“I disse Koronatider” er et uttrykk mange er gått grundig lei. Men faktum er at dette trekker ut. For oss som er glad i å reise, betyr det at vi må omstille oss. Det fine med det er jo å (gjen)oppdage lokale, regionale og nasjonale perler!
En venninne som jeg ikke hadde sett på en stund, bare fordi hun hadde flyttet fra Moss til Knapstad, sa tvert ja til å møtes. Det var ønske om landeveis-eventyr hos begge! Lokalbuss mot Askim tok meg til Knapstad, og her begynte vår ferd. Heidi er en av mine VMB, venninne med bil.
Vi startet fint ut med stopp på Rustad Plantesenter. For meg som ikke har vært der før var det eksotisk å bare ta av fra veien ned til plantesenteret. Det foregår nemlig på gangstien!
Vel inne (og ute, for den del) var det bare å konstatere at her var det trivelige folk og grønne, skjønne omgivelser. Dette er langt, langt unna Plantasjen.
Mellom vakre hageskulpturer, siste rest av sommerblomster og spreke grønne potter fant frua fra Moss en hanefar i jern, på prislisten oppgitt som høne. Denne måtte bli med hjem! Mitt reisefølge gikk for de spreke pottene.
Så ville turisten i følget, altså undertegnede, på Askim frukt og bærpresseri. Det tradisjonsrike stedet er gått fra traust mottak til snasen butikk med alskens lokale produkter, ikke bare Askims egne. Du får pene vertinnegave-pakker i papp, kurv og cellofan, det er eple og aronia, bringebærsaft a la treliters pappvin, ripsgele på tilbud, honning og krydder.
Jeg koser meg fælt og kjøper aldeles for mye. Men det ligger vel i sensommerhøstens natur å samle inn godsaker til seg selv og andre.
Vi er sultne allerede nå, så vi kjører forbi Steinerskolen i Indre Østfold og inn til Askim sentrum, her spiser vi Quiche og vegetartallerken på hyggelige Lille Central, en marokkansk cafe ved jernbanestasjonen. Innehaveren slår vitser og serverer oss med et smil. Det er også her spritflasker både foran og bak disken, og med nyspritede lanker tar vi imot en pitteliten godtekule hver når vi skal gå. En perfekt liten munnfull. Porsjonen vi har spist er også perfekt til lunsj, ikke så voldsom at vi må hjem og sove, men såpass at vi er helt klare til fortsettelsen.
Nå går ferden til Ørje, og hit må vi stort sett kjøre hovedveien. Østfold, altså! Det er noe med landskapet, det litt unnselige men akk så deilige distriktet med kornåkre, skog, tettsteder, kirker og Østre Linje som gjør Oslo relativt nære.
Når vi kommer frem til Ørje er det stille ved slusene, men vi må se litt. Men vent, først konditoribesøk! Vi går inn på Bakergaarden, som faktisk er et bakeri fra gammelt av, forteller piken bak disken. Vi får følelsen av familiebedrift, av et sted som tar pulsen på lokalsamfunnet, ja som ER pulsen.
Vi bestiller sitronterte, Heidi drar på med enda en kake, hun ender med å måtte be om en boks til kake nummer to. Den skal bli med hjem til sofaen og salongbordet hjemme på Knapstad.
Jeg bestiller meg kakao, vi spiser kaker og fniser av alt mulig, kommer i snakk med andre i lokalet og suger inn stemningen av skikkelig lørdagskos, nesten svensk fika.
Dette konditori-besøket kan jeg leve lenge på, en tur ned i kjelleren på toalettbesøk avslører at dette er et historisk bygg: for et fantafornøyelig sted! Vi spør frøken pikekyss bak disken om en siste ting, om de leier ut nede? Javisst, både upstairs og downstairs, ja visst, ja visst!
Nå er det rusletur-tid, og vi smyger rundt hushjørnene som de dagsturistene vi er, og kommer med henførte sukk over sussesøte små hus som sikkert er noe herk å vedlikeholde, men som i dag har stjålet våre hjerter. Vi finner et rundt mursteinsbygg ved busstoppet, og spør oss for. En bussjåfør har ikke bare godt humør, han kan også fortelle at det bittelille bygget i gamle dager var stedets brannstasjon, at nabobygget skal rives for å lage torg men at dette skal få stå. Porten i Rundhuset er murt igjen med nyere murstein, tenk ut den lille åpningen kom brannbilen når det var ildebrann i bygda! Så små var lastebilene den gang, sikkert en snutebil.
Vi finner igjen et hus som vi så da vi kjørte rundt, det har artige vinkler og er til salgs. Vi filosoferer over hvordan det ville fortonet seg å bo i Ørje, men vi må innrømme at arbeidsmarkedet virker snevert. Pytt pytt, det er lov å drømme! Slusene ligger i ro nå, en liten sommerstengt cafe ved vannet er en avlegger av Bakergaarden, får vi vite.
Det er noe med de snåle gamle trehusene, bensinpumpa som står rett på fortauet vet jeg ikke hvor gammel er. Men nå nærmer det seg tiden vi skal fare hjem, bare en liten ting gjenstår:
I en solsikkeåker i Spydeberg er sesongen på hell, og de store gule blomstene er gratis.
Det er et prosjekt til inntekt for SOS Barnebyer. En fin avslutning blir å plukke med seg to solsikker hver, de skal minne oss om denne turen og flere landeveis-ekspedisjoner i fremtiden.
Ha en god høst, og husk å få med deg små og store eventyr der du kan! Det gjør så godt.
Bli mer kjent med Østfold https://www.visitoestfold.com/
Tekst og foto av Johanna Podhorny
Det finnes et Spania bakenfor solen, bortenfor sanden. I det gamle kongeriket Aragon er det dype juv, gnistrende hvite tinder, frodig skog. Forna tiders slott, borger og kirker ligger spredt i landskapet som kulisser tiltenkt historisk korrekte storfilmer med Peter O´Toole.
Det gjør det til et perfekt sted, i en perfekt tid, mens folk flokker til Costa del Sol, å ta en reise bakover i tid for å la den skyhøye Game of Thrones-faktoren skylle over deg.
Vi fløy til Barcelona, og ble tatt godt i mot på flyplassen av vår guide Raoul. Han skulle være vår guide, sjåfør med godt humør, og lokalkjente inspiratør.
Raoul er opprinnelig fra Madrid. Han snakker varmt om området vi skal besøke. Han har flyttet hit på grunn av kjærligheten. Når han forteller det tror de fleste det dreier seg om en kvinne, men nei, kona traff han før de flyttet hit. Kjærligheten til fjellene, det var det som trakk.
Ellers er Karen Sand med fra Spanias Turistkontor, det er hun som inviterer, og Tom Amriati- Løvås er mat og vin-skribent. Så er det undertegnede.
Programmet er hektisk, det er tett som hagl med omvisninger, byer og borger.
For den jevne Spaniafarer anbefales et roligere tempo. Vi journalister skal jo bokstavelig talt jobbe for føden!
Så, hvorfor, av alle ting, skal en forfrossen nordmann dra til akkurat Aragon?
Jo, det skal jeg si dere. Fordi Aragon har så mye unik natur og kultur, og du kan ha det om ikke for deg selv, så nesten. i den nordligste provinsen er vi så lang sør og så høyt, at får vi en helt unik fjellopplevelse. Ordet nasjonalpark kommer til sin rett når vi går på en skog i bunnen av en dal, hvor stien faktisk er markert med små kantstein! En uvant tilpasning, men her kommer den til sin rett: Den kontinentale vegetasjonen, ranke, mektige bøketrær som strekker seg mot lyset, i kontrast mot hvite Toblerone-fjell på 2000 meter: et kontinentalt og likevel vilt landskap.
På vårt besøk i nasjonalparken Ordesa y Monte Perdido blir vi overrasket av at det er såpass med snø at den planlagte totimersturen faller bort til fordel mot en rolig rusletur på en halvtime. Vi er rett og slett ikke skodd for en skikkelig snøtur. Ikke at det er voldsomme mengder, men vi må også tenke på at vi skal videre før mørket kommer, vi har sommerdekk som alle andre i Spania men en dyktig sjåfør. Raoul har faktisk kjørt i Norge, han er isklatrer på fritiden.
Dagen i Pyrinéene var ikke den første, men for min del en av de mest minnerike. Vi besøkte fjellandsbyen Torla hvor vi hadde en deilig lunsj, og hadde været vært noe bedre hadde vi hatt flott utsikt fra restauranten. På dette tidspunktet var det hvitt av snø ute. Vi hadde også en overnatting i fjellene, på hotell Sanchez i Ainsa. Både undertegnede og journalist-kollega Tom fikk en følelse av høyfjellshotel. Her serverte man rustikke retter med et hint av nabolandene Frankrike og Italia, i tillegg til nordspanske nytelser som fjell-ørret og villsvin. Her var vi milevis, bokstavelig talt, fra østkystens Paella. En gruppe menn satt innerst i lokalet, baskere, kunne guiden vår fortelle. På hotellrommet var det et nesten britisk og svært kjærkomment tilbud: varmerør på badet som du kunne henge våte klær på. Dette hotellet var nemlig en av mange sykkelvennlige hoteller i regionen.
Guiden vår Raoul forteller at det startet med noen entusiaster som begynte å rydde stier og tilrettelegge for terrengsykling. Senere fulgte et samarbeid med mange av hotellene som fikk hedersbetegnelsen sykkelvennlig. Det betyr at du får spyle ned sykkelen ved hjemkomst, og kanskje deg selv om det trengs, du kan henge klærne dine til tørk på badet mens sykkelen din står ren og trygg innendørs til neste dags ritt. Fantastisk!
På vårt eventyr hadde vi vingårdsbesøk, juvvandring i Alquezar, det var tårn og borger å bestige, og regionshovedstaden Zaragoza å bli kjent i. Aragon er en autonom region og består av tre provinser: Teruel i sør, Zaragoza i midten og Huesca som går helt opp mot grensen til Frankrike.
I middelalderen strakte kongeriket Aragon seg ned til Valencia og Balearene samt Catalonia.
Et trekk som er typisk for Aragon og da særlig de sørlige provinsene, er forna dagers smeltedigel av kristen, maurisk og jødisk sameksistens. Det var selvsagt ikke bare hurra på jorda, og segregering i ulike bydeler var vanlig. Men: spesielt byen Zaragoza opplevde mange års fredelig sameksistens. Det er sannsynlig at den muslimske og jødiske historien inneholder flere synsvinkler. Men faktum var, at i en periode blomstret byen ut av denne sameksistensen, og Mudejar-stilen ble født. Mudejar er en arkitektonisk stil der arabere som underkastet seg de kristelige herrer fikk beholde sin kultur og sin religion. De bygget sågar kirker på oppdrag fra katolikkene. Dette har satt sine spor i en nydelig arkitektonisk signatur med bruk av buer, vakre blåfarger og mosaikk-lignende dekorasjoner.
Våre dagers Zaragoza er vel så kjent for sin tapas-rute “El Tubo” i gamlebyen, men ikke glem å se de vakre kirkene og basilikaene!
I Zaragoza finnes også en romersk ruin, et gammelt teater. Vår lokale guide forteller at Zaragoza er alle utbyggeres mareritt: stikker du en spade i jorda, finner du garantert førti fortidsminner! For oss som er på eventyr er ikke dette en kilde til frustrasjon, tvert i mot! Vi koser oss med bygninger fra flere tidehverv. Det er kritthvite teaterbygg, steinlagte plazaer, skimrende fasader og historie i hver krok. På et merkelig vis minner byen meg om Trondheim, med sin elv og evige vind, studentmiljø og katedral. Dette frister til gjensyn. Ikke glem å spise Spanias beste croquetas når du er i Zaragoza. Det er virkelig snadder.
Det fine med Aragon er at det er så mangesidig. Du kan selvsagt kombinere med en dag i Barcelona/ Catalonia, men bare innenfor Aragon er det mye å ta seg til. Små landsbyer, de mektige steinformasjonene Los Mallos, høyreiste tinder i Pyrineene, rikt kulturliv i regionshovedstaden. Vandringer i nasjonalparken, eller mer utfordrende terrengsykling. Skal jeg plukke en ting, som jeg tror en norsk familie ville hatt moro av, så kanskje et besøk i Alquezar med juvvandring og fugletitting. Store gribber på sterke vinger. Det er bare å velge!
Tekst og foto av Johanna Podhorny
Togturer og Interrail er i vinden som aldri før. Visst er “melkeruta” til Hamburg en flaskehals og en frustrasjon fortsatt, men det går an å jukse til Kiel med danskebåten. Fra Oslo eller fra Gøteborg, som er naturlig for meg som er østfolding.
Det var oktober da jeg og mitt faderlige opphav satte oss på toget til Gøteborg fra Moss, min fødeby.
Vi skulle besøke gamle kjente av min far i Versailles, få omvisning i et tempel i Friedrichsdorf og sist men ikke minst, besøke en gren av familietreet vårt i Donauwörth. Men det var et annet stoppested på denne turen som også grep meg. Mulig det er turisten i meg som ikke riktig får nok av bindingsverk, eller om det var konseptet kanaler i høstsol, det vet jeg ikke.
Strasbourg var en by vi måtte passere både til og fra Versailles uansett, så vi bestemte oss for å overnatte en natt der, og ta en ettermiddag i gamlebyen. Eller det vil si, jeg smisket så godt jeg kunne. Min far er en fredelig sjel, og sa ikke nei til det. Uansett så var strekka fra Friedrichsdorf til Versailles i drøyeste laget, så det var bare greit å brekke det opp litt.
Vi hadde en drøy uke, åtte dager på turen. Vi hadde syv reisedager, det vil si at det kun var en dag vi sto stille. Det var i Friedrichsdorf. Dette er en trivelig, om enn ikke livlig småby, som ligger litt utenfor mye travlere Frankfurt am Main.
I søvnige Friedrichsdorf var vi så heldig at min far traff enda flere kjente enn han hadde regnet med, og det er jo hyggelig Han er pensjonist nå, men har hatt arbeid hvor han har reist mye og hatt kolleger i hele Europa. Han har også vært på misjon i Frankrike, to år i Paris i selveste 60-årene, da verden var i endring. Det er den første kompanjongen og med-misjonæren fra den gang da han skal møte i Versailles. Palasset har vi sett før, må vite.
Istedenfor blir det Frankfurt Tempel og Versailles Tempel. Det deilige med å være andregangs turist er at man kan velge om man vil gå for de store kjente attraksjonene, eller gjøre som man lyster. Men for all del, hagene i Versailles er et syn! Jeg er også gledelig overrasket over hvor hyggelig det er i Versailles og i nabobydelen Le Chesnay.
Men altså, Strasbourg! For en vidunderlig by. Det er mange som sykler, dog ikke helt på nivå med Utrecht, Amsterdam og København. Det er en røslig by med en stor og flott jernbanestasjon, selvsagt gammelt kombinert med nytt. Vi forstår med en gang at nå er vi i Frankrike! Hvitkledde bakere balanserer brett på sterke armer, unna vei, her kommer jeg! Det dufter ferske croissanter. I Tyskland er de også glade i brød og andre bakervarer, men dette er i en egen liga. Strasbourg ligger i Alsace, som har vært tysk og fransk om hverandre så mange ganger at det er lett å gå i surr. Schæferhund heter i blant Alsatian på engelsk i tillegg til det mer kjente German Shepherd, og det sier litt om hvor mye tyskfransk confusion vi snakker om. Innflytelsen fra Tyskland er tydelig: på maten, arkitekturen, og følelsen. Likevel, vi er i Frankrike, men mer enn det er vi i Europa. Jeg tenker på Arja Sajonmaa: “Jag vill leva i Europa, jag vill älska och sjunga här!”
Den Europeiske menneskerettsdomstol ligger i nettopp Strasbourg. Det gjør også Europarådet. Goethe studerte her, og byen ble sentral under den litterære bevegelsen Sturm und Drang. Gamlebyen Grande Ile er selvsagt på UNESCOs verdensarvliste- ikke uten grunn! Vi ankommer om ettermiddagen til Strasbourg, og rekker solnedgangen i gamlebyen. Vi har bestilt alt for mye småretter: lokal pølse og skinke som smaker deilig, med hummus som ikke smaker hummus, og vi har perfekt utsikt til menneskene på torvet ved kanalens bredd, de skakke bindingsverkshusene farges rosa der de er hvite og mahogni på det brune tømmeret. For min del er dette så bra det blir om man skal holde seg i turistløypa. Grande Ile er omkranset av et kanalsystem rundt hele, mens det finnes flere småkanaler i tillegg som utgjør området Petite France.
Må ikke forveksles med Petite Venise i Colmar, bare en halv times kjøretur unna. Colmar er også på lista mi, en mer kompakt og liten by- kjent for sin blomsterprakt i vår- og sommerhalvåret. Vil du ha det enda nusseligere, kan du besøke Eguisheim, her snakker vi landsbystørrelse og høy søthetsfaktor. Men jeg liker Strasbourg. Om man først skal besøke en større by, er dette slett ikke galt. Vi må se katedralen også, den ligger vel og merke utenfor gamlebyen. En imponerende plass ligger foran katedralen, solnedgangen er på hell og byens lys tennes. En karusell går rundt for siste gang, da vi kommer tilbake etter en runde rundt katedralen har den takket for seg og sistemann gått av. Det er storslått, det er historisk spennende, og igjen kommer Europafølesen. Mye, mye triveligere enn Brussel Midi, mektig og intimt på samme tid. Hit skal jeg tilbake!
Turen er ikke slutt før den er slutt, vi skal til familien Thiem, en gren eller kvist om du vil, på familiebjørka til Podhornyene. De bor i Donawörth, byen der to elver krysser og kysser før Donau haster videre til Svartehavet og Wörnitz nøyer seg med å bidra til sin mer kjente bror.
Zuzam, Kessel og Schmutter renner også ut i Donau her, så nå vet du det! Donauwörth er en passe stor, hyggelig by, her har jeg vært før i juni måned. Da var det varmt, oktober en annen historie så nær Alpene. I Strasbourg hadde vi mildt og deilig vær, og vår ikke så engelsktalende familie forteller at slik er mikroklimaet i Strasbourg: gjerne et par grader varmere enn sine omgivelser. Det er jo kjekt å vite til en annen gang! Jeg hadde regnet tysk som et dødt språk i min egne hjernebark, men må man så må man, og plutselig stotrer jeg forsøksvise tyske gloser av ren skjær nødvendighet. Omtrent som når jeg i rurale deler av Spania skal gjøre meg forstått, og klarer det fordi jeg er nødt.
Vi drar frem bilder i album og på mobiler og nettbrett, det er familielikheter og latter, språkforvirring og hjertens gode øyeblikk. Jeg var usikker på hvordan jeg skulle takle et slikt plutselig familiebesøk hos tre generasjoner jeg aldri har møtt, men det går strålende. Vi har svisjet oss gjennom Europa langs togskinnene, og det eneste vi har hatt problemer med er ale plassbillettene som kommer i tillegg til interrailbilletten, og som iblant er rimelige og i blant urimelig dyre. Alt i alt har det vært en fin opplevelse. Vi har kjørt i gode skandinaviske (svenske) tog, vi har sittet i brede danske og tyske seter og litt mindre franske seter, dog med fin design. Det er morsomt å høre vår vert klage høylytt over Deutche Bahn som de mener alltid er forsinket, og det er det jammen også mens vi er der- det er begynnende oktoberfest, må vite. Det er akkurat som å høre oss selv jamre oss over gamle NSB eller nye Vy (Fy!). Men alt er tilgitt, vi får nydelig Schwabisk frokost med saltkringle og Kaiser-Semmler, kjøttpålegg og ost og lokale eplemoster.
Så begir vi oss hjemover, det er et drøyt stykke! Underveis bestemmer vi oss for å jukse oss hjem med en overnatting på Kielbåten istedenfor å overnatte å Cabinn i Odense som vi gjorde på vei ned. Cabinn er bygget over ideen Danskebåten/ Oslobåten: rimelig overnatting, plass spart, penger tjent. Rent og ordentlig, god frokost i øverste etasje med utsikt, utlånte paraplyer og vandretur gjennom parken til H. C. Andersens hus. Tenk det! Odense er dessuten tjue ganger rimeligere enn København. Køben er kul, men pricey!
På båten får vi sove godt, kommer oss avgårde uten å løfter en finger, vi tar båten til Gøteborg siden vi er østfoldingær. I gøteborg får vi et langt stopp, det bruker vi til å spise frokost og hvile i Palmehaven som vi halvdansker kaller det: Palmhuset er et romslig drivhus i glass og støpejern, en deilig grønn oase (et forslitt, men korrekt ord i denne sammenhengen). Det ligger i Trädgårdsforeningens hage, ikke langt fra Alfons Åbergs museum for de som er kjent. Palmhuset er gratis, rolig og vakkert å vente i. Vi sitter oppe på galleriet, ved spinkle bord, og puster inn fuktig og temperert luft. Deilig!
For en barnefamilie med enda bedre tid er kanskje Alfons bedre selskap?
Tekst og foto av Johanna Podhorny
Den kjente fortellingen om hobbitten Bilbos eventyr, var det som slo meg da jeg skulle reise til England med tog fra Norge, og tilbake igjen.
Jeg møtte ingen drager og ingen dverger. Gollum så jeg aldri noe til. Onde krefter holdt seg borte.
Ny dag, nytt eventyr, nå er det lille søte Shere som står på programmet. Husker du Cameron Diaz`s og Kate Winslets husbytte i The Holiday? Jepp. Det er denne landsbyen. Det lille huset var riktig nok laget i studio, men landsbyen er ekte nok. Den er nær Guildford, nær Gatwick, nær London. Likevel er det ikke mye mennesker her. Vi er i mai måned, mens jeg sitter på toget bøtter det ned, og det regner fortsatt litt når jeg går fra Gomshall til Shere. Det er en 20 minutters spasertur, ikke mer. Fra å være helt tomt er jeg plutselig omgitt av spreke turgåere, og det blir lett å finne inn det siste stykket til landsbyen. Sprekingene sprer seg rundt, og det er bare noen få lokale igjen. Jøye meg for en sjarmbolle!
Jeg går inn på The Dabbling Duck, bestiller te, limonade og et stort kakestykke. Det virker som en variant av Lemon Drizzle, med blåbær i tillegg. Jeg får vann i munnen av å skrive om det og ser det for meg. Godt jeg har bestilt en ny interrailbillett! Et par kommer inn, syklister, de er søkkvåte og får håndklær til å sitte på, balanserende på de høye stolene ved siden av meg på vindusrekka. Superhyggelige folk, de hadde maks uflaks og har kjempet med oppoverbakker i striregn før de fant fram til Shere. De bestiller seg velfortjent mat, og jeg rusler videre. Kirken, andedammen, gater som svinger seg langs rekker med blomsterprydede steinhus.
This is England, tenker jeg, og setter meg på toget tilbake til Hampshire. James og jeg spiser curry og snakker om livet. Vi handler fetaost og rødbeter til salaten dagen derpå.
Min siste dag i England! Jeg har en halv dag i London, Jeg vil gjerne spise på Dishoom, noe særlig annet har jeg ikke planlagt. Egentlig har jeg tenkt til å dra innom Kings Cross og nyoppussede Granary Square ved Coal Drops Yard, hvor lektere med kull kom inn til London via Grand Union og Regents Canal og videre til Themsen i gamle dager. Fra nittitallets britiske bykrim vet vi at her regjerte halliker, gatepiker og doplangere. Nå er det et vakkert se og bli sett- sted, et bilfritt område med trendy spisesteder og flere fontener.
Av logistiske årsaker får det bli en annen gang, jeg spiser på Dishoom og tar meg god tid. Det er lenge å vente, men maten er knallgod og servicen likeså. En absolutt højdare.
Skal du med Eurostar går toget fra St. Pancras, like ved Kings Cross, det var litt derfor jeg hadde tenkt meg dit. Isteden blir det Liverpool Street, tog til Manningtree og bytte til et lite lokaltog mot Harwich. Jeg har bestemt meg for å ta fergen fra Harwich til Hoek van Holland, men har ikke bestilt. Det er her reisens hyggeligste menneskemøte finner sted. En lokal fyr som er den eneste i vogna mi utenom meg selv, flytter seg fra sin faste vindusplass nærmere meg så vi kan skravle. Jeg har aldri vært i Harwich, og han ser at jeg vrir litt urolig på meg i forhold til å rekke ferga. Han beroliger meg med å si at Harwich er pyttliten og lett å se gjennom, ingen problemer, og fergeterminalen ligger rett ved stoppet Harwich International. Når toget kommer fram er vi blitt så gode venner allerede at han tilbyr meg å vise meg Harwich, han har åpenhjertig fortalt meg at han kone er død, han har fortsatt ringen hengende i et kjede rundt halsen. Han har en datter, og han bor i Harwich. Han forteller at Essex er det fattigste fylket i sør, og lurer på hvor de tror pengene kommer fra, de som stemmer for Brexit. Mannen er pensjonist, og har nylig begynt å ta timer for å lære å fly helikopter! Han tror kona hans hadde likt det. Han har alltid hatt sånn lyst, og nå gjør han det.
Jeg får omvisning i de gamle gatene, stopper utenfor det som trolig er Englands smaleste hus, og ser enda en sprek sportsbil- var ikke dette et fattig fylke? Vi stopper på havna og ser over til Englands kanskje rareste stedsnavn, Walton- on – the – Naze. Til nå har jeg tatt den lille trillekofferten selv, men nå tar han den, “i really insist!”, og vi går tilbake det korte strekket mot togstasjonen. Det er selve Harwich Town, Dovercourt som jeg går på, og Harwich international. En liten detour, med hyggelig utfall. Det er vanskelig å forklare hvordan jeg vet at det er trygt å følge etter den blivende helikopterpiloten rundt i en småby.
Vi skilles på Dovercourt, vi har fortsatt ikke introdusert oss for hverandre. Hei, ha det!
Så er jeg straks på fergen, den er noe forsinket, men jeg liker meg. kahytten er helt fin og ordentlig, fergen er herlig fri for dilldall. Det er skikkelig mat, bra priset, og høyrøstede nederlendere snakker i munnen på hverandre og i sine respektve telefoner. En stor gruppe indere har egne plassreservasjoner i kantina. “You are with the angel group?” spør en kabinansatt en av reiserederne. “Angel?” Yes, angel group”. To voksne menn flakser med “vingene” i fullt alvor, for å forsikre seg at det er engler vi snakker om.
Jeg fryder meg over opplysningene som blir gitt på nederlandsk. “Driieten draaten droouiten”, sånn høres det ut for meg, må fnise for meg selv av det fantastiske språket.
Når vi skal av fergen neste morgen, er det litt kluss pga det store reisefølget, jeg forlater køen og setter meg for å vente. Det skulle jeg ikke ha gjort!
“Du kunne bare ha vinket på oss, så hadde vi sluppet deg forbi”, sier mannen i luka.
Hvordan i alle dager skulle jeg vite det, tenker jeg, men mumler bare OK.
Vel ute sitter vi og venter på neste buss, det har akkurat gått en. Vi, det er jeg og en tjukk tysker på forretningsreise, han kom med Eurostar til England, men drar tilbake igjen langs mjølkeruta. Så der sitter vi, lettere straffet for å ha vært høflig ventende i fergekøen.
Det har gått tog her tidligere, og det skal komme metro. Men i mellomtiden går det buss, til Schiedam, en stasjon og en by jeg aldri har hørt om, så derfor ble det vanskelig å plotte den inn i Railplanner- appen. Man skal merke seg at Railplanner har sine begrensinger, Deutche Bahn er bedre. I følge min reiseplanlegger ligger Hoek van Holland i England, og helst vil den ha meg via Brussel. Her må man bare overstyre den, og man må vite om hoppestokk for buss for tog for metro. Ellers er Nederland effektivt og et fint togland. Det er sykt mye mennesker på de store stasjonene, Rotterdaam og Amsterdaam Centraal. Etter mange doble vokaler er jeg plutselig i Tyskland, og herfra går det radig, frem mot flaskehalsen Hamburg- København. Det blir tog på fergen fra Puttgarden til Rødby, og fergen tar akkurat så lang tid det tar å spise en rødspette eller flæsk med persillesous. Damen i kantina skjønner godt norsk, men det gjør ikke den unge kundebehandleren. Hun blir litt “fortvivlt” når jeg finner det festlig at vi nordboere “Forstår hinanden igge”, og jeg tenker på sketsjen med Harald Eia og lurer på hva hun hadde synes om den.
Fra Rødby går det buss, og jeg lurer litt på hvorfor de tok seg bryet med å rulle toget på fergen. Men i alle fall, buss til København blir det her stopper jeg for å hvile og overnatte hos en skolevenninne. Hun har knall rød sykkel med kurv, selvfølgelig, vi handler økologisk mat på Irma (Wow, for et utvalg, og for en kvalitet!) og vi prater på kjøkkenet mens hybelkameraten Karsten og de to kattene pusler med sitt. Min vertinne byr på ingefærshot, det er kongelig dansk på bordet sammen med planter og krydderier. Det blir rene familiekvelden med dansk spørreprogram om klassisk musikk. Du verden, det må jeg si!
neste morgen kjører Karsten meg til stasjonen, jeg rekker toget med noen sekunders margin siden vi har skravlet under frokosten. Endelig, nå er det bare strekka fra København til Gøteborg til Moss. De siste stoppene fyker forbi som kjærtegn: Råde, Rygge, så Moss. Jippi!
Jeg tenker at kanskje burde jeg flytte til Halden, og dra på Interrail hver evige årstid.
Tekst og foto av Johanna Podhorny
Den kjente fortellingen om hobbitten Bilbos eventyr, var det som slo meg da jeg skulle reise til England med tog fra Norge, og tilbake igjen.
Jeg møtte ingen drager og ingen dverger. Gollum så jeg aldri noe til. Onde krefter holdt seg borte.
Derimot gjorde jeg mine erfaringer om ferger og hoteller, byer jeg ikke hadde tenkt å stoppe i, hvite klipper og deilige, grønne åser.
Det var tid for Interrail i England!
Jeg startet to dager før billettens første gyldighetsdag. Dette var slow travel, og jeg begynte eventyret med å besøke et vennepar på Kornsjø sammen med mannen min. Han dro hjem med vofsene i kveldinga, jeg overnattet. Neste dag ble jeg kjørt til Ed i Sverige, og min venninne viste meg rundt. Det var søndag, og det meste var stengt. Men nå vet jeg i alle fall til neste gang hvor bruktbutikken, elgparken og cafeen ligger, om jeg skulle stoppe i Ed en annen gang. Det vi fikk med oss var en kjøretur langs vannet, på en stadig smalere vei.
Fra Ed til Gøteborg gikk det raskt, og slik jukset jeg litt for å få strekket mellom Moss og Gøteborg til å bli kortere. I Gøteborg bevilget jeg meg en drosje for å rekke Kiel-ferga. Ferga var litt dyr, men så fikk jeg meg overnatting og bevegelse mot målet i samme slengen.
Ideen var å tjuvstarte ved å være i Tyskland allerede på første reisedag! En liten genistrek.
Jeg hadde kjøpt Global pass for syv reisedager, og det var omtrent så lenge jeg kunne være borte. Billetten var fleksibel, og om jeg hadde villet, eller skal vi si kunnet, så hadde det vært fullt mulig å reise innen en måned! En annen billett gir enda flere reisedager innen to måneder. Da kan man jo faktisk dra på syden-ferie med tog, og ha god tid på reisemålet.
Men altså. Jeg gikk til togstasjonen i Kiel, som ligger en kort spasertur fra fergeterminalen. Spiste frokost, hadde god tid. Kjøpte plassreservasjoner nedover Tyskland der det trengtes. Det siste strekket, fra Brussel til London, kunne jeg ikke kjøpe til. Her burde varsellampene begynt å blinke kraftig, men jeg tenkte ikke så langt. Jeg hadde blitt tipset av mitt faderlige opphav om å la vær med å bestille masse plass-billetter på forhånd, han og moren min hadde opplevd at all planleggingen og alle plass-billettene var fånyttes da togene de skulle ta ble forsinket alle sammen.
Da jeg i tillegg er veldig impulsiv og ikke liker å legge opp en spikra rute, så hadde jeg altså bestemt å bestille underveis. Togene i Tyskland var presise, samtalen med den New Zealandske strikkende damen på vei til Frankfurt særdeles hyggelig¨, og overgangen fra Frankfurt til Brusse- toget gikk smud. Men så! I I Brussel, som jeg ikke hadde gjort noe research på pga at jeg ikke hadde tenkt til å stoppe der, ble jeg nødt til nettopp det.
Eurostar fra Brussel til London St. Pancras var stappandes full, og jeg kunne vifte med interrailbilletten alt jeg ville. Søren klype! Dette var første skjær i sjøen, dog selvforskyldt.
Det ble overnatting på et Ibis-hotell rett ved stasjonen, dyrt til å være Ibis siden det var en obskur belgisk helligdag av noe slag som sendte prisene til himmels. Heldigvis, her var maten god og senga god, og jeg fikk frokost for mindre enn det det kosta fordi de skjønte at jeg var blakk. Med nyoverførte penger fortsatte jeg turen på ettermiddagen. Jeg satt i frokostsalen så lenge jeg kunne, og siden hang jeg rundt på stasjonen, fikk ladet telefonen min og gjorde meg kjent til en annen gang.
På grunn av at morgentoget også var fullt og at prisforskjellen var såpass stor mellom tog og buss, hadde jeg kvelden før bestilt meg en bussbillett til ettermiddagen, det skulle komme fram samme kveld. En forsinkelse på ett døgn! Godt jeg hadde tjuvstartet turen, i det minste. Jeg har fortrengt navnet på buss-selskapet, for det skal jeg ikke ta igjen. Sjåføren hadde ikke plass til å parkere der han skulle parkere, så det ble munnbruk mellom ham og en sjåfør fra konkurrerende selskap som ikke ville flytte seg. Doen på bussen hadde ikke vann, og var ikke spesielt lekker. Jeg hadde antibac som jeg delte rundhåndet med mine medpassasjerer. Vi kom nokså greit gjennom sikkerhetskontrollen mellom Belgia og Frankrike, Frankrike og Storbritannia. Bussen gikk på toget i Eurotunellen, det gikk radig og raskt. Endelig, på andre siden da vi kom over til Folkstone og “The white cliffs of Dover”, kunne jeg puste lettet ut! Inn til London kjørte vi Old Kent Road, hyggelig å se nabolag og strøkscafeer, folk og bikkjer.
Jeg skulle ha base hos en venn i Hampshire, så jeg dro rett gjennom London. Byttet fra Victoria coach station til togstasjonen like ved. Metro og lokaltog, av på Farnborough North. Spurte om veien, et hyggelig par hjalp meg på riktig spor, så var det å bruke lommedataen!
James som jeg skulle bo hos er både erkebritisk og samtidig impulsiv.
Han ankommer fem minutter etter meg, låser meg inn og sier “Just popping out for some milk”, kommer tilbake med melk kort tid etterpå, “Care to join me at a friends house?”.
Jeg kunne tenkt meg en dusj, men sier ja. Får en raus porsjon kyllinggryte ved ankomst, “You hungry?” og jeg gafler i meg, mens gutta sitter på gulvet og monterer et eller annet og ser sport på TV.
Jeg hadde store planer for min Storbritanniareise. Cornwall! Wales! Skottland! Enda togreisen sitter i kroppen og jeg føler utferdstrangen sterkt tilstede, blir det klart at jeg kommer til å ta småturer. Jeg koser meg enormt de neste dagene, med turer til Tisbury, Sherborne og Shere. Jeg har tidligere vært noen dager i Shaftesbury, en nydelig småby beliggende i fantastisk landskap. Det er svært store høydeforskjeller her, selv om hovedgata ligger rett og fin. Min vertinnevenninne i Shaftesbury forteller at mange pensjonister som har råd og tid til å bo hvor de vil, flytter til Shaftesbury. Min ankomst den gangen var klønete, sein og strabasiøs, dette var før jeg hadde diverse apper på telefonen. Jeg skulle av på Gillingham, for Shaftesbury har ingen egen togstasjon. På et vis hadde jeg greid å tulle det til med øst- og vestgående tog. Ved endestasjonen, da jeg spurte om buss til Shaftesbury, sier damen i luken “Shaftesbury? Shaftesbury? Never heard of it”.
Jeg ble litt blek. “Do you mean Shaftesbury Avenue in London?” Gurimalla, tenkte jeg. Tok et sveip ut i gata, leste på en boligannonse i et vindu hos en megler. Kent! Du tuller. Tilbake til nærmeste overgangs-stasjon nær London, tilbake på vestgående linje, riktig Gillingham og endelig, Shaftesbury!
Det ble et godt minne: Vel ute av bussen ligger kirken St James`church, puben The Mitre og The village Hall. DETTE er kvintessensen av England, tenker jeg. Ikke bare det. Rett bak denne gullrekka ligger Gold Hill. Jeg rekker solnedgangen akkurat, over halmtekte cottages og bratt brostensgate. Fantastisk. Så får jeg komme meg avgårde til min vertinnevenninne, i Butt Knap Road. Seriøst. Jeg digger engelske navn, fra de rare pubnavnene til dette her.
Til Marte kommer jeg akkurat idet hun skal ut, på yogatrening i kirken. Flerbruk er tingen på bygda. Jeg rekker å sette fra meg sekken, “Du får bli med meg et stykke, så kommer jeg og møter deg på puben”, sier Marte og peker bortover til The Mitre igjen. Ja ja, den vet jeg jo hvor er. Vel inne kommer jeg raskt i prat med en fyr på nabobordet, han er innflytter kan han fortelle, og har med hunden sin for å teste hvor hundevennlig etablissementet er. Så langt er han fornøyd.
Gummistøvlene mine virker ikke feil her, men jeg skulle ønske jeg hadde vasket dem. Marte har akkurat fortalt meg at i Shaftesbury går alle i gummistøvler, men det skal være rene når man starter hjemmefra. Det er landsbygda, men ordentlig, med pene mennesker.
Tilbake til togturen England tur retur, jeg velger meg småbyer og landsbyer de få dagene jeg har til rådighet. Jeg drar til bittelille Tisbury, og tenker at her kan man godt feriere, forelske seg, bli boende. Jeg får muntre tilrop og tips av en lokal frue i samtale med en yngre dame. Hun ser at jeg står og lurer på den beste ruta. “You go down there, it`s quite nice” og jeg tar den smaleste, mest svingete av veiene, og kommer tilbake til hovedgata nedenfra.
Utenfor en delikatessefabrikk blir jeg bedt om å veive en bil i trygg avstand til jaguaren som står, blankpolert og posh og venter på eieren. Kanskje han eller hun kjøper seg en flaske med dyprødt og en god brie. En annen spesialbutikk, The Beckford Bottle Shop, minnes jeg å ha lest om.
Jeg er nødt til å lade telefonen, så jeg stikker innom Genious Coffea. Det viser seg å være et lykketreff! Innehaveren er superhyggelig, jeg får sitte så lenge jeg vil, lader mobil og drikker te. Mange stamgjester stikker innom, og de er like herlige. Jeg forteller om mine eskapader langs skinnene, og frøken kaffelatte vinker til en mann i lokalet, “Hey train friend”, ja det er togvennen hennes, som etter en prat på perrongen er blitt kunde i kaffebaren hennes.
Jeg har tid til et siste sveip før jeg tar toget videre, og jeg får tips om en gate litt i bakkant av landsbyen. Den innfrir så absolutt, en deilig slutt på et halvdagseventyr, med vakre blomster, porter, dører, hager og hus. Jeg er enkel sånn. Bare gi meg noe vakkert å se på, fred og ro, hyggelige mennesker og en togtur.
Videre bærer det på den sørvestre toglinja som går mot Exeter, denne gangen stopper jeg virkelig i Sherborne som jeg har fått tips om før. Sist gikk jeg glipp av Sherborne fordi jeg var for mett til å rulle av toget! Nå rekker jeg en fin rundtur i Sherborne, denne kompakte markedsbyern med Abbey, park og lørdagsmarked. En god grunn til å komme tilbake! For i dag er det ikke marked, likevel er det et par boder oppe. Jeg spiser Ploughmans Platter på en tesalong/ cafe, hilser i farta på damene ved nabobordet, de har så søt hund. Elsker at England er så hundevennlig. Hjemme ville det vel blitt ramaskrik om en veloppdragen hund lå under bordet på et spisested. Sherborne minner meg om Shaftesbury, det er noe med følelsen og størrelsen.
Tekst og foto av Johanna Podhorny
Noen ganger ligger eventyret rett foran nesa di, i hvert fall i ditt eget land. En og en halv time på flybussen og like lenge på vingene, så er du ved vakre Vesterålen.
Er du miljøbevisst og har sans for å gjøre reisetiden til en del av opplevelsen, kan du ta nordlandsbanen og hurtigruta. Med litt eldre reisefølge og knapp tid falt valget denne gang på Norwegian.
Stasjonert hos gode venner med tilgang på bil og trang til å utforske egne områder, dro vi med vårt vertskap på en deilig rundtur i Vesterålen og Senja. Lofoten lot vi ligge til neste gang- i nær fremtid.
Sekken var pakket med tanke på omskiftelig nordnorsk vær, men det var varmebølge i Fjelldal også.
Tørken hadde derimot ikke gjort seg gjeldende, så alt var grønt og vakkert og frodig. Til og med blåbær fant vi i mengder, som ble til pannekaker med nyrørte blåbær på en av dagene.
Vi valgte å ta av mot Vesterålen og kjørte hele veien opp til nordenden av Andøya, hvor vi badet på Bleik-stranda. En helt spesiell opplevelse! Vannet var ikke verst, det var blikk stille og varmt.
Den kritthvite fine skjellsanden laget Skagen-stemning med en gang.
En to timers fergetur tok oss så over til Senja. Innseilingen var vakker og stille. Når vi først var på Senja måtte vi jo bade på yttersiden, helt i nord, og det gjorde vi. Litt sprekere temperatur der, og for første gang på turen litt klegg. Men på land var varmen påtagelig, stranda lang og livet godt.
Mat må en ha, og følget kunne bare konstatere at Senjastua kunne sine saker. Grilla tørrfesk, kjøttkaker med ertestuing og lokalt lammekjøtt gikk ned både på høykant og på tvers. Da var turens mål nådd, men enda var det langt tilbake til Fjelldal. Den varmeste badetemperaturen fikk vi slett ikke på Senja, men på den “lokale” stranda på Myklebostad. Der sørget varme strømmer for en badetemperatur på 20 grader!
Foto og tekst av Johanna Podhorny
Caravelle-Tours AS tar sitt samfunnsansvar og støtter solcelleprosjektet til Landsbyfadder, en veldedlig organisasjon som donerer solcellepaneler til fattige landsbyer i Rwanda. Les mer om prosjektet her: Landsbyfadder.no
