Det finnes et Spania bakenfor solen, bortenfor sanden. I det gamle kongeriket Aragon er det dype juv, gnistrende hvite tinder, frodig skog. Forna tiders slott, borger og kirker ligger spredt i landskapet som kulisser tiltenkt historisk korrekte storfilmer med Peter O´Toole.

Det gjør det til et perfekt sted, i en perfekt tid, mens folk flokker til Costa del Sol, å ta en reise bakover i tid for å la den skyhøye Game of Thrones-faktoren skylle over deg.

Vi fløy til Barcelona, og ble tatt godt i mot på flyplassen av vår guide Raoul. Han skulle være vår guide, sjåfør med godt humør, og lokalkjente inspiratør.

Raoul er opprinnelig fra Madrid. Han snakker varmt om området vi skal besøke. Han har flyttet hit på grunn av kjærligheten. Når han forteller det tror de fleste det dreier seg om en kvinne, men nei, kona traff han før de flyttet hit. Kjærligheten til fjellene, det var det som trakk.

Ellers er Karen Sand med fra Spanias Turistkontor, det er hun som inviterer, og Tom Amriati- Løvås er mat og vin-skribent. Så er det undertegnede.

Programmet er hektisk, det er tett som hagl med omvisninger, byer og borger.

For den jevne Spaniafarer anbefales et roligere tempo. Vi journalister skal jo bokstavelig talt jobbe for føden!

Så, hvorfor, av alle ting, skal en forfrossen nordmann dra til akkurat Aragon?

Jo, det skal jeg si dere. Fordi Aragon har så mye unik natur og kultur, og du kan ha det om ikke for deg selv, så nesten. i den nordligste provinsen er vi så lang sør og så høyt, at får vi en helt unik fjellopplevelse. Ordet nasjonalpark kommer til sin rett når vi går på en skog i bunnen av en dal, hvor stien faktisk er markert med små kantstein! En uvant tilpasning, men her kommer den til sin rett: Den kontinentale vegetasjonen, ranke, mektige bøketrær som strekker seg mot lyset, i kontrast mot hvite Toblerone-fjell på 2000 meter: et kontinentalt og likevel vilt landskap.

På vårt besøk i nasjonalparken Ordesa y Monte Perdido blir vi overrasket av at det er såpass med snø at den planlagte totimersturen faller bort til fordel mot en rolig rusletur på en halvtime. Vi er rett og slett ikke skodd for en skikkelig snøtur. Ikke at det er voldsomme mengder, men vi må også tenke på at vi skal videre før mørket kommer, vi har sommerdekk som alle andre i Spania men en dyktig sjåfør. Raoul har faktisk kjørt i Norge, han er isklatrer på fritiden.

Dagen i Pyrinéene var ikke den første, men for min del en av de mest minnerike. Vi besøkte fjellandsbyen Torla hvor vi hadde en deilig lunsj, og hadde været vært noe bedre hadde vi hatt flott utsikt fra restauranten. På dette tidspunktet var det hvitt av snø ute. Vi hadde også en overnatting i fjellene, på hotell Sanchez i Ainsa. Både undertegnede og journalist-kollega Tom fikk en følelse av høyfjellshotel. Her serverte man rustikke retter med et hint av nabolandene Frankrike og Italia, i tillegg til nordspanske nytelser som fjell-ørret og villsvin. Her var vi milevis, bokstavelig talt, fra østkystens Paella. En gruppe menn satt innerst i lokalet, baskere, kunne guiden vår fortelle. På hotellrommet var det et nesten britisk og svært kjærkomment tilbud: varmerør på badet som du kunne henge våte klær på. Dette hotellet var nemlig en av mange sykkelvennlige hoteller i regionen.

Guiden vår Raoul forteller at det startet med noen entusiaster som begynte å rydde stier og tilrettelegge for terrengsykling. Senere fulgte et samarbeid med mange av hotellene som fikk hedersbetegnelsen sykkelvennlig. Det betyr at du får spyle ned sykkelen ved hjemkomst, og kanskje deg selv om det trengs, du kan henge klærne dine til tørk på badet mens sykkelen din står ren og trygg innendørs til neste dags ritt. Fantastisk!

På vårt eventyr hadde vi vingårdsbesøk, juvvandring i Alquezar, det var tårn og borger å bestige, og regionshovedstaden Zaragoza å bli kjent i. Aragon er en autonom region og består av tre provinser: Teruel i sør, Zaragoza i midten og Huesca som går helt opp mot grensen til Frankrike.

I middelalderen strakte kongeriket Aragon seg ned til Valencia og Balearene samt Catalonia.

Et trekk som er typisk for Aragon og da særlig de sørlige provinsene, er forna dagers smeltedigel av kristen, maurisk og jødisk sameksistens. Det var selvsagt ikke bare hurra på jorda, og segregering i ulike bydeler var vanlig. Men: spesielt byen Zaragoza opplevde mange års fredelig sameksistens. Det er sannsynlig at den muslimske og jødiske historien inneholder flere synsvinkler. Men faktum var, at i en periode blomstret byen ut av denne sameksistensen, og Mudejar-stilen ble født. Mudejar er en arkitektonisk stil der arabere som underkastet seg de kristelige herrer fikk beholde sin kultur og sin religion. De bygget sågar kirker på oppdrag fra katolikkene. Dette har satt sine spor i en nydelig arkitektonisk signatur med bruk av buer, vakre blåfarger og mosaikk-lignende dekorasjoner.

Våre dagers Zaragoza er vel så kjent for sin tapas-rute “El Tubo” i gamlebyen, men ikke glem å se de vakre kirkene og basilikaene!

I Zaragoza finnes også en romersk ruin, et gammelt teater. Vår lokale guide forteller at Zaragoza er alle utbyggeres mareritt: stikker du en spade i jorda, finner du garantert førti fortidsminner! For oss som er på eventyr er ikke dette en kilde til frustrasjon, tvert i mot! Vi koser oss med bygninger fra flere tidehverv. Det er kritthvite teaterbygg, steinlagte plazaer, skimrende fasader og historie i hver krok. På et merkelig vis minner byen meg om Trondheim, med sin elv og evige vind, studentmiljø og katedral. Dette frister til gjensyn. Ikke glem å spise Spanias beste croquetas når du er i Zaragoza. Det er virkelig snadder.

Det fine med Aragon er at det er så mangesidig. Du kan selvsagt kombinere med en dag i Barcelona/ Catalonia, men bare innenfor Aragon er det mye å ta seg til. Små landsbyer, de mektige steinformasjonene Los Mallos, høyreiste tinder i Pyrineene, rikt kulturliv i regionshovedstaden. Vandringer i nasjonalparken, eller mer utfordrende terrengsykling. Skal jeg plukke en ting, som jeg tror en norsk familie ville hatt moro av, så kanskje et besøk i Alquezar med juvvandring og fugletitting. Store gribber på sterke vinger. Det er bare å velge!

Tekst og foto av Johanna Podhorny

Jeg har besøkt Lipsi og vil veldig gjerne tilbake. Min husvert Manolis snakker flytende italiensk, men ikke engelsk. Vi må kommunisere ved hjelp av sønnen Stamatis som tolk. Jeg hadde ikke havnet her hadde det ikke vært for anbefaling og bestilling gjennom en bekjent.

Mellom Kos, Samos og Patmos ligger en liten øy. Lipsi er en av Tolvøyene, eller Dodokaneserne.

Varm ostepai

Som mange andre greske øyer har også Lipsi sin timian-duftende honning. De har også en søt vin, og en tørr salt ost. Etter et par forglemmelser fra den alltid blide jenta som skal holde rommet i orden, står Manolis selv på døra en morgen med et stort smil og en varm ostepai.

Stedet heter Annas studios, jeg mistenker etter barnebarnet Anna, som går rett bort til meg og kysser meg på begge kinn da hun får høre at jeg kjenner Camilla fra Steinerskolen i Moss.

Vanligvis er det ikke noe problem å dukke opp på fergekaia på Lipsi og få et rom uten å ha bestilt.

Eselskryt og sikadesang

Jeg ble hentet av Stamatis og stappet i en livsfarlig gammel skranglebil og kjørt i rasende fart gjennom de trange gatene. “Less than five minutes to the beach” viste seg å ikke stemme helt, men jeg liker stedet godt. Dette er et nabolag med kort vei til resten av landsbyen og havna, men likevel plassert rett i dagliglivet på øya. Her passerer du ortodokse prester, koner som henger opp tøy, små bikkjer, esler og sauer. Antagelig er det en av dem du spiser om kvelden om du bestiller “Lamb stew in honey and mint”. På Lipsi dyrker man jorda like mye som man fisker. Restaurantene har svært kortreist mat. På spørsmål om maten du spiser er lokal, kan du få svaret “Nei, den er fra naboøya…”.

Himmel på jord

På tavernaen Dilaila har man dratt tradisisjonsmaten noen hakk opp.
Innehaver har reist til og smakt på alle verdenshjørner. Vannmelonsalaten smaker himmelsk.

På Kochlakoura treffer jeg gresk-amerikanske Militsa som er lei av flyktninger, og på intens-turkise Platis Gialos en fransk kvinne som kansellerte ferien sin for å hjelpe flyktningene på naboøya Leros. Nå camper hun og mannen ved stranda. “Wild Camping” er ikke lov i Hellas, men de håndhever det avslappet. Tavernaen Dilaila startet som et improvisert tilbud til camper-hippier en gang i tiden.

Glassklare farvann

Har du først tatt deg til Lipsi, kan du like gjerne ta deg litt lenger. Renas five island cruise er et must. Du får dra ut i en seilbåt, se kritthvite steinformasjoner, du får hoppe fra båten og dykke i glass-klart, turkist vann under en knallblå himmel. Det kan ikke bli bedre. De to siste stoppene er på Marathi og Arki, for henholdsvis middag og dessert. Men det er de tre første stoppene som gjør deg svimmel av lykke. Navnene Makronisi, Aspronisi og Tiganiaki blir for alltid synonymt med ren skjær badeglede.

Å dra på tur alene er sterkt undervurdert. I løpet av turen blir langbordet lenger og lenger om kveldene. Jeg har fått en ny italiensk familie, og en stående invitasjon til Milano og Vicenza.

Tekst og foto av Johanna Podhorny

Caravelle-Tours AS tar sitt samfunnsansvar og støtter solcelleprosjektet til Landsbyfadder, en veldedlig organisasjon som donerer solcellepaneler til fattige landsbyer i Rwanda. Les mer om prosjektet her: Landsbyfadder.no

© Copyright 2020 - Caravelle-Tours AS - All Rights Reserved

Adresse:
Tor Sørnes Vei 19,
1523 Moss

Telefon:
+47 69 25 19 10

E-post:
post@caravelle-tours.no

linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram