riktig klassiker av en sjekkehistorie: Ciro og Linda skravlet hele natten utenfor Gomera Lounge. Ekstra spennende ble det fordi dette var jentenes siste kveld på La Gomera! Telefonnumre ble utvekslet, sammen med gryende følelser. Dette var intet mindre enn natt til Valentinsdagen. Slå den! Dagen derpå måtte Linda med følge forlate øya og begi seg til flyplassen sør på Tenerife. Siden den natta sendte Ciro og Linda meldinger til hverandre hver eneste dag. Vel hjemme lobber Linda for en ny tur til La Gomera sammen med venninnen hun opprinnelig skulle reise med. De to reiser nedover og Linda tar opp kontakten med Ciro. På dette tidspunktet må hun belage seg på kortere turer, hun tar to turer alene og besøker øya, og Ciro naturligvis.

Så dro jeg på en lenge planlagt Asiatur på fem måneder, også her fikk jeg skvist inn en Gomeratur og enda en helt på slutten. Det er nå mine venner og familie begynner å lure hva det er som trekker så veldig til akkurat denne øya. Jeg fortsatte å reise jevnlig til La Gomera helt til jeg til slutt tok valget om å si opp min faste stilling som sykepleier på Ullevål, selv om jeg har fortsatt å ta vakter der når det trengs, forteller Linda.

Ciro og familien driver ferieleiligheter, og Linda er involvert. Selv om hun fremover planlegger mer tid til andre ting, så er dette noe som gjøres i fellesskap- rengjøring, annonsering, vedlikehold. De har oftest fullt belegg og svært gode anmeldelser på nett. Det synes de er hyggelig. Gjestene merker at Ciro og Linda legger hjerte og sjel i alt de gjør. Mange av gjestene kommer igjen og igjen. Ansatte til rengjøring har de kun hatt i noen få uker.

Leilighetene heter Apartementor San Jose, og består av kun syv leiligheter. Vi bor i samme komplekset selv, sier Linda. Noen av leilighetene er fargerike på kanarisk vis, mens andre er lysere og mer stilrene.

Linda har tatt utdanning som yogainstruktør på Tenerife, og hun er smykkedesigner. Hun lager vakre malaer og andre typer smykker. Det begynte med at hun så et smykke som hun så på nett, og så tenkte hun at dette går det da an å gjøre selv! Sakte begynte hun å lage flere og flere smykker, først til venner og kjente, og så kom bestillinger fra andre også. Det ble nettbutikk og Pop-Up Shops. Nå selger hun fra nettbutikken Mandalini Designpå Etsy, og hun har utsalg i to butikker på La Gomera. Den ene butikken, Elaya, ligger i San Sebastian, mens Ocasion ligger i bydelen i Gran Rey.

Den ene som selger smykkene mine er min venninne Desire som har en butikk rett ved leilighetene våre i La Playa. Hun selger diverse interiørvarer og gaveartikler. Juanito sitter på skulderen hennes, han klyper og skravler og turner rundt, og snart blir han hentet for litt samvær med Desires venn Juan. Papegøyen er lille- Juan, derav navnet Juanito. Kanari-spansk er litt annerledes enn fastlands- spansk, så Vueltas uttales Bueltas, mens Bien blir til Vien. Kanarifugler liker å synge særegent! Med tanke på språk, så går det litt i norsk, engelsk og spansk om hverandre.

Mens vi snakker i butikken kommer norske Ruby, hun holder til i bydelen Vueltas.

Her har smykkene fått plass i en Fabrikør monter fra IKEA, og i samme butikken regjerer papegøyen Juanito. Desire sier hun har sansen for skandinavisk design, og mener det er fordi nordmenn er så mye innendørs at vi liker rolige fargepaletter og klassisk interiør.

Engelsk er vårt samlivsspråk, forteller Linda.

Det ville vært litt “dårlig gjort” om jeg skulle uttrykke alt av følelser, tanker og meninger på Ciros morsmål. Vi har valgt å snakke mye engelsk oss i mellom, så blir det et andrespråk for oss begge to. Men det er klart det blir noe spansk, og Ciro forstår litt norsk.

Til de som står foran muligheten til å velge et eventyr i livet, men ikke helt vet om de tør, vil jeg bare si: Gjør det! Du vet aldri hva livet bringer eller hvor lenge du vil være i verden. Det er mye hardt arbeid bak livet på den grønne øy, men det er verdt det, mener Linda.

Få mer informasjon om Gomera http://www.spain.info og http://www.tourspain.no eller se https://caravelletours.no/om-oss/

Tekst og foto av Johanna Podhorny

Puerto de la Cruz - en deilig badeby

Vi hadde for en gangs skyld bestilt en pakketur. Det går fint an å få en eventyrlig ferie likevel, og ta dagsturer dit du vil.

Ofte reiser jeg alene, og da foretrekker jeg å hoppe og sprette litt rundt.

Utsikt fra takterassen

Noen ganger skal en ferie bare være en ferie. Du vil kanskje ha både avslapning, dra alene eller på venninnetur. Kanskje er du som meg, at det ikke er så skrekkelig nøye å få bade hver dag, men bare være nær bølgene og havet, at det er palmesus og ikke blåfrost eller gjørme.

Jeg og en venninne hadde snakket om en syden-tur i flere år, og endelig fikk vi det til.

Valget falt på et rimelig sentrumshotell i den gamle spanske feriebyen Puerto de la Cruz. Hotellet heter La Marquesa og har enkel, god standard. Vi sover godt, og servicen er hyggelig. Tvers ovenfor hotellet ligger en vakker kirke og en park, for anledningen pyntet med lys og julestjerner siden vi reiser i desember måned. Det er gangavstand til strand, promenade og utendørsbassenger.

Byen ligger på nordsiden av Tenerife, men siden de fleste fly lander på lufthavnen i sør, ble det en times busstur dit vi skulle. Vær oppmerksom på at transferbussene ofte må stoppe mange steder! Vi hadde for en gangs skyld bestilt en pakketur. Det går fint an å få en eventyrlig ferie likevel, og ta dagsturer dit du vil. Siden ingen av oss kjørte bil, tenkte vi det var en god løsning. Ofte reiser jeg alene, og da foretrekker jeg å hoppe og sprette litt rundt.

Puerto de la Cruz

Puerto de la Cruz har vært en feriefavoritt blant spanjoler tilbake til 70-tallet og vel så det. Arkitekten Cæsar Manrique, Kanariøyenes stolthet, har satt sine spor også her. Nede på promenaden ligger et gammelt, men fint havbasseng, pent murt opp, med palmer og med sjøsprøyt i lufta. Uka vi er der hadde Tenerife litt unormalt hardt vær, så bassengene er stengt de fleste dagene. Det blåser opp til storm. Bølger til tross, vi har sol seks av syv dager, og soler oss i “vinterstormen” på Playa Jardin før regnet kommer. Det blir likevel en nydelig dag, vi benytter anledningen til å gumle i oss en fantastisk gulrotkake på Roots og drikke fancy te.

Det deilige med Puerto de la Cruz er at byen føles genuint spansk. Visst finnes det flere turister her, men vi hører svært lite norsk og mye spansk. Etterhvert som ferierende fra andre steder i Europa trekker ned til den solsikre, tørre sørkysten av Tenerife, blir spanjolene igjen i Puerto. Solbrune spanjoler med surfebrett og mye muskelspill, unge jenter med snasen middelhavsmote, flagrende her ute i havgapet. Det er evig vår, det er akkurat nok fukt her til at vegetasjonen er frodig og frisk, men likevel så mange soldager som en nordmann har enormt mye glede av i desember måned.

Restauranter

Akkurat rundt torget kan man påtreffe lett anmassende innkastere utenfor restaurantene, men de er enkle å vifte bort, og går du en gate inn og bort er det ikke noe problem. Det finnes en rekke spisesteder i Puerto de la Cruz, og som ofte før finner vi de beste til sist. Hotellet har også middag, og levende musikk. Vi foretrekker å vandre i gatene på kveldstid, på jakt etter smale bakgater og små eventyr servert før maten. I Calle de la Verdad finner vi god mat og ditto stemning, og i gata ned mot Playa Jardin finnes en fin fruktbutikk der du kan handle niste til stranddagen. Vi sniker litt skyldbetynget med oss en ekstra frukt eller to fra hotellets frokostbuffet, og holder blodsukkeret jevnt utover formiddagen. I Puerto overholdes siestaen med stolthet, bare de store supermarkedene holder åpent mellom tre og sju. For en turist som er full av inntrykk, blir det å venne seg til en hvil midt på dagen en velsignelse. Men gå ikke sulten til til sengs! For spanjolene er lunsjen dagens hovedmåltid. Vi klarer ikke helt å legge om, så vi spiser vårt største måltid om kvelden. Øvelse gjør mester!

Silver Sea

Jeg er svært glad i små landsbyer, men det er praktisk med en by som er lett gangbar og oversiktlig samtidig som den rommer litt mer. Det føles alltid trygt, og vi går mye hver dag.

Vi gjør ikke så mye med hensyn til attraksjoner, men for en barnefamilie kan Loro Parque være spennende. En fugle- og dyrepark med fokus på papegøyer, stedet er faktisk vertskap for en papegøyekongress for de som er spesielt interessert. Loro betyr papegøye på spansk.

La Orotava

En av dagene tar vi buss opp til La Orotava, og får oss en skikkelig kulturopplevelse! La Orotava, og hele Orotava-dalen, bærer bud om en svunnen tid hvor Spania var en stor kolonimakt. Selvsagt er de vakre kirkene, herskapshusene og balkongene et resultat av mye fremfusende atferd på det amerikanske kontinent. Spania innførte voldsomme verdier sjøveien, og ofte via Kanariøyene. Sukkerindustrien var det som bygget mye av velstanden. Senere kom bananplantasjene, og de er her enda. Vi er heldige som er her i desember, vi får se kunstferdige “bilder” som legges som dekorasjon i gatene under religiøse høytider. Disse bildene vises frem på byens museum. Vi kommer også over et torg fullt av bibelske og tradisjonelle motiver, med figurer i nesten naturlig størrelse. Det mørke treverket i balkongene og de innendørs himlingene setter stemningen, sammen med den vakre kirken.

La Orotava ligger ikke langt fra byen vår, og vi bestemmer oss for å gå ned. Vi bruker nok en time, for vi er ikke kjent, og vi stopper henført for å ta bilder. Og selvsagt roter vi oss bort en gang, det hører med, men ikke fordi vi ikke vet hvor vi er- vi skulle bare gått litt annerledes.

Vel nede kommer vi til surfestranden ikke langt fra Manriques havbassenger. Skal si det er fart i vinden og bølgene! Men mildt er det hele tiden, temperaturen ligger på 24 grader.

Los Gigantes

En annen dag bestemmer vi oss for å ta lokalbuss til Los Gigantes, for å få en badedag og for å se de høye klippene som har gitt byen sitt navn: Los Acantillados de los Gigantes. Bølgene er like drøye her, men vi bader likevel. Hjemme i “vår” by er det rødt flagg på stranden denne dagen. Iblant er det lett å se hvorfor, når bølgene kræsjer mot steinene med stor kraft, andre ganger er det understrømmer som gjør at det er best å holde seg på land. Strendene på tenerife er godt merket, mange steder har badevakter, og de er strenge. Greit nok, når lokale værforhold tilsier at stranden nytes best tørrskodd. I los Gigantes er det først og fremst briter, det første stedet vi ser når vi går av bussen heter “The Tipsy Terracce”. Vi tenker at sørsiden får ha sin blendende sol, vi foretrekker ruskeværet og livet i det grønne.

På vei hjem ser vi Teide i solnedgang, det blir nesten ikke finere! Vakre, majestetiske Teide, som en dronning vokter hun over oss, med en mage som ulmer langt der nede i dypet.

Bussjåføren kjører som et uvær, mens de lokale damene strikker. De leer ikke på et øyelokk.

Vi kommer hjem til vår ferieby mette og trette, vi har spist nydelig skinke og melon.

Det siste vi får med oss på turen før vi drar, den siste kvelden og den siste morgenen, er utsikten fra takterrassen. Bølgene er så mektige, Teide tydelig til stede, og solen er god.

En uke i Spanias egen ferieby har gjort at vi smiler uten å tenke over det, der vi går til toppen av gata vår for å vente på bussen. En siste, stille morgenstund, i lyset og brisen.

Når skal man reise?

De rimeligste turene til Tenerife finner du ofte i begynnelsen av desember, og i begynnelsen av januar.

Husk at du ikke får brennhete dager her, men et mildt og friskt klima som inviterer til turer, småhandling i håndverksbutikker og rause porsjoner Churros og sjokolade. I Puerto de la Cruz er det som nevnt mange spanjoler, og byen pusses opp nå som den er i en stille periode hva utenlandske turister angår. Det litt loslitte 70-tallspreget er i ferd med å vike for en ny tid. Det skal bli spennende å se hvordan den blir i fremtiden. Byen anbefales herved!

Få mer informasjon om Tenerife http://www.spain.info og http://www.tourspain.no eller se https://caravelletours.no/om-oss/

Tekst og foto av Johanna Podhorny

Det finnes et Spania bakenfor solen, bortenfor sanden. I det gamle kongeriket Aragon er det dype juv, gnistrende hvite tinder, frodig skog. Forna tiders slott, borger og kirker ligger spredt i landskapet som kulisser tiltenkt historisk korrekte storfilmer med Peter O´Toole.

Det gjør det til et perfekt sted, i en perfekt tid, mens folk flokker til Costa del Sol, å ta en reise bakover i tid for å la den skyhøye Game of Thrones-faktoren skylle over deg.

Vi fløy til Barcelona, og ble tatt godt i mot på flyplassen av vår guide Raoul. Han skulle være vår guide, sjåfør med godt humør, og lokalkjente inspiratør.

Raoul er opprinnelig fra Madrid. Han snakker varmt om området vi skal besøke. Han har flyttet hit på grunn av kjærligheten. Når han forteller det tror de fleste det dreier seg om en kvinne, men nei, kona traff han før de flyttet hit. Kjærligheten til fjellene, det var det som trakk.

Ellers er Karen Sand med fra Spanias Turistkontor, det er hun som inviterer, og Tom Amriati- Løvås er mat og vin-skribent. Så er det undertegnede.

Programmet er hektisk, det er tett som hagl med omvisninger, byer og borger.

For den jevne Spaniafarer anbefales et roligere tempo. Vi journalister skal jo bokstavelig talt jobbe for føden!

Så, hvorfor, av alle ting, skal en forfrossen nordmann dra til akkurat Aragon?

Jo, det skal jeg si dere. Fordi Aragon har så mye unik natur og kultur, og du kan ha det om ikke for deg selv, så nesten. i den nordligste provinsen er vi så lang sør og så høyt, at får vi en helt unik fjellopplevelse. Ordet nasjonalpark kommer til sin rett når vi går på en skog i bunnen av en dal, hvor stien faktisk er markert med små kantstein! En uvant tilpasning, men her kommer den til sin rett: Den kontinentale vegetasjonen, ranke, mektige bøketrær som strekker seg mot lyset, i kontrast mot hvite Toblerone-fjell på 2000 meter: et kontinentalt og likevel vilt landskap.

På vårt besøk i nasjonalparken Ordesa y Monte Perdido blir vi overrasket av at det er såpass med snø at den planlagte totimersturen faller bort til fordel mot en rolig rusletur på en halvtime. Vi er rett og slett ikke skodd for en skikkelig snøtur. Ikke at det er voldsomme mengder, men vi må også tenke på at vi skal videre før mørket kommer, vi har sommerdekk som alle andre i Spania men en dyktig sjåfør. Raoul har faktisk kjørt i Norge, han er isklatrer på fritiden.

Dagen i Pyrinéene var ikke den første, men for min del en av de mest minnerike. Vi besøkte fjellandsbyen Torla hvor vi hadde en deilig lunsj, og hadde været vært noe bedre hadde vi hatt flott utsikt fra restauranten. På dette tidspunktet var det hvitt av snø ute. Vi hadde også en overnatting i fjellene, på hotell Sanchez i Ainsa. Både undertegnede og journalist-kollega Tom fikk en følelse av høyfjellshotel. Her serverte man rustikke retter med et hint av nabolandene Frankrike og Italia, i tillegg til nordspanske nytelser som fjell-ørret og villsvin. Her var vi milevis, bokstavelig talt, fra østkystens Paella. En gruppe menn satt innerst i lokalet, baskere, kunne guiden vår fortelle. På hotellrommet var det et nesten britisk og svært kjærkomment tilbud: varmerør på badet som du kunne henge våte klær på. Dette hotellet var nemlig en av mange sykkelvennlige hoteller i regionen.

Guiden vår Raoul forteller at det startet med noen entusiaster som begynte å rydde stier og tilrettelegge for terrengsykling. Senere fulgte et samarbeid med mange av hotellene som fikk hedersbetegnelsen sykkelvennlig. Det betyr at du får spyle ned sykkelen ved hjemkomst, og kanskje deg selv om det trengs, du kan henge klærne dine til tørk på badet mens sykkelen din står ren og trygg innendørs til neste dags ritt. Fantastisk!

På vårt eventyr hadde vi vingårdsbesøk, juvvandring i Alquezar, det var tårn og borger å bestige, og regionshovedstaden Zaragoza å bli kjent i. Aragon er en autonom region og består av tre provinser: Teruel i sør, Zaragoza i midten og Huesca som går helt opp mot grensen til Frankrike.

I middelalderen strakte kongeriket Aragon seg ned til Valencia og Balearene samt Catalonia.

Et trekk som er typisk for Aragon og da særlig de sørlige provinsene, er forna dagers smeltedigel av kristen, maurisk og jødisk sameksistens. Det var selvsagt ikke bare hurra på jorda, og segregering i ulike bydeler var vanlig. Men: spesielt byen Zaragoza opplevde mange års fredelig sameksistens. Det er sannsynlig at den muslimske og jødiske historien inneholder flere synsvinkler. Men faktum var, at i en periode blomstret byen ut av denne sameksistensen, og Mudejar-stilen ble født. Mudejar er en arkitektonisk stil der arabere som underkastet seg de kristelige herrer fikk beholde sin kultur og sin religion. De bygget sågar kirker på oppdrag fra katolikkene. Dette har satt sine spor i en nydelig arkitektonisk signatur med bruk av buer, vakre blåfarger og mosaikk-lignende dekorasjoner.

Våre dagers Zaragoza er vel så kjent for sin tapas-rute “El Tubo” i gamlebyen, men ikke glem å se de vakre kirkene og basilikaene!

I Zaragoza finnes også en romersk ruin, et gammelt teater. Vår lokale guide forteller at Zaragoza er alle utbyggeres mareritt: stikker du en spade i jorda, finner du garantert førti fortidsminner! For oss som er på eventyr er ikke dette en kilde til frustrasjon, tvert i mot! Vi koser oss med bygninger fra flere tidehverv. Det er kritthvite teaterbygg, steinlagte plazaer, skimrende fasader og historie i hver krok. På et merkelig vis minner byen meg om Trondheim, med sin elv og evige vind, studentmiljø og katedral. Dette frister til gjensyn. Ikke glem å spise Spanias beste croquetas når du er i Zaragoza. Det er virkelig snadder.

Det fine med Aragon er at det er så mangesidig. Du kan selvsagt kombinere med en dag i Barcelona/ Catalonia, men bare innenfor Aragon er det mye å ta seg til. Små landsbyer, de mektige steinformasjonene Los Mallos, høyreiste tinder i Pyrineene, rikt kulturliv i regionshovedstaden. Vandringer i nasjonalparken, eller mer utfordrende terrengsykling. Skal jeg plukke en ting, som jeg tror en norsk familie ville hatt moro av, så kanskje et besøk i Alquezar med juvvandring og fugletitting. Store gribber på sterke vinger. Det er bare å velge!

Tekst og foto av Johanna Podhorny

Togturer og Interrail er i vinden som aldri før. Visst er “melkeruta” til Hamburg en flaskehals og en frustrasjon fortsatt, men det går an å jukse til Kiel med danskebåten. Fra Oslo eller fra Gøteborg, som er naturlig for meg som er østfolding.

Det var oktober da jeg og mitt faderlige opphav satte oss på toget til Gøteborg fra Moss, min fødeby.

Vi skulle besøke gamle kjente av min far i Versailles, få omvisning i et tempel i Friedrichsdorf og sist men ikke minst, besøke en gren av familietreet vårt i Donauwörth. Men det var et annet stoppested på denne turen som også grep meg. Mulig det er turisten i meg som ikke riktig får nok av bindingsverk, eller om det var konseptet kanaler i høstsol, det vet jeg ikke.

Strasbourg var en by vi måtte passere både til og fra Versailles uansett, så vi bestemte oss for å overnatte en natt der, og ta en ettermiddag i gamlebyen. Eller det vil si, jeg smisket så godt jeg kunne. Min far er en fredelig sjel, og sa ikke nei til det. Uansett så var strekka fra Friedrichsdorf til Versailles i drøyeste laget, så det var bare greit å brekke det opp litt.

Vi hadde en drøy uke, åtte dager på turen. Vi hadde syv reisedager, det vil si at det kun var en dag vi sto stille. Det var i Friedrichsdorf. Dette er en trivelig, om enn ikke livlig småby, som ligger litt utenfor mye travlere Frankfurt am Main.

I søvnige Friedrichsdorf var vi så heldig at min far traff enda flere kjente enn han hadde regnet med, og det er jo hyggelig Han er pensjonist nå, men har hatt arbeid hvor han har reist mye og hatt kolleger i hele Europa. Han har også vært på misjon i Frankrike, to år i Paris i selveste 60-årene, da verden var i endring. Det er den første kompanjongen og med-misjonæren fra den gang da han skal møte i Versailles. Palasset har vi sett før, må vite.

Istedenfor blir det Frankfurt Tempel og Versailles Tempel. Det deilige med å være andregangs turist er at man kan velge om man vil gå for de store kjente attraksjonene, eller gjøre som man lyster. Men for all del, hagene i Versailles er et syn! Jeg er også gledelig overrasket over hvor hyggelig det er i Versailles og i nabobydelen Le Chesnay.

Men altså, Strasbourg! For en vidunderlig by. Det er mange som sykler, dog ikke helt på nivå med Utrecht, Amsterdam og København. Det er en røslig by med en stor og flott jernbanestasjon, selvsagt gammelt kombinert med nytt. Vi forstår med en gang at nå er vi i Frankrike! Hvitkledde bakere balanserer brett på sterke armer, unna vei, her kommer jeg! Det dufter ferske croissanter. I Tyskland er de også glade i brød og andre bakervarer, men dette er i en egen liga. Strasbourg ligger i Alsace, som har vært tysk og fransk om hverandre så mange ganger at det er lett å gå i surr. Schæferhund heter i blant Alsatian på engelsk i tillegg til det mer kjente German Shepherd, og det sier litt om hvor mye tyskfransk confusion vi snakker om. Innflytelsen fra Tyskland er tydelig: på maten, arkitekturen, og følelsen. Likevel, vi er i Frankrike, men mer enn det er vi i Europa. Jeg tenker på Arja Sajonmaa: “Jag vill leva i Europa, jag vill älska och sjunga här!”

Den Europeiske menneskerettsdomstol ligger i nettopp Strasbourg. Det gjør også Europarådet. Goethe studerte her, og byen ble sentral under den litterære bevegelsen Sturm und Drang. Gamlebyen Grande Ile er selvsagt på UNESCOs verdensarvliste- ikke uten grunn! Vi ankommer om ettermiddagen til Strasbourg, og rekker solnedgangen i gamlebyen. Vi har bestilt alt for mye småretter: lokal pølse og skinke som smaker deilig, med hummus som ikke smaker hummus, og vi har perfekt utsikt til menneskene på torvet ved kanalens bredd, de skakke bindingsverkshusene farges rosa der de er hvite og mahogni på det brune tømmeret. For min del er dette så bra det blir om man skal holde seg i turistløypa. Grande Ile er omkranset av et kanalsystem rundt hele, mens det finnes flere småkanaler i tillegg som utgjør området Petite France.

Må ikke forveksles med Petite Venise i Colmar, bare en halv times kjøretur unna. Colmar er også på lista mi, en mer kompakt og liten by- kjent for sin blomsterprakt i vår- og sommerhalvåret. Vil du ha det enda nusseligere, kan du besøke Eguisheim, her snakker vi landsbystørrelse og høy søthetsfaktor. Men jeg liker Strasbourg. Om man først skal besøke en større by, er dette slett ikke galt. Vi må se katedralen også, den ligger vel og merke utenfor gamlebyen. En imponerende plass ligger foran katedralen, solnedgangen er på hell og byens lys tennes. En karusell går rundt for siste gang, da vi kommer tilbake etter en runde rundt katedralen har den takket for seg og sistemann gått av. Det er storslått, det er historisk spennende, og igjen kommer Europafølesen. Mye, mye triveligere enn Brussel Midi, mektig og intimt på samme tid. Hit skal jeg tilbake!

Turen er ikke slutt før den er slutt, vi skal til familien Thiem, en gren eller kvist om du vil, på familiebjørka til Podhornyene. De bor i Donawörth, byen der to elver krysser og kysser før Donau haster videre til Svartehavet og Wörnitz nøyer seg med å bidra til sin mer kjente bror.

Zuzam, Kessel og Schmutter renner også ut i Donau her, så nå vet du det! Donauwörth er en passe stor, hyggelig by, her har jeg vært før i juni måned. Da var det varmt, oktober en annen historie så nær Alpene. I Strasbourg hadde vi mildt og deilig vær, og vår ikke så engelsktalende familie forteller at slik er mikroklimaet i Strasbourg: gjerne et par grader varmere enn sine omgivelser. Det er jo kjekt å vite til en annen gang! Jeg hadde regnet tysk som et dødt språk i min egne hjernebark, men må man så må man, og plutselig stotrer jeg forsøksvise tyske gloser av ren skjær nødvendighet. Omtrent som når jeg i rurale deler av Spania skal gjøre meg forstått, og klarer det fordi jeg er nødt.

Vi drar frem bilder i album og på mobiler og nettbrett, det er familielikheter og latter, språkforvirring og hjertens gode øyeblikk. Jeg var usikker på hvordan jeg skulle takle et slikt plutselig familiebesøk hos tre generasjoner jeg aldri har møtt, men det går strålende. Vi har svisjet oss gjennom Europa langs togskinnene, og det eneste vi har hatt problemer med er ale plassbillettene som kommer i tillegg til interrailbilletten, og som iblant er rimelige og i blant urimelig dyre. Alt i alt har det vært en fin opplevelse. Vi har kjørt i gode skandinaviske (svenske) tog, vi har sittet i brede danske og tyske seter og litt mindre franske seter, dog med fin design. Det er morsomt å høre vår vert klage høylytt over Deutche Bahn som de mener alltid er forsinket, og det er det jammen også mens vi er der- det er begynnende oktoberfest, må vite. Det er akkurat som å høre oss selv jamre oss over gamle NSB eller nye Vy (Fy!). Men alt er tilgitt, vi får nydelig Schwabisk frokost med saltkringle og Kaiser-Semmler, kjøttpålegg og ost og lokale eplemoster.

Så begir vi oss hjemover, det er et drøyt stykke! Underveis bestemmer vi oss for å jukse oss hjem med en overnatting på Kielbåten istedenfor å overnatte å Cabinn i Odense som vi gjorde på vei ned. Cabinn er bygget over ideen Danskebåten/ Oslobåten: rimelig overnatting, plass spart, penger tjent. Rent og ordentlig, god frokost i øverste etasje med utsikt, utlånte paraplyer og vandretur gjennom parken til H. C. Andersens hus. Tenk det! Odense er dessuten tjue ganger rimeligere enn København. Køben er kul, men pricey!

På båten får vi sove godt, kommer oss avgårde uten å løfter en finger, vi tar båten til Gøteborg siden vi er østfoldingær. I gøteborg får vi et langt stopp, det bruker vi til å spise frokost og hvile i Palmehaven som vi halvdansker kaller det: Palmhuset er et romslig drivhus i glass og støpejern, en deilig grønn oase (et forslitt, men korrekt ord i denne sammenhengen). Det ligger i Trädgårdsforeningens hage, ikke langt fra Alfons Åbergs museum for de som er kjent. Palmhuset er gratis, rolig og vakkert å vente i. Vi sitter oppe på galleriet, ved spinkle bord, og puster inn fuktig og temperert luft. Deilig!

For en barnefamilie med enda bedre tid er kanskje Alfons bedre selskap?

Tekst og foto av Johanna Podhorny

Den kjente fortellingen om hobbitten Bilbos eventyr, var det som slo meg da jeg skulle reise til England med tog fra Norge, og tilbake igjen.
Jeg møtte ingen drager og ingen dverger. Gollum så jeg aldri noe til. Onde krefter holdt seg borte.

Derimot gjorde jeg mine erfaringer om ferger og hoteller, byer jeg ikke hadde tenkt å stoppe i, hvite klipper og deilige, grønne åser.
Det var tid for Interrail i England!

Tea and cake

Ny dag, nytt eventyr, nå er det lille søte Shere som står på programmet. Husker du Cameron Diaz`s og Kate Winslets husbytte i The Holiday? Jepp. Det er denne landsbyen. Det lille huset var riktig nok laget i studio, men landsbyen er ekte nok. Den er nær Guildford, nær Gatwick, nær London. Likevel er det ikke mye mennesker her. Vi er i mai måned, mens jeg sitter på toget bøtter det ned, og det regner fortsatt litt når jeg går fra Gomshall til Shere. Det er en 20 minutters spasertur, ikke mer. Fra å være helt tomt er jeg plutselig omgitt av spreke turgåere, og det blir lett å finne inn det siste stykket til landsbyen. Sprekingene sprer seg rundt, og det er bare noen få lokale igjen. Jøye meg for en sjarmbolle!

Jeg går inn på The Dabbling Duck, bestiller te, limonade og et stort kakestykke. Det virker som en variant av Lemon Drizzle, med blåbær i tillegg. Jeg får vann i munnen av å skrive om det og ser det for meg. Godt jeg har bestilt en ny interrailbillett! Et par kommer inn, syklister, de er søkkvåte og får håndklær til å sitte på, balanserende på de høye stolene ved siden av meg på vindusrekka. Superhyggelige folk, de hadde maks uflaks og har kjempet med oppoverbakker i striregn før de fant fram til Shere. De bestiller seg velfortjent mat, og jeg rusler videre. Kirken, andedammen, gater som svinger seg langs rekker med blomsterprydede steinhus.

This is England, tenker jeg, og setter meg på toget tilbake til Hampshire. James og jeg spiser curry og snakker om livet. Vi handler fetaost og rødbeter til salaten dagen derpå.

Min siste dag i England! Jeg har en halv dag i London, Jeg vil gjerne spise på Dishoom, noe særlig annet har jeg ikke planlagt. Egentlig har jeg tenkt til å dra innom Kings Cross og nyoppussede Granary Square ved Coal Drops Yard, hvor lektere med kull kom inn til London via Grand Union og Regents Canal og videre til Themsen i gamle dager. Fra nittitallets britiske bykrim vet vi at her regjerte halliker, gatepiker og doplangere. Nå er det et vakkert se og bli sett- sted, et bilfritt område med trendy spisesteder og flere fontener.

Av logistiske årsaker får det bli en annen gang, jeg spiser på Dishoom og tar meg god tid. Det er lenge å vente, men maten er knallgod og servicen likeså. En absolutt højdare.

Linjen langs havet

Skal du med Eurostar går toget fra St. Pancras, like ved Kings Cross, det var litt derfor jeg hadde tenkt meg dit. Isteden blir det Liverpool Street, tog til Manningtree og bytte til et lite lokaltog mot Harwich. Jeg har bestemt meg for å ta fergen fra Harwich til Hoek van Holland, men har ikke bestilt. Det er her reisens hyggeligste menneskemøte finner sted. En lokal fyr som er den eneste i vogna mi utenom meg selv, flytter seg fra sin faste vindusplass nærmere meg så vi kan skravle. Jeg har aldri vært i Harwich, og han ser at jeg vrir litt urolig på meg i forhold til å rekke ferga. Han beroliger meg med å si at Harwich er pyttliten og lett å se gjennom, ingen problemer, og fergeterminalen ligger rett ved stoppet Harwich International. Når toget kommer fram er vi blitt så gode venner allerede at han tilbyr meg å vise meg Harwich, han har åpenhjertig fortalt meg at han kone er død, han har fortsatt ringen hengende i et kjede rundt halsen. Han har en datter, og han bor i Harwich. Han forteller at Essex er det fattigste fylket i sør, og lurer på hvor de tror pengene kommer fra, de som stemmer for Brexit. Mannen er pensjonist, og har nylig begynt å ta timer for å lære å fly helikopter! Han tror kona hans hadde likt det. Han har alltid hatt sånn lyst, og nå gjør han det.

Menneskemøter

Jeg får omvisning i de gamle gatene, stopper utenfor det som trolig er Englands smaleste hus, og ser enda en sprek sportsbil- var ikke dette et fattig fylke? Vi stopper på havna og ser over til Englands kanskje rareste stedsnavn, Walton- on – the – Naze. Til nå har jeg tatt den lille trillekofferten selv, men nå tar han den, “i really insist!”, og vi går tilbake det korte strekket mot togstasjonen. Det er selve Harwich Town, Dovercourt som jeg går på, og Harwich international. En liten detour, med hyggelig utfall. Det er vanskelig å forklare hvordan jeg vet at det er trygt å følge etter den blivende helikopterpiloten rundt i en småby.

Vi skilles på Dovercourt, vi har fortsatt ikke introdusert oss for hverandre. Hei, ha det!

Fin overfart

Så er jeg straks på fergen, den er noe forsinket, men jeg liker meg. kahytten er helt fin og ordentlig, fergen er herlig fri for dilldall. Det er skikkelig mat, bra priset, og høyrøstede nederlendere snakker i munnen på hverandre og i sine respektve telefoner. En stor gruppe indere har egne plassreservasjoner i kantina. “You are with the angel group?” spør en kabinansatt en av reiserederne. “Angel?” Yes, angel group”. To voksne menn flakser med “vingene” i fullt alvor, for å forsikre seg at det er engler vi snakker om.

Jeg fryder meg over opplysningene som blir gitt på nederlandsk. “Driieten draaten droouiten”, sånn høres det ut for meg, må fnise for meg selv av det fantastiske språket.

Når vi skal av fergen neste morgen, er det litt kluss pga det store reisefølget, jeg forlater køen og setter meg for å vente. Det skulle jeg ikke ha gjort!

“Du kunne bare ha vinket på oss, så hadde vi sluppet deg forbi”, sier mannen i luka.

Hvordan i alle dager skulle jeg vite det, tenker jeg, men mumler bare OK.

Vel ute sitter vi og venter på neste buss, det har akkurat gått en. Vi, det er jeg og en tjukk tysker på forretningsreise, han kom med Eurostar til England, men drar tilbake igjen langs mjølkeruta. Så der sitter vi, lettere straffet for å ha vært høflig ventende i fergekøen.

Det har gått tog her tidligere, og det skal komme metro. Men i mellomtiden går det buss, til Schiedam, en stasjon og en by jeg aldri har hørt om, så derfor ble det vanskelig å plotte den inn i Railplanner- appen. Man skal merke seg at Railplanner har sine begrensinger, Deutche Bahn er bedre. I følge min reiseplanlegger ligger Hoek van Holland i England, og helst vil den ha meg via Brussel. Her må man bare overstyre den, og man må vite om hoppestokk for buss for tog for metro. Ellers er Nederland effektivt og et fint togland. Det er sykt mye mennesker på de store stasjonene, Rotterdaam og Amsterdaam Centraal. Etter mange doble vokaler er jeg plutselig i Tyskland, og herfra går det radig, frem mot flaskehalsen Hamburg- København. Det blir tog på fergen fra Puttgarden til Rødby, og fergen tar akkurat så lang tid det tar å spise en rødspette eller flæsk med persillesous. Damen i kantina skjønner godt norsk, men det gjør ikke den unge kundebehandleren. Hun blir litt “fortvivlt” når jeg finner det festlig at vi nordboere “Forstår hinanden igge”, og jeg tenker på sketsjen med Harald Eia og lurer på hva hun hadde synes om den.

Rød sykkel i København

Fra Rødby går det buss, og jeg lurer litt på hvorfor de tok seg bryet med å rulle toget på fergen. Men i alle fall, buss til København blir det her stopper jeg for å hvile og overnatte hos en skolevenninne. Hun har knall rød sykkel med kurv, selvfølgelig, vi handler økologisk mat på Irma (Wow, for et utvalg, og for en kvalitet!) og vi prater på kjøkkenet mens hybelkameraten Karsten og de to kattene pusler med sitt. Min vertinne byr på ingefærshot, det er kongelig dansk på bordet sammen med planter og krydderier. Det blir rene familiekvelden med dansk spørreprogram om klassisk musikk. Du verden, det må jeg si!

neste morgen kjører Karsten meg til stasjonen, jeg rekker toget med noen sekunders margin siden vi har skravlet under frokosten. Endelig, nå er det bare strekka fra København til Gøteborg til Moss. De siste stoppene fyker forbi som kjærtegn: Råde, Rygge, så Moss. Jippi!

Jeg tenker at kanskje burde jeg flytte til Halden, og dra på Interrail hver evige årstid.

Tekst og foto av Johanna Podhorny

Den kjente fortellingen om hobbitten Bilbos eventyr, var det som slo meg da jeg skulle reise til England med tog fra Norge, og tilbake igjen.
Jeg møtte ingen drager og ingen dverger. Gollum så jeg aldri noe til. Onde krefter holdt seg borte.

Derimot gjorde jeg mine erfaringer om ferger og hoteller, byer jeg ikke hadde tenkt å stoppe i, hvite klipper og deilige, grønne åser.
Det var tid for Interrail i England!

Trivelig tjuvstart

Jeg startet to dager før billettens første gyldighetsdag. Dette var slow travel, og jeg begynte eventyret med å besøke et vennepar på Kornsjø sammen med mannen min. Han dro hjem med vofsene i kveldinga, jeg overnattet. Neste dag ble jeg kjørt til Ed i Sverige, og min venninne viste meg rundt. Det var søndag, og det meste var stengt. Men nå vet jeg i alle fall til neste gang hvor bruktbutikken, elgparken og cafeen ligger, om jeg skulle stoppe i Ed en annen gang. Det vi fikk med oss var en kjøretur langs vannet, på en stadig smalere vei.

Fra Ed til Gøteborg gikk det raskt, og slik jukset jeg litt for å få strekket mellom Moss og Gøteborg til å bli kortere. I Gøteborg bevilget jeg meg en drosje for å rekke Kiel-ferga. Ferga var litt dyr, men så fikk jeg meg overnatting og bevegelse mot målet i samme slengen.

Ideen var å tjuvstarte ved å være i Tyskland allerede på første reisedag! En liten genistrek.

Jeg hadde kjøpt Global pass for syv reisedager, og det var omtrent så lenge jeg kunne være borte. Billetten var fleksibel, og om jeg hadde villet, eller skal vi si kunnet, så hadde det vært fullt mulig å reise innen en måned! En annen billett gir enda flere reisedager innen to måneder. Da kan man jo faktisk dra på syden-ferie med tog, og ha god tid på reisemålet.

Men altså. Jeg gikk til togstasjonen i Kiel, som ligger en kort spasertur fra fergeterminalen. Spiste frokost, hadde god tid. Kjøpte plassreservasjoner nedover Tyskland der det trengtes. Det siste strekket, fra Brussel til London, kunne jeg ikke kjøpe til. Her burde varsellampene begynt å blinke kraftig, men jeg tenkte ikke så langt. Jeg hadde blitt tipset av mitt faderlige opphav om å la vær med å bestille masse plass-billetter på forhånd, han og moren min hadde opplevd at all planleggingen og alle plass-billettene var fånyttes da togene de skulle ta ble forsinket alle sammen.

Skjær i sjøen

Da jeg i tillegg er veldig impulsiv og ikke liker å legge opp en spikra rute, så hadde jeg altså bestemt å bestille underveis. Togene i Tyskland var presise, samtalen med den New Zealandske strikkende damen på vei til Frankfurt særdeles hyggelig¨, og overgangen fra Frankfurt til Brusse- toget gikk smud. Men så! I I Brussel, som jeg ikke hadde gjort noe research på pga at jeg ikke hadde tenkt til å stoppe der, ble jeg nødt til nettopp det.

Eurostar fra Brussel til London St. Pancras var stappandes full, og jeg kunne vifte med interrailbilletten alt jeg ville. Søren klype! Dette var første skjær i sjøen, dog selvforskyldt.

Det ble overnatting på et Ibis-hotell rett ved stasjonen, dyrt til å være Ibis siden det var en obskur belgisk helligdag av noe slag som sendte prisene til himmels. Heldigvis, her var maten god og senga god, og jeg fikk frokost for mindre enn det det kosta fordi de skjønte at jeg var blakk. Med nyoverførte penger fortsatte jeg turen på ettermiddagen. Jeg satt i frokostsalen så lenge jeg kunne, og siden hang jeg rundt på stasjonen, fikk ladet telefonen min og gjorde meg kjent til en annen gang.

Old Kent Road

På grunn av at morgentoget også var fullt og at prisforskjellen var såpass stor mellom tog og buss, hadde jeg kvelden før bestilt meg en bussbillett til ettermiddagen, det skulle komme fram samme kveld. En forsinkelse på ett døgn! Godt jeg hadde tjuvstartet turen, i det minste. Jeg har fortrengt navnet på buss-selskapet, for det skal jeg ikke ta igjen. Sjåføren hadde ikke plass til å parkere der han skulle parkere, så det ble munnbruk mellom ham og en sjåfør fra konkurrerende selskap som ikke ville flytte seg. Doen på bussen hadde ikke vann, og var ikke spesielt lekker. Jeg hadde antibac som jeg delte rundhåndet med mine medpassasjerer. Vi kom nokså greit gjennom sikkerhetskontrollen mellom Belgia og Frankrike, Frankrike og Storbritannia. Bussen gikk på toget i Eurotunellen, det gikk radig og raskt. Endelig, på andre siden da vi kom over til Folkstone og “The white cliffs of Dover”, kunne jeg puste lettet ut! Inn til London kjørte vi Old Kent Road, hyggelig å se nabolag og strøkscafeer, folk og bikkjer.

Jeg skulle ha base hos en venn i Hampshire, så jeg dro rett gjennom London. Byttet fra Victoria coach station til togstasjonen like ved. Metro og lokaltog, av på Farnborough North. Spurte om veien, et hyggelig par hjalp meg på riktig spor, så var det å bruke lommedataen!

James som jeg skulle bo hos er både erkebritisk og samtidig impulsiv.

Han ankommer fem minutter etter meg, låser meg inn og sier “Just popping out for some milk”, kommer tilbake med melk kort tid etterpå, “Care to join me at a friends house?”.

Jeg kunne tenkt meg en dusj, men sier ja. Får en raus porsjon kyllinggryte ved ankomst, “You hungry?” og jeg gafler i meg, mens gutta sitter på gulvet og monterer et eller annet og ser sport på TV.

Turminner og norske venninner

Jeg hadde store planer for min Storbritanniareise. Cornwall! Wales! Skottland! Enda togreisen sitter i kroppen og jeg føler utferdstrangen sterkt tilstede, blir det klart at jeg kommer til å ta småturer. Jeg koser meg enormt de neste dagene, med turer til Tisbury, Sherborne og Shere. Jeg har tidligere vært noen dager i Shaftesbury, en nydelig småby beliggende i fantastisk landskap. Det er svært store høydeforskjeller her, selv om hovedgata ligger rett og fin. Min vertinnevenninne i Shaftesbury forteller at mange pensjonister som har råd og tid til å bo hvor de vil, flytter til Shaftesbury. Min ankomst den gangen var klønete, sein og strabasiøs, dette var før jeg hadde diverse apper på telefonen. Jeg skulle av på Gillingham, for Shaftesbury har ingen egen togstasjon. På et vis hadde jeg greid å tulle det til med øst- og vestgående tog. Ved endestasjonen, da jeg spurte om buss til Shaftesbury, sier damen i luken “Shaftesbury? Shaftesbury? Never heard of it”.

Jeg ble litt blek. “Do you mean Shaftesbury Avenue in London?” Gurimalla, tenkte jeg. Tok et sveip ut i gata, leste på en boligannonse i et vindu hos en megler. Kent! Du tuller. Tilbake til nærmeste overgangs-stasjon nær London, tilbake på vestgående linje, riktig Gillingham og endelig, Shaftesbury!

Den engelske gullrekka

Det ble et godt minne: Vel ute av bussen ligger kirken St James`church, puben The Mitre og The village Hall. DETTE er kvintessensen av England, tenker jeg. Ikke bare det. Rett bak denne gullrekka ligger Gold Hill. Jeg rekker solnedgangen akkurat, over halmtekte cottages og bratt brostensgate. Fantastisk. Så får jeg komme meg avgårde til min vertinnevenninne, i Butt Knap Road. Seriøst. Jeg digger engelske navn, fra de rare pubnavnene til dette her.

Til Marte kommer jeg akkurat idet hun skal ut, på yogatrening i kirken. Flerbruk er tingen på bygda. Jeg rekker å sette fra meg sekken, “Du får bli med meg et stykke, så kommer jeg og møter deg på puben”, sier Marte og peker bortover til The Mitre igjen. Ja ja, den vet jeg jo hvor er. Vel inne kommer jeg raskt i prat med en fyr på nabobordet, han er innflytter kan han fortelle, og har med hunden sin for å teste hvor hundevennlig etablissementet er. Så langt er han fornøyd.

Gummistøvlene mine virker ikke feil her, men jeg skulle ønske jeg hadde vasket dem. Marte har akkurat fortalt meg at i Shaftesbury går alle i gummistøvler, men det skal være rene når man starter hjemmefra. Det er landsbygda, men ordentlig, med pene mennesker.

En perlerad av go`steder

Tilbake til togturen England tur retur, jeg velger meg småbyer og landsbyer de få dagene jeg har til rådighet. Jeg drar til bittelille Tisbury, og tenker at her kan man godt feriere, forelske seg, bli boende. Jeg får muntre tilrop og tips av en lokal frue i samtale med en yngre dame. Hun ser at jeg står og lurer på den beste ruta. “You go down there, it`s quite nice” og jeg tar den smaleste, mest svingete av veiene, og kommer tilbake til hovedgata nedenfra.

Utenfor en delikatessefabrikk blir jeg bedt om å veive en bil i trygg avstand til jaguaren som står, blankpolert og posh og venter på eieren. Kanskje han eller hun kjøper seg en flaske med dyprødt og en god brie. En annen spesialbutikk, The Beckford Bottle Shop, minnes jeg å ha lest om.

Jeg er nødt til å lade telefonen, så jeg stikker innom Genious Coffea. Det viser seg å være et lykketreff! Innehaveren er superhyggelig, jeg får sitte så lenge jeg vil, lader mobil og drikker te. Mange stamgjester stikker innom, og de er like herlige. Jeg forteller om mine eskapader langs skinnene, og frøken kaffelatte vinker til en mann i lokalet, “Hey train friend”, ja det er togvennen hennes, som etter en prat på perrongen er blitt kunde i kaffebaren hennes.

Jeg har tid til et siste sveip før jeg tar toget videre, og jeg får tips om en gate litt i bakkant av landsbyen. Den innfrir så absolutt, en deilig slutt på et halvdagseventyr, med vakre blomster, porter, dører, hager og hus. Jeg er enkel sånn. Bare gi meg noe vakkert å se på, fred og ro, hyggelige mennesker og en togtur.

Videre bærer det på den sørvestre toglinja som går mot Exeter, denne gangen stopper jeg virkelig i Sherborne som jeg har fått tips om før. Sist gikk jeg glipp av Sherborne fordi jeg var for mett til å rulle av toget! Nå rekker jeg en fin rundtur i Sherborne, denne kompakte markedsbyern med Abbey, park og lørdagsmarked. En god grunn til å komme tilbake! For i dag er det ikke marked, likevel er det et par boder oppe. Jeg spiser Ploughmans Platter på en tesalong/ cafe, hilser i farta på damene ved nabobordet, de har så søt hund. Elsker at England er så hundevennlig. Hjemme ville det vel blitt ramaskrik om en veloppdragen hund lå under bordet på et spisested. Sherborne minner meg om Shaftesbury, det er noe med følelsen og størrelsen.

Tekst og foto av Johanna Podhorny

MIND THE STEP: Exton ligger på linja mellom Exmouth og Exeter. Krøll på tunga? Du har god tid til å øve før toget kommer. Nyt freden og roen på en av Englands minste stasjoner.
SUNDAY ROAST: Advarsel! The Compasses Inn har så hinsides sjukt god mat at det beste du kan gjøre etterpå er å ta en lang togtur og deretter en kveldstur. Vi spiste oksestek med Yorkshirepudding.

Jeg pleier å si for spøk at det første jeg gjør når jeg er i London, er å komme meg fortest mulig vekk derfra. Det er klart jeg elsker å vandre elvelangs i den britiske hovedstaden, men jeg er og blir en landsbymus.

Denne historien tar for seg mitt første møte med interrail: da jeg kjøpte one country-pass på en englandstur med litt vel mye farting. En kunstutstilling i Shakespeares fødeby Stratford-upon-Avon skulle behørig besøkes, da initiativtager til Twitter Art Exibit er en kjenning fra hjembyen min Moss.

Venner vi ikke glemmer

En venn som jeg må vedgå ha møtt på et europeisk singeltreff for noen år siden bor i Farnborough, ikke så langt fra Gatwick. Han heter James og er det mest erkebritiske menneske jeg har påtruffet. Han skulle også besøkes, og han bidro med selskap og logistikk et par ganger i løpet av turen.
Så skulle jeg endelig besøke en venninne som har slått seg opp som matstylist, fotograf og forfatter. Hun er også fra min hjemby Moss. Etter å ha reist i USA, Japan, i Karibien og flere steder i Europa, vendte hun hjem til Reiersvingen i Moss og begynte å bygge opp sin portefølje fra hybelen over garasjen til foreldrene. Hun var kommet hjem til røttene sine, men ville sette dem i jorda på et sted som var hennes eget. Så skjedde alt veldig raskt: Hun skulle til England i embeds medfør, og satt til sin skrekkblandete fryd og så på boligannonser etter å ha tastet “Cottages for rent in England”.

Sin egen lykkes smed

Det gikk akkurat slik: Nå driver Marte Marie en suksessfull enmannsbedrift med matstyling og foto i fokus. Folk kommer fra hele verden for å være med på hennes workshops. Hun har en snasen hund, en kjekk kjæreste og en tilværelse på landsbygda i England. Først leide hun en hytte i Shaftesbury, så kjøpte hun seg like godt et husvære i Tisbury ikke langt unna.

Vi er sørvest i England, landskapet består av Postman Pat- grønne åser, og kjæresten hennes driver en gastropub. Det kunne ikke vært bedre! Marte er travel, så alt vi rekker er en lunsj denne gangen. Forrige gang jeg besøkte henne var jeg hos henne i tre dager, da hun bodde i Shaftesbury- en virkelig hyggelig by for de som har lyst til å dra dit. Jeg har selvsagt en historie fra Shaftesbury også, men nå til Tisbury! Dette er en pitteliten landsby, som ved et lykkens under ligger på en av linjene mellom London og Exeter. Toget går fra London Waterloo, men man sier at The west of England line begynner i Basingstoke. Du vet, der hvor Tanita Tikaram kommer fra. Ok, så er ikke det så velkjent. Men likevel.

Tisbury i Wiltshire

“Vi kommer og henter deg” sier Marte når jeg ringer henne fra togstasjonen. Jeg har tatt toget fra nettopp Basingstoke. London har jeg unngått, men kunne altså ha gått på ved London Waterloo.Det hele ser litt gudsforlatt ut, men pent. Med “vi” tror jeg Marte mener hun og hunden, Mr. Whiskey. Men Marte har hatt lappen, og kommer i rasende engelsk fart på den smale veien per bil.

I baksetet sitter moren hennes, som jeg trodde satt hjemme i Reiersvingen! Så utrolig hyggelig.

Studentliv og en gammel bykjerne

Jeg bestemmer meg for å se hva endestasjonen har å by på. Exeter er en universitetsby, og et knutepunkt i Devon. Ja, nå er jeg i Devon. Ganske langt vest, det er “bare” Cornwall og Scilly-øyene som gjenstår om jeg fortsetter. Jeg vil gjerne videre, jeg lengter etter sjøen. Setter meg på et lokaltog med destinasjon Exmouth. Jeg hopper av på Exton, bare fordi det ser så fint og fredfullt ut når jeg titter ut av vinduet, og lurer på om jeg vil finne flere steder med Ex i navnet sitt. Det gjør jeg ikke.
Exton er et pyttlite sted, og jeg bestemmer meg for å finne overnatting der. Det finner jeg, men intet ledig. Så etter deilig kveldsmat og deilig kveldstur i stille, fredelige og særs grønne Exton finner jeg tilbake til togstasjonen, hvor jeg sitter en god stund og ser solen gå ned over lavt vann. “Mind the step”, står det å lese på asfalten som utgjør hele perrongen på den lille stasjonen. Stort annet er det ikke. En katt leker litt dovent på linja, jeg har hjertet i halsen men katten er aldeles uanfektet av egen ekstremsport. Tilbake i Exeter spør jeg meg for etter egnet overnatting i studentersamfunnets resepsjon, det viste seg å være innertier. “The Farmers Union” har åpent, og de en bra seng og de har frokost dagen derpå. Akkurat det jeg trenger. Akkurat som det skal være når en kommer dinglende litt uplanlagt til en fremmed by: en trygg havn, en god natts søvn, opplading til nye eventyr.

Forsinket frokost- et lykketreff

Frokosten kommer seint, så jeg rekker akkurat ikke det toget jeg hadde tenkt. Heldigvis! i stedet rekker jeg kirken, gatene, parken. Jeg rekker å suge inn stemningen av utpost og knutepunkt, studentliv og historie, litt som Trondheim i fint vær, tenker jeg og savner studentbyen min.

Så bærer det østover igjen, til Basingstoke (Tanita Tikaram, vet dere). Snart skal jeg hjem. Men et savn er begynt å vokse i meg til neste gang, for jeg har enda ikke vært i Cornwall! Min venn James har vært på Scilly-øyene, disse nesten tropiske øyene utenfor kysten av Cornwall, med den jevneste temperaturen de britiske øyer har å by på. Men det får bli en annen gang, et annet eventyr.

Tekst og foto av Johanna Podhorny

Side ligger midt mellom Antalya og Alanya. Det er opprinnelig en meget gammel havneby, hvor arkeologiske utgravninger tiltrakk seg de første nysgjerrige turistene sent på 50-tallet.

Navnet Side betyr granateple på gammel- anatolsk. Det er ikke så rart, for hotellet vi bor på har et vell med organisk dyrkede grønnsaker og himmelsk fersk frukt hver eneste dag. Det er innbydende grønt og frodig, og i bakgrunnen ruver Taurus- fjellene.

Hverdagsliv

En dag eller to blir brukt til å rømme resorten og sjekke selve landsbyen Side.  Vi kommer fra vest, og det er ikke til å komme fra at det blir tettere og tettere med hoteller ettersom vi går mot byen. Det er ni kilometer, to timer tar turen. Det er godt å kjøre tilbake. Neste ekspedisjon er vi færre i tallet, og satser på rullende transport begge veier.

Nær byen blir butikk-skiltene mer og mer internasjonale. “Turkiska Ullared- løp og kjøp!” står det. De aller fleste turistene som kommer hit er tyske, og mange tyrkere her snakker godt tysk. Engelsken er litt mer stusslig, skal vi få se. Men det er kanskje ikke så snodig når man snakker tyrkisk, tysk, litt arabisk til Moske-bruk og har snappa opp litt russisk og skandinavisk.

Lett masing og nyyydelig mat

Det er ikke noe å si på pågangsmotet her. Heldigvis er det ikke så intenst å gå forbi gaterestauranter som det en gang var. Nå får restaurant- og butikk-eiere bot eller blir stengt om de plager forbipasserende (for mye). Tyrkia er helt klart blitt rammet av uroligheter og i tillegg er det mange som ikke vil putte penger i lomma på Erdogan. Men det er lokalbefolkningen som får svi.

At turismen tar seg opp igjen er kjærkomment for de som driver i turistnæringen eller har forretninger som turistene ofte frekventerer. I selve Side er Apollo-tempelet godt besøkt, og ruinene i andre enden likeså. Her stopper turistbussene, det er befriende lite trafikk- tilnærmet ingen ting i sentrumsgatene.

Ettermiddagstur med eplete

I Sides sidegater er det deilig å rusle rundt. Vi spiser godt på Afrodite den ene dagen og på Kleopatra den andre. Samme eier, havutsikt og nydelig mat begge steder. Spesielt på Kleopatra sitter vi fint, rett på tykt glassgulv over nydelig mosaikk, havet er rett ved siden av og vi mumser sjømat og kjøttmat. En skikkelig højdare!

I hovedgaten dominerer selvsagt piratkopiene, men også teppebutikker og frukt/snacks og godtebutikker.  Vi blir invitert inn i teppebutikken på eplete og en frivillig handel, om vi hadde hatt 25 tusen norske kunne vi fått vakre silketepper sendt hjem til Norge. Det får bli en annen gang. Men til Side vil vi tilbake- bare ikke til Turkiska Ullared.

Tekst og foto av Johanna Podhorny

Noen ganger ligger eventyret rett foran nesa di, i hvert fall i ditt eget land. En og en halv time på flybussen og like lenge på vingene, så  er du ved vakre Vesterålen.

Er du miljøbevisst og har sans for å gjøre reisetiden til en del av opplevelsen, kan du ta nordlandsbanen og hurtigruta. Med litt eldre reisefølge og knapp tid falt valget denne gang på Norwegian.

Hvit sandstrand på Bleik

Stasjonert hos gode venner med tilgang på bil og trang til å utforske egne områder, dro vi med vårt vertskap på en deilig rundtur i Vesterålen og Senja. Lofoten lot vi ligge til neste gang- i nær fremtid.

Sekken var pakket med tanke på omskiftelig nordnorsk vær, men det var varmebølge i Fjelldal også.

Tørken hadde derimot ikke gjort seg gjeldende, så alt var grønt og vakkert og frodig. Til og med blåbær fant vi i mengder, som ble til pannekaker med nyrørte blåbær på en av dagene.

Vi valgte å ta av mot Vesterålen og kjørte hele veien opp til nordenden av Andøya, hvor vi badet på Bleik-stranda. En helt spesiell opplevelse! Vannet var ikke verst, det var blikk stille og varmt.

Den kritthvite fine skjellsanden laget Skagen-stemning med en gang.

Ytterst i havgapet

En to timers fergetur tok oss så over til Senja. Innseilingen var vakker og stille. Når vi først var på Senja måtte vi jo bade på yttersiden, helt i nord, og det gjorde vi. Litt sprekere temperatur der, og for første gang på turen litt klegg. Men på land var varmen påtagelig, stranda lang og livet godt.
Mat må en ha, og følget kunne bare konstatere at Senjastua kunne sine saker. Grilla tørrfesk, kjøttkaker med ertestuing og lokalt lammekjøtt gikk ned både på høykant og på tvers. Da var turens mål nådd, men enda var det langt tilbake til Fjelldal. Den varmeste badetemperaturen fikk vi slett ikke på Senja, men på den “lokale” stranda på Myklebostad. Der sørget varme strømmer for en badetemperatur på 20 grader!

Foto og tekst av Johanna Podhorny

Caravelle-Tours AS tar sitt samfunnsansvar og støtter solcelleprosjektet til Landsbyfadder, en veldedlig organisasjon som donerer solcellepaneler til fattige landsbyer i Rwanda. Les mer om prosjektet her: Landsbyfadder.no

© Copyright 2020 - Caravelle-Tours AS - All Rights Reserved

Adresse:
Tor Sørnes Vei 19,
1523 Moss

Telefon:
+47 69 25 19 10

E-post:
post@caravelle-tours.no

linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram