Tidligere har jeg skrevet om roadtrip til Askim og Ørje med min VMB, venninne med bil- Heidi Anita. Det slo meg allerede den gang at dette landskapet krevde nærmere iøyesyn. Så da jeg og en gammel venninne fra kirkelige kretser begge luftet ideen om Haldenvassdraget, var vi ganske så samstemte. Dette måtte vi få til!

Halden, Brekke sluser, Strømsfoss mølle, Ørje og Askim. Disse stedene var utgangspunktet for en grundigere titt på Indre Østfold

Journalist Johanna Podhorny - Tar turen tilbake til indre Østfold

Fjøs og festning

Istedenfor å la gode intensjoner renne bort i sanden bestilte Beate en kystledhytte vi syntes så fin ut. Ja, for Haldenvassdraget er blitt innlemmet i dette fine systemet av overkommelig prisede hytter langs kysten av Oslofjorden. Tilbudet administreres av Oslofjordens friluftsråd.

Vår hytte heter Fjøset. Navnet forteller om fordums bruk, og det er da også ideen med kystledhyttene: å ta i bruk eksisterende bygg til hygge og nytte for farende folk.

Det finnes flere muligheter til overnatting langs ruta vår, blant annet et nytt flytende overnattingssted som har fått fortjent omtale. Men vi bestemmer oss for nøkterne “Fjøset”som ligger passende fint til i leia vår.

“Vi” består på avreisedagen av meg selv, Beate og hennes niese Catrine fra USA.

Beate er sjåfør og vi bruker vår egen “hundebil”, en sølvgrå Volvo V70 som har gått uendelig langt og sikkert kan gå litt til.

Det første stoppet gjør vi i Halden. Selvsagt bruker vi god tid på Festningen. Vi leser oss opp på historie både med og uten Karl den tolvte, nyter utsikt og rusler rundt på brostein og voller. Et ganske så imponerende anlegg i norsk sammenheng. Virkelig!

Sulten skal deretter stilles, det sørger kokkene på Kokkekollektivet for. Amerikaneren går for burger, mens Beate og jeg tar hver vår bolle med varmende japansk ramen. Nam! Dette gjorde godt i en frøsen skrott. Servicen er det heller ikke noe å si på.

Brekke sluser

Saft suse, for en sluse!

Vi handler litt av livets nødvendigheter før vi forlater Halden og setter kurs for Brekke sluser. Lenger og lenger inn i skogen bærer det, og mørket faller på- vi har startet litt sent på dagen. Sånn går det når man må holde forelesning før avreise og sjåføren kjører bittelitt feil før avreise. Men gjett om det er magisk og gå rundt i tussmørket på Brekke og lyse rundt med lommelykt ned i de dype, sorte kummene. Vi klatrer rundt i slusetrappene og har en herlig stund. Reneste juniorkrimserien, dette.

Også her er det kystledhytte, men vi er glade for at Fjøset venter på oss i Strømsfoss. Så vi kjører dit og tar inn på hytta i kveldsmørket, tenner lys og drikker kakao og bare antydningsvis med kveldsmat- vi er fortsatt ganske mette.

Hytta har toalett, strøm, vann, ja til og med vaskemaskin. Er det noen sak? Dusj finnes i en sidebygning, men det frister oss ikke. Vi spiser frokost, tar oss god tid til å tusle rundt i raggsokker og unner sjåføren litt ekstra søvn. Jeg har allerede vært ute og tatt bilder av mølla som ligger så idyllisk til på den andre bredden. Slusa ligger rett utfor døra. Det finnes kano her, men været er litt grått og vi vil gjerne videre på vårt eventyr. Men vi må skryte litt av fjøset. En relativt enkel hytte, med klassisk furukvisthull overalt, men likevel med god romfølelse og nesten alle fasiliteter.

Vi støvsuger oss ut av hytta og drar videre til Ørje.

Her ser vi oss om nede ved slusene og ditto båter, men ikke før vi har spist oss gode og mette på all slags godsaker. Jeg har skrevet om Bakergaarden før. Det er grunn til å nevne dem igjen. Nydelig service, damene bak disken har lunsj når vi kommer men spretter opp når vi kommer. Vi forsikrer dem om at vi nok skal ha tid til toalettbesøk og valgets kakekvaler. Men jeg rekker å holde av den aller siste sitronterta, som blir holdt av til undertegnede.

Rekesmørbrød

Bakergaarden for andre gang

Vi bestiller bruschetta, foccacia og rekesmørbrød. Alt er raust, spesielt bruschettaen.

Og kaker! Jeg koser med med budsjettdrikke (Kuli) og sitronterte. Jøye meg, den er god. Det blir et lass med Budapestrull på de to andre. Det er ikke bare kaken som ruller etterpå!

Etter Ørje går ferden videre med fulle mager og godt humør. Vi bestemmer oss for å stoppe ved hytta vi ikke sov i: En soveplass på vannet i vakkert tre, som vi har hørt og lest om. Den unike hytta ligger ved brygga nedenfor Solstrand Bruk og heter FLO Haldenkanalen. Ideen er at man kan leie hytta og faktisk selv bestemme om man vil ankre den opp ute på vannet et annet sted, men når veivandrerne fra Moss og Oslo besøker FLO ligger den altså her, ved Solstrand.

Hytta er enkel hva fasiliteter angår, men er utrolig lekkert laget. Her står naturnær, skandinavisk design i høysetet. Det koster en smule mer enn hytta vi overnattet i, men det er absolutt overkommelig. Det var en helhetsvurdering med vekt på geografi som gjorde at vi landet på Fjøset i Strømsfoss. Men en dag vil jeg vende tilbake og vekkes av vugging og fuglekvitter på FLO Haldenkanalen. Virkelig et nydelig sted.

Veien hjem legges om Askim. Vi hadde planer om å dra helt opp til Rømskog, for å se på Rømskog spa og sjøen og skogen rundt. Spahotellet har en unik beliggenhet som vi gjerne sjekker ut på en egen tur. Men det får bli en annen gang. Vi stopper isteden på Askim Frukt og Bær-presseri og bunkrer opp med lokale godsaker:

Lokalt og godt

Eplemost, solbærsirup, blåbærsaft og tyttebærsyltetøy. Det tradisjonsrike frukt- og bærpresseriet er ikke bare de klassiske kassene med eplemost lenger.

De tar inn lokale spesialiteter fra distriktet men også fra andre kroker av landet.

Slik som spekepølse og blåmuggost, kakao med lakris og andre godsaker. Mye er økologisk og kortreist. Den sorte havre kjenner jeg fra nabokommunen min Våler, vi finner kokosboller fra Den lille Kokosbollefabrikken i Råde og i butikkens lille cafe selges havrevafler med rømme og eget syltetøy. Det er godt vi har spist fra før av, for dette er altfor mye godsaker på ett sted. Med bilen enda litt tyngre lastet setter vi snuten hjem til Moss, der reisefølget får dra videre til Oslo og journalisten får se igjen mann og hunder og høns.

Minnene om Flo, Fjøset og sitronterta i Ørje ligger lagret som vitaminpiller å ta frem til mørke tider. Syltetøy på skiva har vi også i lang tid fremover. Indre østfold er en reise verdt.

johanna.podhorny@gmail.com

Tekst og foto av Johanna Podhorny

En reise i Negev-ørkenen er som et dypdykk i den israelske folkesjela.

Tekst BJØRN MOHOLDT - Writer and photographer. He is restlessly traveling the world in search of inspiring stories that will nudge you as a traveller in the right, sustainable direction.


«Kibbutzen Mashabim Sadeh ligger i hjertet av landområdet som utgjør over halve Israel. Negev-ørkenen og livet i den representerer på sett og vis den jødiske folkesjela, og befolkningens evne til selvopphold.

Du finner eksempler på det over alt, men det fremste er trolig kibbutz-systemet. Det begrenser seg riktignok ikke bare til ørkenområdene, men det er nettopp her den hadde – og langt på vei fremdeles har – sin største berettigelse.

– Vi arbeidet for hverandre, ikke med et mål om å berike den enkelte, men skape en bærekraftig tilværelse av det de fleste mente var en «umulighet», forklarer Arie.

Det var en besnærende tanke, som går tilbake til 1880-tallet. Da emigrerte tusenvis av russiske jøder til det som da het Palestina. Sammen med den andre bølgen som kom etter den russiske revolusjonen i 1905 hadde jødene – som frem til da hovedsakelig hadde levd som livegne under tsarens vanstyre – en drøm om å etablere egne gårdsbruk.»

Les hele saken her: https://www.way-2-go.no/trip/mirakelet-i-orkenen/

Kanaler og elver var fortidens veier, ja selv havene bandt folk sammen mer enn de skilte oss i perioder

Visste du at Norge har ca 65 kanaler? De varierer i lengde fra bittelille Moss kanal til selveste Telemarkskanalen. Det er den siste vi skal ta for oss her.

Journalist Johanna Podhorny - “Med kjærlighet for kanaler"

Kanskje har du sett på programmet “Med kjærlighet for kanaler” eller Great canal journeys på NRK.

Skuespillerparet Timothy West og Prunella Scales tar for seg britiske kanaler så vel som mer eksotiske vannveier i Sverige, Frankrike, India og Egypt.

I Storbritannia var kanalene sterkt knyttet opp mot den industrielle revolusjon. De fikk raskt konkurranse fra jernbanen, men har fått sin renessanse som arena for fritid og friluftsliv.

Vår hjemlige Telemarkskanal er vannveien som forbinder Skien med Dalen. Den er hele 105 kilometer lang, har 18 sluser. Høydeforskjellen er på 72 meter. Telemarkskanalen markedsfører seg som “Den eventyrlige vannveien”. Det er den virkelig! Landskapet skifter fra lavland til fjell. Om du tar deg oppover kanalen da, nordvest. Ulefoss sluser er et kjent sted på veien som de fleste av oss kjenner til. Ulefoss er jo også sted for produksjon av kumlokk, med den treffende adressen Jernværksvegen.

Vrangfoss sluser med fem kamre

Mindre kjent er kanskje Vrangfoss sluser litt lenger opp. Navnet er megetsigende.

Disse slusene var ikke til å spøke med siden fossen var temmelig stri- eller vrang.

Telemarkskanalen ble anlagt i 1892 står det å lese, den var viktig for transport av tømmer.

Før kanalen kom til rodde folk med bryner fra øvre telemark ned til byen. De fikk da også med seg varer hjem igjen. Forbi strykene måtte det hest til på landsiden. Man brukte også hest når isen la seg på vannet.

Historie er vel og bra, men hva med nåtiden? Mange har hørt om Dalen hotell, om slusene og de fine båtene som går på kanalen. Her kan man uten fare for kantring i Vrangfoss sitte på dekk og se livet og landskapet fare forbi, alene, med en venn, med utvidet familie eller en gruppe. Båtene som går til faste rutetider heter Henrik Ibsen og Victoria.

M/S Henrik Ibsen er klar for slusa

Du kan også leie fritidsbåt eller padle. Du kan bestille mat på forhånd på dalen Hotell og kanskje til og med unne deg en overnatting. Det finnes også andre spisesteder og overnattingsmuligheter langs kanalen. For de av oss som synes en dagstur eller halvdagstur er passe er det mange muligheter. En tur på Telemarkskanalen er kanskje den perfekte Korona-ferie, med mye frisk luft og aldeles ingen karantene. Telemark er i øyeblikket velsignet med lave smittetall. Vi må ta med oss gode nyheter, dere!

johanna.podhorny@gmail.com

johanna.podhorny@gmail.com

Tekst og foto av Johanna Podhorny

Bilturer du (kanskje) kan ta i sommer!

I fjor sommer fulgte jeg NRKs Sommerbilen nøye. Det ga meg noen fine reisetips! Musikktips fikk man også, og det var slik jeg begynte å høre på Frida Aannevik og Roger Græsberg.

Journalist Johanna Podhorny - klar for bilturer til sommeren!

Trondheim med Olavsfestdagene 2021 (28. juli til 3 august).

Jeg skal ikke spå om fremtiden, men foreløpig er Olavsfest planlagt og skal arrangeres. Det blir konsert med Aurora, Kari Bremnes og Moddi for å nevne noen.

Olavsfestdagene er en flott anledning til å oppleve et livlig Trondheim, rik kulturhistorie og landets mektigste katedral, Nidarosdomen.

Gå over Gamle Bybro over til Bakklandet og se deg rundt i denne vakre bydelen. Bakklandet Skydstasjon blandet med nyere kaffebarer, det er så studenterlivet passerer revy foran øynene mine. Hvis været holder i Trondheim, er dette en by jeg gjerne velger over Bergen, jeg vet ikke helt hvorfor men slik er det.

Å gå gatelangs i Trondheim er godt for sjela. Ved domen og elva går det fin tursti.

En tur ut til Munkholmen anbefales!

Opp til Trondheim (eller ned, om du er nordfra) går det superfint med tog.

Men fra Trondheim vil jeg foreslå bil som fremkomstmiddel, for nå skal vi oppleve Trondheimsfjorden! Under Olavsfest står det en bod med såper og andre remedier fra Tautra- klosterøya utenfor Frosta. Det er hit vi skal nå!

Fra Baklandet i Trondheim

Himmelske Tautra

Du kjører E6 helt opp til Åsen, her tar du av mot Frosta og videre til fergeleiet ved Svaet.

Klosterøya Tautra har en svært rik historie, men jeg skal nøye meg med å si at her finnes klosterruiner helt tilbake fra 1207! Du finner også et nyere kloster, Mariaklosteret, og det er her oppskrifter på ringblomst- og lavendelsåpe blir holdt i hevd.

Dessuten finner du Klostergården her som tilbyr overnatting og bespisning.

Skulle det være fullt her, kan du nøye deg med en dagstur og bo på fastlandet.

Jeg synes også bilen og du skal kjøre videre til Innerøya, eller Inderøy som det vitterlig heter. Inderøy ligger så inderlig fint til. På grunn av hvordan stedet skjermes av geografien mot storhavet utenfor fjorden, er dette rikt jordbruksland.

Lokal gastronomi er på moten, og Inderøy er et nydelig sted i så måte.

Inderlig vakre Inderøy

Aasmund Olavsson Vinje skrev et av sine mest kjente verk “Ferdaminni fra sumaren 1860” fra en reise han gjorde til Trøndelag og også Inderøy. Det var her han skrev diktet “Her ser eg fagre fjord og bygder”.

Like vakkert er Inderøy i dag, og vel så egnet til et opphold for de som søker sjelefred og lokal gastronomi. Vinje ble i Sundnestraktene her en to ukers tid. Du får se hvor langt budsjettet rekker!

Fra Klostergården Fotograf Marius Rua

Så: Dra til øya Leka, helt nord i fylket. Her er du helt på grensa til Helgeland. Fra sakral stemning på den flate øya Tautra og beskyttede, frodige og fine Inderøy kommer du rett ut i havgapet.

Havørn og bergarter fra jordas indre

Leka er kjent for historien om den lille jenta som ble tatt av havørn og ble funnet på en fjellhylle i nærheten. Historien er kontroversiell og mange mener det ville vært umulig for en havørn å løfte en tre-fire år gammel jente. Jenta selv, Svanhild Hartvigsen, fremholdt at beretningen var sann. Det som er helt sikkert, er at historien har satt Leka på kartet. Den har også satt sine spor i form av kommunevåpenet med sin gullvingede ørneklo.

Leka har ingen hoteller, men ulike typer hytter og motell. Det finnes også overnatting ved fergeleiet på fastlandssiden.

Øya er et geologisk vidunder: For 420 millioner år siden krasjet det amerikanske kontinentet med eurasia. Da kontinentene skled fra hverandre igjen for “bare” 60 millioner år siden, ble en liten bit av den amerikanske kontinentalsokkelen igjen- på Leka! I tillegg ble Leka tippet litt på siden slik at havbunnsskorpen kom til syne- en reise på syv kilometer! Jordas indre er med andre ord kommet på utsiden, og denne lagdelte røde bergarten kan du spasere rundt på hvis du drar hit.

Høres det spennende ut med havørn- folklore, klosterøyer og andre Trøndelagske godsaker? Ta deg en ferie og utforsk, alene eller sammen med noen.

Du trenger et eventyr.

johanna.podhorny@gmail.com

Tekst og foto av Johanna Podhorny

Klør og rykker det i reisefoten din også? Du er ikke alene. Tusenvis av nordmenn legger planer for sin første tur etter at pandemien har sluppet taket. Det fine er at vi har lært å sette pris på eget land og lokale perler. Men det skal sies at tankene har kommet om alle de stedene som har vært nesten utilgjengelige for oss i snart ett år.

Journalist Johanna Podhorny - klar for nye oppdrag

Jeg har en gylden regel som jeg alltid praktiserer når jeg skriver reiseartikler: Jeg må ha vært på reisemålet. Nå fikk jeg lyst til å skrive om det forbudte- stedene jeg har gjort timesvis med research på, men enda ikke reist til.

Jeg synes derfor det er innafor å komme med noen konkrete drømmer. Steder jeg har planlagt å dra til, som jeg vil prioritere sterkt når det blir mulig- og hvorfor.

Noen er for meg helt nye destinasjoner mens andre er gamle kjenninger som skal utforskes mer, bedre, sterkere og med mye reiseglede!

Utsikt fra La Gomera mot Tenerife og vulkanen Teide

For eksempel var jeg for over ett år siden, i desember, en tur til Puerto de la Cruz på Tenerife. Denne slitne, men sjarmerende og overraskende spanske turistbyen på nordvestkysten av den største kanariøya. Vi tok en hyggelig halvdagstur opp til La Orotava, og det hadde vært nærliggende å besøke den gamle hovedstaden San Cristobal de La Laguna. Det gjorde vi aldri, dagene gikk til rusleturer til stranda eller vulkanstein- bassengene (for å se på, de fleste dagene var bølgene for drøye for bading) og søken etter gode lunsjer og middager. Vi hadde en dagsutflukt, men det ble til en annen by. Jeg tenkte: pytt, neste gang! Men så kom Koronaen.

Lærdommen er: grip sjansen! I morgen dør vi! Men selvsagt- reising trenger ikke, bør helst ikke være, å krysse av noe på en liste. Selv om det på en måte er det jeg gjør nå.

Altså, nummer en på lista, ikke i noen spesiell rekkefølge, La Laguna!

Denne gamle hovedstaden lå som mange gamle øy-hovedsteder opp i lendet, som beskyttelse mot sjørøvere. Siden, etter 1723, ble hovedstaden flyttet ned på østsiden av Tenerife: Santa Cruz de Tenerife.

La Laguna har en gamleby oppført på UNESCOS verdensarvliste, intet mindre.

I tillegg er byen en pulserende studentby, med over 30 000 studenter! Man må ikke ha kyst hele tiden, må man vel?

Jeg vil i alle fall tilbake til Tenerife for å besøke La Laguna, kjenner jeg.

Neste på lista er bare en fergetur unna: El Hierro! Den minste av Kanariøyene (i hvert fall frem til La Graciosa fikk øystatus for et par år siden) ligger så langt vest som det går an før Azorene og Amerika. Jeg har gjort nok research til å vite at dette mest sannsynlig er “min” øy: den er frodig, variert og liten, litt sånn som meg.

Utsikt mot El Hierro i solnedgangen

El Hierro har en snodig fasong, og en av grunnene til det er at en flik av av øya har rast ut. På den andre siden er undersjøiske vulkaner utenfor øyas sydspiss i ferd med å reise seg. Jeg har sett bilder av El Hierro som får meg til å tenke på England. Det er helt sant! Ikke rart jeg er nysgjerrig på denne lille godbiten. El Hierro er helt selvforsynt med fornybar energi, den har noen av verdens beste godsteder for dykking og ikke minst, ligger godt under radaren for stor turisme. Hit vil jeg!

Skye- and beyond. Jeg har vært både øst og vest i Skottland.

Likevel lengter jeg alltid tilbake. Videre, videre, er det akkurat som veien roper.

Jeg har vært på Mull og Iona, fantastiske steder. Jeg vil gjerne få med meg en glad gjeng hyggelige mennesker på busstur hit. Ha base i Oban, dra over til Mull og Iona, men også til Skye! Ta toget til Mallaig med West Highland line, og se Skottlands korteste elv, dypeste sjø og høyeste fjell! Lange sandstrender også- the Silver Sands of Morar. Blir du med? For min egen del vil jeg gjerne til de Ytre Hebridene også!

Når vi først er på dette øyriket, vil jeg lufte interessen for en tur til Orknøyene og Shetland også. For dit vil du, ikke sant?

Jeg er halvt dansk, men det som røsker og drar i meg mest med Danmark er to halv- og hel-løsrevede øyriker: Grønland og Færøyene! Island har jeg besøkt to ganger og elsket det. Grønland frister ikke bare for sin ville natur, men for kulturen og folket.

Tenk å rusle rundt i Nuuk, ta en kakao på kafe, gå på biblioteket og museet. Vite at du er på den amerikanske kontinentalsokkelen, med et fantafornøyelig oppkomme av folklore, språk, dyster kolonihistorie og danske smørrebrød.

For Færøyene sin del er det bare å søke opp et hvilket som helst bilde på nett, så er du solgt. Dyrt, men deilig! Jeg vil så veldig gjerne hit. Det irrgrønne fra Irland og det ville, nordiske været. Her er solskinn nesten verneverdig, men for et landskap!

Mannen min og jeg elsker musikken til Eivør, den skal vi jammen meg spille hvis vi drar til dette sagnomsuste øyriket i nordvest.

Mot havnen på en av de greske øyene

Sydøst! I helt motsatt retning, blant de greske øyene, finner jeg en øy jeg har plottet inn ved en tidligere anledning, men enda ikke vært på. Jeg hadde et flott to-ukers eventyr på Lipsi, ved å fly til Kos og så ferjehoppe videre nordover. Øya jeg snakker om er Tilos! Du kan komme hit både fra Rhodos og Kos. Den ligger sør for Kos, nord for Rhodos. Det er ikke voldsomt mye som skjer her, men det er heller ikke meningen. Tilos er enda en øy som bestreber seg på fornybar energi. De har vunnet priser og fått oppmerksomhet nettopp for dette. Tilos ligger langt sør og er ingen grønn øy, sånn vegetasjonsmessig. Det er andre ting som trekker.

Stillhet avbrutt av eselskryt og bølgeskulp, akkurat nok turisme til å finne noen gode restauranter, fugletrekk om våren. Ellers mye blendende sol, tid til ettertanke og artikler. Jeg vil også nevne Symi som ligger kliss opptil Tyrkia. Symi har en nydelig havn som ser ut som en sukkertøylandsby. Tilos og Symi kan fint kombineres på et lite eventyr!

Hjem igjen vil jeg trekke frem Utsira som et alternativt øy-ventyr. Det er noe med øyer! Utsira er kjent som øya med gatekunst men knapt noen gater. Her er det forblåst såklart, men også mange godværsdager da skyene lett kan finne på å trekke mot land før de slipper alt de har i hendene. Utsira utmerker seg med en offensiv boligpolitikk rettet mot innflyttere, lik mange kommuner i nord.

De retter seg inn mot folk som i og for seg kan bo hvor som helst bare nettet funker. Siden øyer i vest liksom er min greie, så har jeg googlemapset og lest mye om denne øya utenfor Haugesund. Haugesund er jammen meg også verdt et besøk, ja kanskje en busstur? Er er det historie du er interessert i, så har denne byen mye å by på. På bilder virker Utsira litt som den irske øya Inis Oir. En ganske lav men ulendt øy, med beitemark og stein og små strender. Den må jeg besøke en gang i nær fremtid.

En annen målsetning jeg har for fremtidige reiser er ikke forbundet til selve lokasjonen, men til reisemåte. Jeg ønsker å ta færre reiser, ja du leste rett!

Men med mer mening, mer kultur, mer historie, lavere tempo, flere togturer og færre store attraksjoner. Mer tid til å knytte bånd til stedet. Mer tid til gode samtaler. Nå har jeg ikke pleid å rase rundt på tur, men det hender jeg blir grepet av “skal bare” og prøver å rekke over enda en sussesøt gamleby som selvsagt er skjønn, men sammenlagt kan turen bli litt heseblesende hvis man skal rekke alt sammen

Så pust ut, sett opp en liste over steder du virkelig vil dra til, og nyt!

Kanskje er tiden kommet til din første gruppetur. La en reiseleder ta seg av det praktiske, hvis tanken på organisering er noe som stopper deg fra å ha en god tur.

Kanskje skal du ta din første tur alene. Det kan anbefales! Jeg har reist så mye alene at jeg knapt har noen god oppskrift på det motsatte. Det kan være deilig å utfordre seg selv, ta kollektivtrafikk i et annet land, finne frem selv, gjøre det du har lyst til.

Kanskje kan du dra til et sted du håpet å dra til sammen med noen som ikke lever lenger. Stå i solnedgangen og heve et glass til ære for en du har kjær, mens du hvisker i brisen: “Jeg gjorde det”.

johanna.podhorny@gmail.com

Tekst og foto av Johanna Podhorny

Vedvarende covid-restriksjoner er ikke spesielt artig for en reisejournalist. Men det fører til at reiselysten blir rettet mot lokale mål. Er det litt på kanten, å skrive om en tur til et tjern i Våler kommune?

Det får så være. Denne turen vekket reisegleden i meg: en spontan tur med nær familie, som jeg likevel ikke ser for ofte. Om jeg ville være med? Jovisst!

Spontan søndagstur

Jeg ble plukket opp hjemme. Fikk en halvtimes varsel. Det var nok til å kle på meg varmt tøy og lufte de hundene som skulle bli hjemme. Jeg tok med min relativt nyanskaffede corona-hund Inger, en langbent mynde med såpass behov for beskjeftigelse at hun lett blir litt “kreativ” hjemme. Hun fikk dermed være reisefølge, blant tursekker og fjernstyrte biler baki svogers doning. Vi parkerte på det gamle ferjeleiet ved Dillingøy, på fastlands- og Våler-siden. Så var det å stikke inn i skogen på venstre hånd av veien, her er det enkel sti/ kjerrevei og blåmerket løype. Trofaste DNT- folk har gjort det trivelig og fint å gå her. Vi valgte å gå frem og tilbake, men turen ligger på UT.no som en tretimers, 5,5 kilometers runde, med stopp ved Brønnerødtjern

Du følger stien som går inn til venstre like ved parkeringen, og følger denne blåmerkede løypa til du kommer til skilt mot Tangen. Her tar du av og får en ordentlig skogsti, men den er fortsatt takknemlig å følge med blåmerkede trær.

Hver sin hobby

Vi hadde med oss små barn, derav den kortere turen, men man trenger altså ikke å gå beina av seg for å få en fin tur i skogen. Det er publisert forskning som viser at det å sitte i ro ved et bål, kan være vel så godt for helsa som en topptur. Skogens ro, sjelens egen hurtiglader. Det er bra for psyken dette, å fylle opp med gode naturopplevelser. Trikset er å ta med akkurat så mye at det blir et behagelig opphold, men ikke så mye at det blir unødig tungt.

Reisefølget hadde med seg det jeg vil kalle lekebiler for voksne, men hvorfor ikke, hvis det gir glede til geeky gutter og jenter. Hver sin hobby, noen bruker tid på å lete etter de gode fotomotivene, mens mor var mest opptatt av å få mest mulig egentid ved bål og bredd. Brønnerødtjern lå blikk stille. Temperaturen var bra, grillpølsene passe småsvidd og klærne varme. Hengekøyen kom opp mellom to furutrær, til stor glede for barna.

Ikke glem

Dette, tenkte jeg, er kortreist reiseglede. En spontan invitasjon. Familie eller gode venner. Få røre på kroppen, kjenne på frost og sol, få tid til den gode samtalen. Vite at hunden vil være god og trøtt resten av dagen. Det slo meg at hadde jeg vært i et annet land, og jeg hadde funnet et slikt tjern, og det på en slik strålende dag som denne helgedagen, så hadde jeg vært mektig imponert. Jeg hadde sikkert sagt “A-maaazing” til mitt reisefølge, om jeg hadde hatt noen med meg. Slike gyldne steder har vi rundt oss. Ofte ikke så langt unna heller. Når var siste gangen du gikk på et lokalt museum, gikk en tur langs kyststien, eller rusla rundt på et boligfelt du har bodd en gang?

Vi venter og lengter selvsagt etter våre favorittdestinasjoner i utlandet. Jeg savner elvene og kanalene i England, Skottlands ville vestkyst, Kanariøyenes varme vær, Portugals okergule klipper, middelalderbyer i det sentrale Europa.

Imens får vi lagre disse reisedrømmene og gjemme dem i hjertet som en skatt, titte stjålent på Googlemaps og spare våre kroner til bedre tider. Imens skal jeg gjøre mer av dette: gå turer med og uten reisefølge, nyte tiden da vi kan tenne bål, møtes på små eventyr til byer og steder, og altså: la oss ta i mot sjelefreden som følger av å sitte ned og se på stille vann.

Bli mer kjent med Østfold https://www.visitoestfold.com/

johanna.podhorny@gmail.com

Tekst og foto av Johanna Podhorny

“I disse Koronatider” er et uttrykk mange er gått grundig lei. Men faktum er at dette trekker ut. For oss som er glad i å reise, betyr det at vi må omstille oss. Det fine med det er jo å (gjen)oppdage lokale, regionale og nasjonale perler!

Heidi er en av min VMB, venninne med bil!

En venninne som jeg ikke hadde sett på en stund, bare fordi hun hadde flyttet fra Moss til Knapstad, sa tvert ja til å møtes. Det var ønske om landeveis-eventyr hos begge! Lokalbuss mot Askim tok meg til Knapstad, og her begynte vår ferd. Heidi er en av mine VMB, venninne med bil.

Vi startet fint ut med stopp på Rustad Plantesenter. For meg som ikke har vært der før var det eksotisk å bare ta av fra veien ned til plantesenteret. Det foregår nemlig på gangstien!

Vel inne (og ute, for den del) var det bare å konstatere at her var det trivelige folk og grønne, skjønne omgivelser. Dette er langt, langt unna Plantasjen.

Mellom vakre hageskulpturer, siste rest av sommerblomster og spreke grønne potter fant frua fra Moss en hanefar i jern, på prislisten oppgitt som høne. Denne måtte bli med hjem! Mitt reisefølge gikk for de spreke pottene.

Så ville turisten i følget, altså undertegnede, på Askim frukt og bærpresseri. Det tradisjonsrike stedet er gått fra traust mottak til snasen butikk med alskens lokale produkter, ikke bare Askims egne. Du får pene vertinnegave-pakker i papp, kurv og cellofan, det er eple og aronia, bringebærsaft a la treliters pappvin, ripsgele på tilbud, honning og krydder.

Jeg koser meg fælt og kjøper aldeles for mye. Men det ligger vel i sensommerhøstens natur å samle inn godsaker til seg selv og andre.

Vi er sultne allerede nå, så vi kjører forbi Steinerskolen i Indre Østfold og inn til Askim sentrum, her spiser vi Quiche og vegetartallerken på hyggelige Lille Central, en marokkansk cafe ved jernbanestasjonen. Innehaveren slår vitser og serverer oss med et smil. Det er også her spritflasker både foran og bak disken, og med nyspritede lanker tar vi imot en pitteliten godtekule hver når vi skal gå. En perfekt liten munnfull. Porsjonen vi har spist er også perfekt til lunsj, ikke så voldsom at vi må hjem og sove, men såpass at vi er helt klare til  fortsettelsen.

Nå går ferden til Ørje, og hit må vi stort sett kjøre hovedveien. Østfold, altså! Det er noe med landskapet, det litt unnselige men akk så deilige distriktet med kornåkre, skog, tettsteder, kirker og Østre Linje som gjør Oslo relativt nære.

Pytt pytt, det er lov å drømme!

Når vi kommer frem til Ørje er det stille ved slusene, men vi må se litt. Men vent, først konditoribesøk! Vi går inn på Bakergaarden, som faktisk er et bakeri fra gammelt av, forteller piken bak disken. Vi får følelsen av familiebedrift, av et sted som tar pulsen på lokalsamfunnet, ja som ER pulsen.

Vi bestiller sitronterte, Heidi drar på med enda en kake, hun ender med å måtte be om en boks til kake nummer to. Den skal bli med hjem til sofaen og salongbordet hjemme på Knapstad.

Jeg bestiller meg kakao, vi spiser kaker og fniser av alt mulig, kommer i snakk med andre i lokalet og suger inn stemningen av skikkelig lørdagskos, nesten svensk fika.

Dette konditori-besøket kan jeg leve lenge på, en tur ned i kjelleren på toalettbesøk avslører at dette er et historisk bygg: for et fantafornøyelig sted! Vi spør frøken pikekyss bak disken om en siste ting, om de leier ut nede? Javisst, både upstairs og downstairs, ja visst, ja visst!

Nå er det rusletur-tid, og vi smyger rundt hushjørnene som de dagsturistene vi er, og kommer med henførte sukk over sussesøte små hus som sikkert er noe herk å vedlikeholde, men som i dag har stjålet våre hjerter. Vi finner et rundt mursteinsbygg ved busstoppet, og spør oss for. En bussjåfør har ikke bare godt humør, han kan også fortelle at det bittelille bygget i gamle dager var stedets brannstasjon, at nabobygget skal rives for å lage torg men at dette skal få stå. Porten i Rundhuset er murt igjen med nyere murstein, tenk ut den lille åpningen kom brannbilen når det var ildebrann i bygda! Så små var lastebilene den gang, sikkert en snutebil.

Vi finner igjen et hus som vi så da vi kjørte rundt, det har artige vinkler og er til salgs. Vi filosoferer over hvordan det ville fortonet seg å bo i Ørje, men vi må innrømme at arbeidsmarkedet virker snevert. Pytt pytt, det er lov å drømme! Slusene ligger i ro nå, en liten sommerstengt cafe ved vannet er en avlegger av Bakergaarden, får vi vite.

Det er noe med de snåle gamle trehusene, bensinpumpa som står rett på fortauet vet jeg ikke hvor gammel er. Men nå nærmer det seg tiden vi skal fare hjem, bare en liten ting gjenstår:

I en solsikkeåker i Spydeberg er sesongen på hell, og de store gule blomstene er gratis.

Det er et prosjekt til inntekt for SOS Barnebyer.  En fin avslutning blir å plukke med seg to solsikker hver, de skal minne oss om denne turen og flere landeveis-ekspedisjoner i fremtiden.

Ha en god høst, og husk å få med deg små og store eventyr der du kan! Det gjør så godt.

Bli mer kjent med Østfold https://www.visitoestfold.com/

johanna.podhorny@gmail.com

Tekst og foto av Johanna Podhorny

Det finnes et Spania bakenfor solen, bortenfor sanden. I det gamle kongeriket Aragon er det dype juv, gnistrende hvite tinder, frodig skog. Forna tiders slott, borger og kirker ligger spredt i landskapet som kulisser tiltenkt historisk korrekte storfilmer med Peter O´Toole.

Det gjør det til et perfekt sted, i en perfekt tid, mens folk flokker til Costa del Sol, å ta en reise bakover i tid for å la den skyhøye Game of Thrones-faktoren skylle over deg.

Vi fløy til Barcelona, og ble tatt godt i mot på flyplassen av vår guide Raoul. Han skulle være vår guide, sjåfør med godt humør, og lokalkjente inspiratør.

Raoul er opprinnelig fra Madrid. Han snakker varmt om området vi skal besøke. Han har flyttet hit på grunn av kjærligheten. Når han forteller det tror de fleste det dreier seg om en kvinne, men nei, kona traff han før de flyttet hit. Kjærligheten til fjellene, det var det som trakk.

Ellers er Karen Sand med fra Spanias Turistkontor, det er hun som inviterer, og Tom Amriati- Løvås er mat og vin-skribent. Så er det undertegnede.

Programmet er hektisk, det er tett som hagl med omvisninger, byer og borger.

For den jevne Spaniafarer anbefales et roligere tempo. Vi journalister skal jo bokstavelig talt jobbe for føden!

Så, hvorfor, av alle ting, skal en forfrossen nordmann dra til akkurat Aragon?

Jo, det skal jeg si dere. Fordi Aragon har så mye unik natur og kultur, og du kan ha det om ikke for deg selv, så nesten. i den nordligste provinsen er vi så lang sør og så høyt, at får vi en helt unik fjellopplevelse. Ordet nasjonalpark kommer til sin rett når vi går på en skog i bunnen av en dal, hvor stien faktisk er markert med små kantstein! En uvant tilpasning, men her kommer den til sin rett: Den kontinentale vegetasjonen, ranke, mektige bøketrær som strekker seg mot lyset, i kontrast mot hvite Toblerone-fjell på 2000 meter: et kontinentalt og likevel vilt landskap.

På vårt besøk i nasjonalparken Ordesa y Monte Perdido blir vi overrasket av at det er såpass med snø at den planlagte totimersturen faller bort til fordel mot en rolig rusletur på en halvtime. Vi er rett og slett ikke skodd for en skikkelig snøtur. Ikke at det er voldsomme mengder, men vi må også tenke på at vi skal videre før mørket kommer, vi har sommerdekk som alle andre i Spania men en dyktig sjåfør. Raoul har faktisk kjørt i Norge, han er isklatrer på fritiden.

Dagen i Pyrinéene var ikke den første, men for min del en av de mest minnerike. Vi besøkte fjellandsbyen Torla hvor vi hadde en deilig lunsj, og hadde været vært noe bedre hadde vi hatt flott utsikt fra restauranten. På dette tidspunktet var det hvitt av snø ute. Vi hadde også en overnatting i fjellene, på hotell Sanchez i Ainsa. Både undertegnede og journalist-kollega Tom fikk en følelse av høyfjellshotel. Her serverte man rustikke retter med et hint av nabolandene Frankrike og Italia, i tillegg til nordspanske nytelser som fjell-ørret og villsvin. Her var vi milevis, bokstavelig talt, fra østkystens Paella. En gruppe menn satt innerst i lokalet, baskere, kunne guiden vår fortelle. På hotellrommet var det et nesten britisk og svært kjærkomment tilbud: varmerør på badet som du kunne henge våte klær på. Dette hotellet var nemlig en av mange sykkelvennlige hoteller i regionen.

Guiden vår Raoul forteller at det startet med noen entusiaster som begynte å rydde stier og tilrettelegge for terrengsykling. Senere fulgte et samarbeid med mange av hotellene som fikk hedersbetegnelsen sykkelvennlig. Det betyr at du får spyle ned sykkelen ved hjemkomst, og kanskje deg selv om det trengs, du kan henge klærne dine til tørk på badet mens sykkelen din står ren og trygg innendørs til neste dags ritt. Fantastisk!

På vårt eventyr hadde vi vingårdsbesøk, juvvandring i Alquezar, det var tårn og borger å bestige, og regionshovedstaden Zaragoza å bli kjent i. Aragon er en autonom region og består av tre provinser: Teruel i sør, Zaragoza i midten og Huesca som går helt opp mot grensen til Frankrike.

I middelalderen strakte kongeriket Aragon seg ned til Valencia og Balearene samt Catalonia.

Et trekk som er typisk for Aragon og da særlig de sørlige provinsene, er forna dagers smeltedigel av kristen, maurisk og jødisk sameksistens. Det var selvsagt ikke bare hurra på jorda, og segregering i ulike bydeler var vanlig. Men: spesielt byen Zaragoza opplevde mange års fredelig sameksistens. Det er sannsynlig at den muslimske og jødiske historien inneholder flere synsvinkler. Men faktum var, at i en periode blomstret byen ut av denne sameksistensen, og Mudejar-stilen ble født. Mudejar er en arkitektonisk stil der arabere som underkastet seg de kristelige herrer fikk beholde sin kultur og sin religion. De bygget sågar kirker på oppdrag fra katolikkene. Dette har satt sine spor i en nydelig arkitektonisk signatur med bruk av buer, vakre blåfarger og mosaikk-lignende dekorasjoner.

Våre dagers Zaragoza er vel så kjent for sin tapas-rute “El Tubo” i gamlebyen, men ikke glem å se de vakre kirkene og basilikaene!

I Zaragoza finnes også en romersk ruin, et gammelt teater. Vår lokale guide forteller at Zaragoza er alle utbyggeres mareritt: stikker du en spade i jorda, finner du garantert førti fortidsminner! For oss som er på eventyr er ikke dette en kilde til frustrasjon, tvert i mot! Vi koser oss med bygninger fra flere tidehverv. Det er kritthvite teaterbygg, steinlagte plazaer, skimrende fasader og historie i hver krok. På et merkelig vis minner byen meg om Trondheim, med sin elv og evige vind, studentmiljø og katedral. Dette frister til gjensyn. Ikke glem å spise Spanias beste croquetas når du er i Zaragoza. Det er virkelig snadder.

Det fine med Aragon er at det er så mangesidig. Du kan selvsagt kombinere med en dag i Barcelona/ Catalonia, men bare innenfor Aragon er det mye å ta seg til. Små landsbyer, de mektige steinformasjonene Los Mallos, høyreiste tinder i Pyrineene, rikt kulturliv i regionshovedstaden. Vandringer i nasjonalparken, eller mer utfordrende terrengsykling. Skal jeg plukke en ting, som jeg tror en norsk familie ville hatt moro av, så kanskje et besøk i Alquezar med juvvandring og fugletitting. Store gribber på sterke vinger. Det er bare å velge!

Tekst og foto av Johanna Podhorny

Togturer og Interrail er i vinden som aldri før. Visst er “melkeruta” til Hamburg en flaskehals og en frustrasjon fortsatt, men det går an å jukse til Kiel med danskebåten. Fra Oslo eller fra Gøteborg, som er naturlig for meg som er østfolding.

Det var oktober da jeg og mitt faderlige opphav satte oss på toget til Gøteborg fra Moss, min fødeby.

Vi skulle besøke gamle kjente av min far i Versailles, få omvisning i et tempel i Friedrichsdorf og sist men ikke minst, besøke en gren av familietreet vårt i Donauwörth. Men det var et annet stoppested på denne turen som også grep meg. Mulig det er turisten i meg som ikke riktig får nok av bindingsverk, eller om det var konseptet kanaler i høstsol, det vet jeg ikke.

Strasbourg var en by vi måtte passere både til og fra Versailles uansett, så vi bestemte oss for å overnatte en natt der, og ta en ettermiddag i gamlebyen. Eller det vil si, jeg smisket så godt jeg kunne. Min far er en fredelig sjel, og sa ikke nei til det. Uansett så var strekka fra Friedrichsdorf til Versailles i drøyeste laget, så det var bare greit å brekke det opp litt.

Vi hadde en drøy uke, åtte dager på turen. Vi hadde syv reisedager, det vil si at det kun var en dag vi sto stille. Det var i Friedrichsdorf. Dette er en trivelig, om enn ikke livlig småby, som ligger litt utenfor mye travlere Frankfurt am Main.

I søvnige Friedrichsdorf var vi så heldig at min far traff enda flere kjente enn han hadde regnet med, og det er jo hyggelig Han er pensjonist nå, men har hatt arbeid hvor han har reist mye og hatt kolleger i hele Europa. Han har også vært på misjon i Frankrike, to år i Paris i selveste 60-årene, da verden var i endring. Det er den første kompanjongen og med-misjonæren fra den gang da han skal møte i Versailles. Palasset har vi sett før, må vite.

Istedenfor blir det Frankfurt Tempel og Versailles Tempel. Det deilige med å være andregangs turist er at man kan velge om man vil gå for de store kjente attraksjonene, eller gjøre som man lyster. Men for all del, hagene i Versailles er et syn! Jeg er også gledelig overrasket over hvor hyggelig det er i Versailles og i nabobydelen Le Chesnay.

Men altså, Strasbourg! For en vidunderlig by. Det er mange som sykler, dog ikke helt på nivå med Utrecht, Amsterdam og København. Det er en røslig by med en stor og flott jernbanestasjon, selvsagt gammelt kombinert med nytt. Vi forstår med en gang at nå er vi i Frankrike! Hvitkledde bakere balanserer brett på sterke armer, unna vei, her kommer jeg! Det dufter ferske croissanter. I Tyskland er de også glade i brød og andre bakervarer, men dette er i en egen liga. Strasbourg ligger i Alsace, som har vært tysk og fransk om hverandre så mange ganger at det er lett å gå i surr. Schæferhund heter i blant Alsatian på engelsk i tillegg til det mer kjente German Shepherd, og det sier litt om hvor mye tyskfransk confusion vi snakker om. Innflytelsen fra Tyskland er tydelig: på maten, arkitekturen, og følelsen. Likevel, vi er i Frankrike, men mer enn det er vi i Europa. Jeg tenker på Arja Sajonmaa: “Jag vill leva i Europa, jag vill älska och sjunga här!”

Den Europeiske menneskerettsdomstol ligger i nettopp Strasbourg. Det gjør også Europarådet. Goethe studerte her, og byen ble sentral under den litterære bevegelsen Sturm und Drang. Gamlebyen Grande Ile er selvsagt på UNESCOs verdensarvliste- ikke uten grunn! Vi ankommer om ettermiddagen til Strasbourg, og rekker solnedgangen i gamlebyen. Vi har bestilt alt for mye småretter: lokal pølse og skinke som smaker deilig, med hummus som ikke smaker hummus, og vi har perfekt utsikt til menneskene på torvet ved kanalens bredd, de skakke bindingsverkshusene farges rosa der de er hvite og mahogni på det brune tømmeret. For min del er dette så bra det blir om man skal holde seg i turistløypa. Grande Ile er omkranset av et kanalsystem rundt hele, mens det finnes flere småkanaler i tillegg som utgjør området Petite France.

Må ikke forveksles med Petite Venise i Colmar, bare en halv times kjøretur unna. Colmar er også på lista mi, en mer kompakt og liten by- kjent for sin blomsterprakt i vår- og sommerhalvåret. Vil du ha det enda nusseligere, kan du besøke Eguisheim, her snakker vi landsbystørrelse og høy søthetsfaktor. Men jeg liker Strasbourg. Om man først skal besøke en større by, er dette slett ikke galt. Vi må se katedralen også, den ligger vel og merke utenfor gamlebyen. En imponerende plass ligger foran katedralen, solnedgangen er på hell og byens lys tennes. En karusell går rundt for siste gang, da vi kommer tilbake etter en runde rundt katedralen har den takket for seg og sistemann gått av. Det er storslått, det er historisk spennende, og igjen kommer Europafølesen. Mye, mye triveligere enn Brussel Midi, mektig og intimt på samme tid. Hit skal jeg tilbake!

Turen er ikke slutt før den er slutt, vi skal til familien Thiem, en gren eller kvist om du vil, på familiebjørka til Podhornyene. De bor i Donawörth, byen der to elver krysser og kysser før Donau haster videre til Svartehavet og Wörnitz nøyer seg med å bidra til sin mer kjente bror.

Zuzam, Kessel og Schmutter renner også ut i Donau her, så nå vet du det! Donauwörth er en passe stor, hyggelig by, her har jeg vært før i juni måned. Da var det varmt, oktober en annen historie så nær Alpene. I Strasbourg hadde vi mildt og deilig vær, og vår ikke så engelsktalende familie forteller at slik er mikroklimaet i Strasbourg: gjerne et par grader varmere enn sine omgivelser. Det er jo kjekt å vite til en annen gang! Jeg hadde regnet tysk som et dødt språk i min egne hjernebark, men må man så må man, og plutselig stotrer jeg forsøksvise tyske gloser av ren skjær nødvendighet. Omtrent som når jeg i rurale deler av Spania skal gjøre meg forstått, og klarer det fordi jeg er nødt.

Vi drar frem bilder i album og på mobiler og nettbrett, det er familielikheter og latter, språkforvirring og hjertens gode øyeblikk. Jeg var usikker på hvordan jeg skulle takle et slikt plutselig familiebesøk hos tre generasjoner jeg aldri har møtt, men det går strålende. Vi har svisjet oss gjennom Europa langs togskinnene, og det eneste vi har hatt problemer med er ale plassbillettene som kommer i tillegg til interrailbilletten, og som iblant er rimelige og i blant urimelig dyre. Alt i alt har det vært en fin opplevelse. Vi har kjørt i gode skandinaviske (svenske) tog, vi har sittet i brede danske og tyske seter og litt mindre franske seter, dog med fin design. Det er morsomt å høre vår vert klage høylytt over Deutche Bahn som de mener alltid er forsinket, og det er det jammen også mens vi er der- det er begynnende oktoberfest, må vite. Det er akkurat som å høre oss selv jamre oss over gamle NSB eller nye Vy (Fy!). Men alt er tilgitt, vi får nydelig Schwabisk frokost med saltkringle og Kaiser-Semmler, kjøttpålegg og ost og lokale eplemoster.

Så begir vi oss hjemover, det er et drøyt stykke! Underveis bestemmer vi oss for å jukse oss hjem med en overnatting på Kielbåten istedenfor å overnatte å Cabinn i Odense som vi gjorde på vei ned. Cabinn er bygget over ideen Danskebåten/ Oslobåten: rimelig overnatting, plass spart, penger tjent. Rent og ordentlig, god frokost i øverste etasje med utsikt, utlånte paraplyer og vandretur gjennom parken til H. C. Andersens hus. Tenk det! Odense er dessuten tjue ganger rimeligere enn København. Køben er kul, men pricey!

På båten får vi sove godt, kommer oss avgårde uten å løfter en finger, vi tar båten til Gøteborg siden vi er østfoldingær. I gøteborg får vi et langt stopp, det bruker vi til å spise frokost og hvile i Palmehaven som vi halvdansker kaller det: Palmhuset er et romslig drivhus i glass og støpejern, en deilig grønn oase (et forslitt, men korrekt ord i denne sammenhengen). Det ligger i Trädgårdsforeningens hage, ikke langt fra Alfons Åbergs museum for de som er kjent. Palmhuset er gratis, rolig og vakkert å vente i. Vi sitter oppe på galleriet, ved spinkle bord, og puster inn fuktig og temperert luft. Deilig!

For en barnefamilie med enda bedre tid er kanskje Alfons bedre selskap?

Tekst og foto av Johanna Podhorny

Den kjente fortellingen om hobbitten Bilbos eventyr, var det som slo meg da jeg skulle reise til England med tog fra Norge, og tilbake igjen.
Jeg møtte ingen drager og ingen dverger. Gollum så jeg aldri noe til. Onde krefter holdt seg borte.

Derimot gjorde jeg mine erfaringer om ferger og hoteller, byer jeg ikke hadde tenkt å stoppe i, hvite klipper og deilige, grønne åser.
Det var tid for Interrail i England!

Tea and cake

Ny dag, nytt eventyr, nå er det lille søte Shere som står på programmet. Husker du Cameron Diaz`s og Kate Winslets husbytte i The Holiday? Jepp. Det er denne landsbyen. Det lille huset var riktig nok laget i studio, men landsbyen er ekte nok. Den er nær Guildford, nær Gatwick, nær London. Likevel er det ikke mye mennesker her. Vi er i mai måned, mens jeg sitter på toget bøtter det ned, og det regner fortsatt litt når jeg går fra Gomshall til Shere. Det er en 20 minutters spasertur, ikke mer. Fra å være helt tomt er jeg plutselig omgitt av spreke turgåere, og det blir lett å finne inn det siste stykket til landsbyen. Sprekingene sprer seg rundt, og det er bare noen få lokale igjen. Jøye meg for en sjarmbolle!

Jeg går inn på The Dabbling Duck, bestiller te, limonade og et stort kakestykke. Det virker som en variant av Lemon Drizzle, med blåbær i tillegg. Jeg får vann i munnen av å skrive om det og ser det for meg. Godt jeg har bestilt en ny interrailbillett! Et par kommer inn, syklister, de er søkkvåte og får håndklær til å sitte på, balanserende på de høye stolene ved siden av meg på vindusrekka. Superhyggelige folk, de hadde maks uflaks og har kjempet med oppoverbakker i striregn før de fant fram til Shere. De bestiller seg velfortjent mat, og jeg rusler videre. Kirken, andedammen, gater som svinger seg langs rekker med blomsterprydede steinhus.

This is England, tenker jeg, og setter meg på toget tilbake til Hampshire. James og jeg spiser curry og snakker om livet. Vi handler fetaost og rødbeter til salaten dagen derpå.

Min siste dag i England! Jeg har en halv dag i London, Jeg vil gjerne spise på Dishoom, noe særlig annet har jeg ikke planlagt. Egentlig har jeg tenkt til å dra innom Kings Cross og nyoppussede Granary Square ved Coal Drops Yard, hvor lektere med kull kom inn til London via Grand Union og Regents Canal og videre til Themsen i gamle dager. Fra nittitallets britiske bykrim vet vi at her regjerte halliker, gatepiker og doplangere. Nå er det et vakkert se og bli sett- sted, et bilfritt område med trendy spisesteder og flere fontener.

Av logistiske årsaker får det bli en annen gang, jeg spiser på Dishoom og tar meg god tid. Det er lenge å vente, men maten er knallgod og servicen likeså. En absolutt højdare.

Linjen langs havet

Skal du med Eurostar går toget fra St. Pancras, like ved Kings Cross, det var litt derfor jeg hadde tenkt meg dit. Isteden blir det Liverpool Street, tog til Manningtree og bytte til et lite lokaltog mot Harwich. Jeg har bestemt meg for å ta fergen fra Harwich til Hoek van Holland, men har ikke bestilt. Det er her reisens hyggeligste menneskemøte finner sted. En lokal fyr som er den eneste i vogna mi utenom meg selv, flytter seg fra sin faste vindusplass nærmere meg så vi kan skravle. Jeg har aldri vært i Harwich, og han ser at jeg vrir litt urolig på meg i forhold til å rekke ferga. Han beroliger meg med å si at Harwich er pyttliten og lett å se gjennom, ingen problemer, og fergeterminalen ligger rett ved stoppet Harwich International. Når toget kommer fram er vi blitt så gode venner allerede at han tilbyr meg å vise meg Harwich, han har åpenhjertig fortalt meg at han kone er død, han har fortsatt ringen hengende i et kjede rundt halsen. Han har en datter, og han bor i Harwich. Han forteller at Essex er det fattigste fylket i sør, og lurer på hvor de tror pengene kommer fra, de som stemmer for Brexit. Mannen er pensjonist, og har nylig begynt å ta timer for å lære å fly helikopter! Han tror kona hans hadde likt det. Han har alltid hatt sånn lyst, og nå gjør han det.

Menneskemøter

Jeg får omvisning i de gamle gatene, stopper utenfor det som trolig er Englands smaleste hus, og ser enda en sprek sportsbil- var ikke dette et fattig fylke? Vi stopper på havna og ser over til Englands kanskje rareste stedsnavn, Walton- on – the – Naze. Til nå har jeg tatt den lille trillekofferten selv, men nå tar han den, “i really insist!”, og vi går tilbake det korte strekket mot togstasjonen. Det er selve Harwich Town, Dovercourt som jeg går på, og Harwich international. En liten detour, med hyggelig utfall. Det er vanskelig å forklare hvordan jeg vet at det er trygt å følge etter den blivende helikopterpiloten rundt i en småby.

Vi skilles på Dovercourt, vi har fortsatt ikke introdusert oss for hverandre. Hei, ha det!

Fin overfart

Så er jeg straks på fergen, den er noe forsinket, men jeg liker meg. kahytten er helt fin og ordentlig, fergen er herlig fri for dilldall. Det er skikkelig mat, bra priset, og høyrøstede nederlendere snakker i munnen på hverandre og i sine respektve telefoner. En stor gruppe indere har egne plassreservasjoner i kantina. “You are with the angel group?” spør en kabinansatt en av reiserederne. “Angel?” Yes, angel group”. To voksne menn flakser med “vingene” i fullt alvor, for å forsikre seg at det er engler vi snakker om.

Jeg fryder meg over opplysningene som blir gitt på nederlandsk. “Driieten draaten droouiten”, sånn høres det ut for meg, må fnise for meg selv av det fantastiske språket.

Når vi skal av fergen neste morgen, er det litt kluss pga det store reisefølget, jeg forlater køen og setter meg for å vente. Det skulle jeg ikke ha gjort!

“Du kunne bare ha vinket på oss, så hadde vi sluppet deg forbi”, sier mannen i luka.

Hvordan i alle dager skulle jeg vite det, tenker jeg, men mumler bare OK.

Vel ute sitter vi og venter på neste buss, det har akkurat gått en. Vi, det er jeg og en tjukk tysker på forretningsreise, han kom med Eurostar til England, men drar tilbake igjen langs mjølkeruta. Så der sitter vi, lettere straffet for å ha vært høflig ventende i fergekøen.

Det har gått tog her tidligere, og det skal komme metro. Men i mellomtiden går det buss, til Schiedam, en stasjon og en by jeg aldri har hørt om, så derfor ble det vanskelig å plotte den inn i Railplanner- appen. Man skal merke seg at Railplanner har sine begrensinger, Deutche Bahn er bedre. I følge min reiseplanlegger ligger Hoek van Holland i England, og helst vil den ha meg via Brussel. Her må man bare overstyre den, og man må vite om hoppestokk for buss for tog for metro. Ellers er Nederland effektivt og et fint togland. Det er sykt mye mennesker på de store stasjonene, Rotterdaam og Amsterdaam Centraal. Etter mange doble vokaler er jeg plutselig i Tyskland, og herfra går det radig, frem mot flaskehalsen Hamburg- København. Det blir tog på fergen fra Puttgarden til Rødby, og fergen tar akkurat så lang tid det tar å spise en rødspette eller flæsk med persillesous. Damen i kantina skjønner godt norsk, men det gjør ikke den unge kundebehandleren. Hun blir litt “fortvivlt” når jeg finner det festlig at vi nordboere “Forstår hinanden igge”, og jeg tenker på sketsjen med Harald Eia og lurer på hva hun hadde synes om den.

Rød sykkel i København

Fra Rødby går det buss, og jeg lurer litt på hvorfor de tok seg bryet med å rulle toget på fergen. Men i alle fall, buss til København blir det her stopper jeg for å hvile og overnatte hos en skolevenninne. Hun har knall rød sykkel med kurv, selvfølgelig, vi handler økologisk mat på Irma (Wow, for et utvalg, og for en kvalitet!) og vi prater på kjøkkenet mens hybelkameraten Karsten og de to kattene pusler med sitt. Min vertinne byr på ingefærshot, det er kongelig dansk på bordet sammen med planter og krydderier. Det blir rene familiekvelden med dansk spørreprogram om klassisk musikk. Du verden, det må jeg si!

neste morgen kjører Karsten meg til stasjonen, jeg rekker toget med noen sekunders margin siden vi har skravlet under frokosten. Endelig, nå er det bare strekka fra København til Gøteborg til Moss. De siste stoppene fyker forbi som kjærtegn: Råde, Rygge, så Moss. Jippi!

Jeg tenker at kanskje burde jeg flytte til Halden, og dra på Interrail hver evige årstid.

Tekst og foto av Johanna Podhorny

Caravelle-Tours AS tar sitt samfunnsansvar og støtter solcelleprosjektet til Landsbyfadder, en veldedlig organisasjon som donerer solcellepaneler til fattige landsbyer i Rwanda. Les mer om prosjektet her: Landsbyfadder.no

© Copyright 2022 - Caravelle-Tours AS - All Rights Reserved

Adresse:
Tor Sørnes Vei 19,
1523 Moss

Telefon:
+47 69 25 19 10

E-post:
post@caravelle-tours.no

linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram