Det finnes et Spania bakenfor solen, bortenfor sanden. I det gamle kongeriket Aragon er det dype juv, gnistrende hvite tinder, frodig skog. Forna tiders slott, borger og kirker ligger spredt i landskapet som kulisser tiltenkt historisk korrekte storfilmer med Peter O´Toole.
Det gjør det til et perfekt sted, i en perfekt tid, mens folk flokker til Costa del Sol, å ta en reise bakover i tid for å la den skyhøye Game of Thrones-faktoren skylle over deg.
Vi fløy til Barcelona, og ble tatt godt i mot på flyplassen av vår guide Raoul. Han skulle være vår guide, sjåfør med godt humør, og lokalkjente inspiratør.
Raoul er opprinnelig fra Madrid. Han snakker varmt om området vi skal besøke. Han har flyttet hit på grunn av kjærligheten. Når han forteller det tror de fleste det dreier seg om en kvinne, men nei, kona traff han før de flyttet hit. Kjærligheten til fjellene, det var det som trakk.
Ellers er Karen Sand med fra Spanias Turistkontor, det er hun som inviterer, og Tom Amriati- Løvås er mat og vin-skribent. Så er det undertegnede.
Programmet er hektisk, det er tett som hagl med omvisninger, byer og borger.
For den jevne Spaniafarer anbefales et roligere tempo. Vi journalister skal jo bokstavelig talt jobbe for føden!
Så, hvorfor, av alle ting, skal en forfrossen nordmann dra til akkurat Aragon?
Jo, det skal jeg si dere. Fordi Aragon har så mye unik natur og kultur, og du kan ha det om ikke for deg selv, så nesten. i den nordligste provinsen er vi så lang sør og så høyt, at får vi en helt unik fjellopplevelse. Ordet nasjonalpark kommer til sin rett når vi går på en skog i bunnen av en dal, hvor stien faktisk er markert med små kantstein! En uvant tilpasning, men her kommer den til sin rett: Den kontinentale vegetasjonen, ranke, mektige bøketrær som strekker seg mot lyset, i kontrast mot hvite Toblerone-fjell på 2000 meter: et kontinentalt og likevel vilt landskap.
På vårt besøk i nasjonalparken Ordesa y Monte Perdido blir vi overrasket av at det er såpass med snø at den planlagte totimersturen faller bort til fordel mot en rolig rusletur på en halvtime. Vi er rett og slett ikke skodd for en skikkelig snøtur. Ikke at det er voldsomme mengder, men vi må også tenke på at vi skal videre før mørket kommer, vi har sommerdekk som alle andre i Spania men en dyktig sjåfør. Raoul har faktisk kjørt i Norge, han er isklatrer på fritiden.
Dagen i Pyrinéene var ikke den første, men for min del en av de mest minnerike. Vi besøkte fjellandsbyen Torla hvor vi hadde en deilig lunsj, og hadde været vært noe bedre hadde vi hatt flott utsikt fra restauranten. På dette tidspunktet var det hvitt av snø ute. Vi hadde også en overnatting i fjellene, på hotell Sanchez i Ainsa. Både undertegnede og journalist-kollega Tom fikk en følelse av høyfjellshotel. Her serverte man rustikke retter med et hint av nabolandene Frankrike og Italia, i tillegg til nordspanske nytelser som fjell-ørret og villsvin. Her var vi milevis, bokstavelig talt, fra østkystens Paella. En gruppe menn satt innerst i lokalet, baskere, kunne guiden vår fortelle. På hotellrommet var det et nesten britisk og svært kjærkomment tilbud: varmerør på badet som du kunne henge våte klær på. Dette hotellet var nemlig en av mange sykkelvennlige hoteller i regionen.
Guiden vår Raoul forteller at det startet med noen entusiaster som begynte å rydde stier og tilrettelegge for terrengsykling. Senere fulgte et samarbeid med mange av hotellene som fikk hedersbetegnelsen sykkelvennlig. Det betyr at du får spyle ned sykkelen ved hjemkomst, og kanskje deg selv om det trengs, du kan henge klærne dine til tørk på badet mens sykkelen din står ren og trygg innendørs til neste dags ritt. Fantastisk!
På vårt eventyr hadde vi vingårdsbesøk, juvvandring i Alquezar, det var tårn og borger å bestige, og regionshovedstaden Zaragoza å bli kjent i. Aragon er en autonom region og består av tre provinser: Teruel i sør, Zaragoza i midten og Huesca som går helt opp mot grensen til Frankrike.
I middelalderen strakte kongeriket Aragon seg ned til Valencia og Balearene samt Catalonia.
Et trekk som er typisk for Aragon og da særlig de sørlige provinsene, er forna dagers smeltedigel av kristen, maurisk og jødisk sameksistens. Det var selvsagt ikke bare hurra på jorda, og segregering i ulike bydeler var vanlig. Men: spesielt byen Zaragoza opplevde mange års fredelig sameksistens. Det er sannsynlig at den muslimske og jødiske historien inneholder flere synsvinkler. Men faktum var, at i en periode blomstret byen ut av denne sameksistensen, og Mudejar-stilen ble født. Mudejar er en arkitektonisk stil der arabere som underkastet seg de kristelige herrer fikk beholde sin kultur og sin religion. De bygget sågar kirker på oppdrag fra katolikkene. Dette har satt sine spor i en nydelig arkitektonisk signatur med bruk av buer, vakre blåfarger og mosaikk-lignende dekorasjoner.
Våre dagers Zaragoza er vel så kjent for sin tapas-rute “El Tubo” i gamlebyen, men ikke glem å se de vakre kirkene og basilikaene!
I Zaragoza finnes også en romersk ruin, et gammelt teater. Vår lokale guide forteller at Zaragoza er alle utbyggeres mareritt: stikker du en spade i jorda, finner du garantert førti fortidsminner! For oss som er på eventyr er ikke dette en kilde til frustrasjon, tvert i mot! Vi koser oss med bygninger fra flere tidehverv. Det er kritthvite teaterbygg, steinlagte plazaer, skimrende fasader og historie i hver krok. På et merkelig vis minner byen meg om Trondheim, med sin elv og evige vind, studentmiljø og katedral. Dette frister til gjensyn. Ikke glem å spise Spanias beste croquetas når du er i Zaragoza. Det er virkelig snadder.
Det fine med Aragon er at det er så mangesidig. Du kan selvsagt kombinere med en dag i Barcelona/ Catalonia, men bare innenfor Aragon er det mye å ta seg til. Små landsbyer, de mektige steinformasjonene Los Mallos, høyreiste tinder i Pyrineene, rikt kulturliv i regionshovedstaden. Vandringer i nasjonalparken, eller mer utfordrende terrengsykling. Skal jeg plukke en ting, som jeg tror en norsk familie ville hatt moro av, så kanskje et besøk i Alquezar med juvvandring og fugletitting. Store gribber på sterke vinger. Det er bare å velge!
Tekst og foto av Johanna Podhorny
Portugal er rimeligere, villere, vakrere og ja, kjøligere enn sin nabo. Om du ikke kommer for varmen, men mer for lyset og fargene, vil du ikke bli skuffet. Et par dager på stranden utenfor Faro og fem dagers batterilading i en stille kystlandsby. for eksempel.
Algarvekysten er ikke like godt betjent med fly som Spanias sydkyst, men godt nok til at det lar seg gjøre med et besøk i lavsesong.
Om sommeren er Algarves resortsteder fulle av folk, feriestemning, mange grader celsius og lyder. Men om vinteren er historien en annen. Jeg ville sjekke om det betød behagelig stilhet eller spøkelsestendenser. Og om været var godt nok til å gi konkurrenten Spania, vel, konkurranse.
Jeg valgte å bo på airbnb, først et par dager utenfor Faro by på selve sandbanken Faro beach. Min vertinne var russisk. Kjæresten hennes studerte i Bodø, av alle steder. Hun er full av lovord om mine landsmenn. Nordmenn er så ordentlige, synes Nina.
Å bo på stranden i Faro kan synes som et eventyr. Men den lokale cafeen der jeg spiser kveldsmat er bråkete, med ei ordknapp og sur dame i baren. Maten er bare så vidt OK. Den andre kvelden min blåser det opp, jeg kommer blid og fornøyd, men kald tilbake fra Faro by der jeg har truffet en sosial familie fra Utah på restaurant. Over natten viser atlanterhavet seg i all sin kraft: Morgenen etter ligger det sand i gatene, folk er ute og måker. Prøver å holde sanden ute fra dører og vinduer.
Jeg vender snuta mot Burgau, det er en drøy fire timers tur med buss og tog. Burgau er en fungerende fiskelandsby, husene klynger seg til skrentene som skråner bratt mot stranden. Bølgene høres før de ses. Båtene er dratt godt opp, men enda er det ikke alltid langt nok opp når vinterstormene tar tak. Stranden har et herlig mikroklima: Midt på dagen finner du alltid en lun krok her. Surfere og fastboende, briter og tyskere, barn og bikkjer, alle er innom stranden i løpet av dagen eller kvelden. Men ikke mange av gangen. Stranden ligger jo der, uansett. Stranden er rammet inn av klipper, fra den ene siden til den andre beveger sanden seg gjennom dagen og natten. Det er pålandsvind.
Burgau ligger ikke langt fra Lagos, og det er livlig her om sommeren. Om vinteren regjerer lokalbefolkningen, som etterhvert også betyr en god del briter. Hva er det med britene og Algarve?
Andre bor der i vinterhalvåret. Der nordmenn ikke vil flytte på seg med mindre de er garantert sol hver bidige dag, er britene innstilt på å holde ut vinden, om de slipper regnet. Min airbnb- vert i Burgau er fra Newcastle, men fant seg mann og hund i Burgau. Nå lever hun mellom de to stedene hun elsker, foreldrene hennes har kjøpt seg leilighet her og det er denne jeg bor i. En sånn leilighet som har alt du i grunnen trenger, og ligger i landsbyens hovedgate- ikke i en betongleilighet ved hotellene.
Jeg treffer også skotske Carla og Gary Doc, som driver skjønnhetsssalong på åttende året i Burgau. En amerikaner med en enorm bikkje er de siste jeg treffer på strande, en halvtime før jeg drar.
Caravelle-Tours AS tar sitt samfunnsansvar og støtter solcelleprosjektet til Landsbyfadder, en veldedlig organisasjon som donerer solcellepaneler til fattige landsbyer i Rwanda. Les mer om prosjektet her: Landsbyfadder.no
