Tidligere har jeg skrevet om roadtrip til Askim og Ørje med min VMB, venninne med bil- Heidi Anita. Det slo meg allerede den gang at dette landskapet krevde nærmere iøyesyn. Så da jeg og en gammel venninne fra kirkelige kretser begge luftet ideen om Haldenvassdraget, var vi ganske så samstemte. Dette måtte vi få til!

Halden, Brekke sluser, Strømsfoss mølle, Ørje og Askim. Disse stedene var utgangspunktet for en grundigere titt på Indre Østfold

Journalist Johanna Podhorny - Tar turen tilbake til indre Østfold

Fjøs og festning

Istedenfor å la gode intensjoner renne bort i sanden bestilte Beate en kystledhytte vi syntes så fin ut. Ja, for Haldenvassdraget er blitt innlemmet i dette fine systemet av overkommelig prisede hytter langs kysten av Oslofjorden. Tilbudet administreres av Oslofjordens friluftsråd.

Vår hytte heter Fjøset. Navnet forteller om fordums bruk, og det er da også ideen med kystledhyttene: å ta i bruk eksisterende bygg til hygge og nytte for farende folk.

Det finnes flere muligheter til overnatting langs ruta vår, blant annet et nytt flytende overnattingssted som har fått fortjent omtale. Men vi bestemmer oss for nøkterne “Fjøset”som ligger passende fint til i leia vår.

“Vi” består på avreisedagen av meg selv, Beate og hennes niese Catrine fra USA.

Beate er sjåfør og vi bruker vår egen “hundebil”, en sølvgrå Volvo V70 som har gått uendelig langt og sikkert kan gå litt til.

Det første stoppet gjør vi i Halden. Selvsagt bruker vi god tid på Festningen. Vi leser oss opp på historie både med og uten Karl den tolvte, nyter utsikt og rusler rundt på brostein og voller. Et ganske så imponerende anlegg i norsk sammenheng. Virkelig!

Sulten skal deretter stilles, det sørger kokkene på Kokkekollektivet for. Amerikaneren går for burger, mens Beate og jeg tar hver vår bolle med varmende japansk ramen. Nam! Dette gjorde godt i en frøsen skrott. Servicen er det heller ikke noe å si på.

Brekke sluser

Saft suse, for en sluse!

Vi handler litt av livets nødvendigheter før vi forlater Halden og setter kurs for Brekke sluser. Lenger og lenger inn i skogen bærer det, og mørket faller på- vi har startet litt sent på dagen. Sånn går det når man må holde forelesning før avreise og sjåføren kjører bittelitt feil før avreise. Men gjett om det er magisk og gå rundt i tussmørket på Brekke og lyse rundt med lommelykt ned i de dype, sorte kummene. Vi klatrer rundt i slusetrappene og har en herlig stund. Reneste juniorkrimserien, dette.

Også her er det kystledhytte, men vi er glade for at Fjøset venter på oss i Strømsfoss. Så vi kjører dit og tar inn på hytta i kveldsmørket, tenner lys og drikker kakao og bare antydningsvis med kveldsmat- vi er fortsatt ganske mette.

Hytta har toalett, strøm, vann, ja til og med vaskemaskin. Er det noen sak? Dusj finnes i en sidebygning, men det frister oss ikke. Vi spiser frokost, tar oss god tid til å tusle rundt i raggsokker og unner sjåføren litt ekstra søvn. Jeg har allerede vært ute og tatt bilder av mølla som ligger så idyllisk til på den andre bredden. Slusa ligger rett utfor døra. Det finnes kano her, men været er litt grått og vi vil gjerne videre på vårt eventyr. Men vi må skryte litt av fjøset. En relativt enkel hytte, med klassisk furukvisthull overalt, men likevel med god romfølelse og nesten alle fasiliteter.

Vi støvsuger oss ut av hytta og drar videre til Ørje.

Her ser vi oss om nede ved slusene og ditto båter, men ikke før vi har spist oss gode og mette på all slags godsaker. Jeg har skrevet om Bakergaarden før. Det er grunn til å nevne dem igjen. Nydelig service, damene bak disken har lunsj når vi kommer men spretter opp når vi kommer. Vi forsikrer dem om at vi nok skal ha tid til toalettbesøk og valgets kakekvaler. Men jeg rekker å holde av den aller siste sitronterta, som blir holdt av til undertegnede.

Rekesmørbrød

Bakergaarden for andre gang

Vi bestiller bruschetta, foccacia og rekesmørbrød. Alt er raust, spesielt bruschettaen.

Og kaker! Jeg koser med med budsjettdrikke (Kuli) og sitronterte. Jøye meg, den er god. Det blir et lass med Budapestrull på de to andre. Det er ikke bare kaken som ruller etterpå!

Etter Ørje går ferden videre med fulle mager og godt humør. Vi bestemmer oss for å stoppe ved hytta vi ikke sov i: En soveplass på vannet i vakkert tre, som vi har hørt og lest om. Den unike hytta ligger ved brygga nedenfor Solstrand Bruk og heter FLO Haldenkanalen. Ideen er at man kan leie hytta og faktisk selv bestemme om man vil ankre den opp ute på vannet et annet sted, men når veivandrerne fra Moss og Oslo besøker FLO ligger den altså her, ved Solstrand.

Hytta er enkel hva fasiliteter angår, men er utrolig lekkert laget. Her står naturnær, skandinavisk design i høysetet. Det koster en smule mer enn hytta vi overnattet i, men det er absolutt overkommelig. Det var en helhetsvurdering med vekt på geografi som gjorde at vi landet på Fjøset i Strømsfoss. Men en dag vil jeg vende tilbake og vekkes av vugging og fuglekvitter på FLO Haldenkanalen. Virkelig et nydelig sted.

Veien hjem legges om Askim. Vi hadde planer om å dra helt opp til Rømskog, for å se på Rømskog spa og sjøen og skogen rundt. Spahotellet har en unik beliggenhet som vi gjerne sjekker ut på en egen tur. Men det får bli en annen gang. Vi stopper isteden på Askim Frukt og Bær-presseri og bunkrer opp med lokale godsaker:

Lokalt og godt

Eplemost, solbærsirup, blåbærsaft og tyttebærsyltetøy. Det tradisjonsrike frukt- og bærpresseriet er ikke bare de klassiske kassene med eplemost lenger.

De tar inn lokale spesialiteter fra distriktet men også fra andre kroker av landet.

Slik som spekepølse og blåmuggost, kakao med lakris og andre godsaker. Mye er økologisk og kortreist. Den sorte havre kjenner jeg fra nabokommunen min Våler, vi finner kokosboller fra Den lille Kokosbollefabrikken i Råde og i butikkens lille cafe selges havrevafler med rømme og eget syltetøy. Det er godt vi har spist fra før av, for dette er altfor mye godsaker på ett sted. Med bilen enda litt tyngre lastet setter vi snuten hjem til Moss, der reisefølget får dra videre til Oslo og journalisten får se igjen mann og hunder og høns.

Minnene om Flo, Fjøset og sitronterta i Ørje ligger lagret som vitaminpiller å ta frem til mørke tider. Syltetøy på skiva har vi også i lang tid fremover. Indre østfold er en reise verdt.

johanna.podhorny@gmail.com

Tekst og foto av Johanna Podhorny

En reise i Negev-ørkenen er som et dypdykk i den israelske folkesjela.

Tekst BJØRN MOHOLDT - Writer and photographer. He is restlessly traveling the world in search of inspiring stories that will nudge you as a traveller in the right, sustainable direction.


«Kibbutzen Mashabim Sadeh ligger i hjertet av landområdet som utgjør over halve Israel. Negev-ørkenen og livet i den representerer på sett og vis den jødiske folkesjela, og befolkningens evne til selvopphold.

Du finner eksempler på det over alt, men det fremste er trolig kibbutz-systemet. Det begrenser seg riktignok ikke bare til ørkenområdene, men det er nettopp her den hadde – og langt på vei fremdeles har – sin største berettigelse.

– Vi arbeidet for hverandre, ikke med et mål om å berike den enkelte, men skape en bærekraftig tilværelse av det de fleste mente var en «umulighet», forklarer Arie.

Det var en besnærende tanke, som går tilbake til 1880-tallet. Da emigrerte tusenvis av russiske jøder til det som da het Palestina. Sammen med den andre bølgen som kom etter den russiske revolusjonen i 1905 hadde jødene – som frem til da hovedsakelig hadde levd som livegne under tsarens vanstyre – en drøm om å etablere egne gårdsbruk.»

Les hele saken her: https://www.way-2-go.no/trip/mirakelet-i-orkenen/

Kanaler og elver var fortidens veier, ja selv havene bandt folk sammen mer enn de skilte oss i perioder

Visste du at Norge har ca 65 kanaler? De varierer i lengde fra bittelille Moss kanal til selveste Telemarkskanalen. Det er den siste vi skal ta for oss her.

Journalist Johanna Podhorny - “Med kjærlighet for kanaler"

Kanskje har du sett på programmet “Med kjærlighet for kanaler” eller Great canal journeys på NRK.

Skuespillerparet Timothy West og Prunella Scales tar for seg britiske kanaler så vel som mer eksotiske vannveier i Sverige, Frankrike, India og Egypt.

I Storbritannia var kanalene sterkt knyttet opp mot den industrielle revolusjon. De fikk raskt konkurranse fra jernbanen, men har fått sin renessanse som arena for fritid og friluftsliv.

Vår hjemlige Telemarkskanal er vannveien som forbinder Skien med Dalen. Den er hele 105 kilometer lang, har 18 sluser. Høydeforskjellen er på 72 meter. Telemarkskanalen markedsfører seg som “Den eventyrlige vannveien”. Det er den virkelig! Landskapet skifter fra lavland til fjell. Om du tar deg oppover kanalen da, nordvest. Ulefoss sluser er et kjent sted på veien som de fleste av oss kjenner til. Ulefoss er jo også sted for produksjon av kumlokk, med den treffende adressen Jernværksvegen.

Vrangfoss sluser med fem kamre

Mindre kjent er kanskje Vrangfoss sluser litt lenger opp. Navnet er megetsigende.

Disse slusene var ikke til å spøke med siden fossen var temmelig stri- eller vrang.

Telemarkskanalen ble anlagt i 1892 står det å lese, den var viktig for transport av tømmer.

Før kanalen kom til rodde folk med bryner fra øvre telemark ned til byen. De fikk da også med seg varer hjem igjen. Forbi strykene måtte det hest til på landsiden. Man brukte også hest når isen la seg på vannet.

Historie er vel og bra, men hva med nåtiden? Mange har hørt om Dalen hotell, om slusene og de fine båtene som går på kanalen. Her kan man uten fare for kantring i Vrangfoss sitte på dekk og se livet og landskapet fare forbi, alene, med en venn, med utvidet familie eller en gruppe. Båtene som går til faste rutetider heter Henrik Ibsen og Victoria.

M/S Henrik Ibsen er klar for slusa

Du kan også leie fritidsbåt eller padle. Du kan bestille mat på forhånd på dalen Hotell og kanskje til og med unne deg en overnatting. Det finnes også andre spisesteder og overnattingsmuligheter langs kanalen. For de av oss som synes en dagstur eller halvdagstur er passe er det mange muligheter. En tur på Telemarkskanalen er kanskje den perfekte Korona-ferie, med mye frisk luft og aldeles ingen karantene. Telemark er i øyeblikket velsignet med lave smittetall. Vi må ta med oss gode nyheter, dere!

johanna.podhorny@gmail.com

johanna.podhorny@gmail.com

Tekst og foto av Johanna Podhorny

Bilturer du (kanskje) kan ta i sommer!

I fjor sommer fulgte jeg NRKs Sommerbilen nøye. Det ga meg noen fine reisetips! Musikktips fikk man også, og det var slik jeg begynte å høre på Frida Aannevik og Roger Græsberg.

Journalist Johanna Podhorny - klar for bilturer til sommeren!

Trondheim med Olavsfestdagene 2021 (28. juli til 3 august).

Jeg skal ikke spå om fremtiden, men foreløpig er Olavsfest planlagt og skal arrangeres. Det blir konsert med Aurora, Kari Bremnes og Moddi for å nevne noen.

Olavsfestdagene er en flott anledning til å oppleve et livlig Trondheim, rik kulturhistorie og landets mektigste katedral, Nidarosdomen.

Gå over Gamle Bybro over til Bakklandet og se deg rundt i denne vakre bydelen. Bakklandet Skydstasjon blandet med nyere kaffebarer, det er så studenterlivet passerer revy foran øynene mine. Hvis været holder i Trondheim, er dette en by jeg gjerne velger over Bergen, jeg vet ikke helt hvorfor men slik er det.

Å gå gatelangs i Trondheim er godt for sjela. Ved domen og elva går det fin tursti.

En tur ut til Munkholmen anbefales!

Opp til Trondheim (eller ned, om du er nordfra) går det superfint med tog.

Men fra Trondheim vil jeg foreslå bil som fremkomstmiddel, for nå skal vi oppleve Trondheimsfjorden! Under Olavsfest står det en bod med såper og andre remedier fra Tautra- klosterøya utenfor Frosta. Det er hit vi skal nå!

Fra Baklandet i Trondheim

Himmelske Tautra

Du kjører E6 helt opp til Åsen, her tar du av mot Frosta og videre til fergeleiet ved Svaet.

Klosterøya Tautra har en svært rik historie, men jeg skal nøye meg med å si at her finnes klosterruiner helt tilbake fra 1207! Du finner også et nyere kloster, Mariaklosteret, og det er her oppskrifter på ringblomst- og lavendelsåpe blir holdt i hevd.

Dessuten finner du Klostergården her som tilbyr overnatting og bespisning.

Skulle det være fullt her, kan du nøye deg med en dagstur og bo på fastlandet.

Jeg synes også bilen og du skal kjøre videre til Innerøya, eller Inderøy som det vitterlig heter. Inderøy ligger så inderlig fint til. På grunn av hvordan stedet skjermes av geografien mot storhavet utenfor fjorden, er dette rikt jordbruksland.

Lokal gastronomi er på moten, og Inderøy er et nydelig sted i så måte.

Inderlig vakre Inderøy

Aasmund Olavsson Vinje skrev et av sine mest kjente verk “Ferdaminni fra sumaren 1860” fra en reise han gjorde til Trøndelag og også Inderøy. Det var her han skrev diktet “Her ser eg fagre fjord og bygder”.

Like vakkert er Inderøy i dag, og vel så egnet til et opphold for de som søker sjelefred og lokal gastronomi. Vinje ble i Sundnestraktene her en to ukers tid. Du får se hvor langt budsjettet rekker!

Fra Klostergården Fotograf Marius Rua

Så: Dra til øya Leka, helt nord i fylket. Her er du helt på grensa til Helgeland. Fra sakral stemning på den flate øya Tautra og beskyttede, frodige og fine Inderøy kommer du rett ut i havgapet.

Havørn og bergarter fra jordas indre

Leka er kjent for historien om den lille jenta som ble tatt av havørn og ble funnet på en fjellhylle i nærheten. Historien er kontroversiell og mange mener det ville vært umulig for en havørn å løfte en tre-fire år gammel jente. Jenta selv, Svanhild Hartvigsen, fremholdt at beretningen var sann. Det som er helt sikkert, er at historien har satt Leka på kartet. Den har også satt sine spor i form av kommunevåpenet med sin gullvingede ørneklo.

Leka har ingen hoteller, men ulike typer hytter og motell. Det finnes også overnatting ved fergeleiet på fastlandssiden.

Øya er et geologisk vidunder: For 420 millioner år siden krasjet det amerikanske kontinentet med eurasia. Da kontinentene skled fra hverandre igjen for “bare” 60 millioner år siden, ble en liten bit av den amerikanske kontinentalsokkelen igjen- på Leka! I tillegg ble Leka tippet litt på siden slik at havbunnsskorpen kom til syne- en reise på syv kilometer! Jordas indre er med andre ord kommet på utsiden, og denne lagdelte røde bergarten kan du spasere rundt på hvis du drar hit.

Høres det spennende ut med havørn- folklore, klosterøyer og andre Trøndelagske godsaker? Ta deg en ferie og utforsk, alene eller sammen med noen.

Du trenger et eventyr.

johanna.podhorny@gmail.com

Tekst og foto av Johanna Podhorny

Klør og rykker det i reisefoten din også? Du er ikke alene. Tusenvis av nordmenn legger planer for sin første tur etter at pandemien har sluppet taket. Det fine er at vi har lært å sette pris på eget land og lokale perler. Men det skal sies at tankene har kommet om alle de stedene som har vært nesten utilgjengelige for oss i snart ett år.

Journalist Johanna Podhorny - klar for nye oppdrag

Jeg har en gylden regel som jeg alltid praktiserer når jeg skriver reiseartikler: Jeg må ha vært på reisemålet. Nå fikk jeg lyst til å skrive om det forbudte- stedene jeg har gjort timesvis med research på, men enda ikke reist til.

Jeg synes derfor det er innafor å komme med noen konkrete drømmer. Steder jeg har planlagt å dra til, som jeg vil prioritere sterkt når det blir mulig- og hvorfor.

Noen er for meg helt nye destinasjoner mens andre er gamle kjenninger som skal utforskes mer, bedre, sterkere og med mye reiseglede!

Utsikt fra La Gomera mot Tenerife og vulkanen Teide

For eksempel var jeg for over ett år siden, i desember, en tur til Puerto de la Cruz på Tenerife. Denne slitne, men sjarmerende og overraskende spanske turistbyen på nordvestkysten av den største kanariøya. Vi tok en hyggelig halvdagstur opp til La Orotava, og det hadde vært nærliggende å besøke den gamle hovedstaden San Cristobal de La Laguna. Det gjorde vi aldri, dagene gikk til rusleturer til stranda eller vulkanstein- bassengene (for å se på, de fleste dagene var bølgene for drøye for bading) og søken etter gode lunsjer og middager. Vi hadde en dagsutflukt, men det ble til en annen by. Jeg tenkte: pytt, neste gang! Men så kom Koronaen.

Lærdommen er: grip sjansen! I morgen dør vi! Men selvsagt- reising trenger ikke, bør helst ikke være, å krysse av noe på en liste. Selv om det på en måte er det jeg gjør nå.

Altså, nummer en på lista, ikke i noen spesiell rekkefølge, La Laguna!

Denne gamle hovedstaden lå som mange gamle øy-hovedsteder opp i lendet, som beskyttelse mot sjørøvere. Siden, etter 1723, ble hovedstaden flyttet ned på østsiden av Tenerife: Santa Cruz de Tenerife.

La Laguna har en gamleby oppført på UNESCOS verdensarvliste, intet mindre.

I tillegg er byen en pulserende studentby, med over 30 000 studenter! Man må ikke ha kyst hele tiden, må man vel?

Jeg vil i alle fall tilbake til Tenerife for å besøke La Laguna, kjenner jeg.

Neste på lista er bare en fergetur unna: El Hierro! Den minste av Kanariøyene (i hvert fall frem til La Graciosa fikk øystatus for et par år siden) ligger så langt vest som det går an før Azorene og Amerika. Jeg har gjort nok research til å vite at dette mest sannsynlig er “min” øy: den er frodig, variert og liten, litt sånn som meg.

Utsikt mot El Hierro i solnedgangen

El Hierro har en snodig fasong, og en av grunnene til det er at en flik av av øya har rast ut. På den andre siden er undersjøiske vulkaner utenfor øyas sydspiss i ferd med å reise seg. Jeg har sett bilder av El Hierro som får meg til å tenke på England. Det er helt sant! Ikke rart jeg er nysgjerrig på denne lille godbiten. El Hierro er helt selvforsynt med fornybar energi, den har noen av verdens beste godsteder for dykking og ikke minst, ligger godt under radaren for stor turisme. Hit vil jeg!

Skye- and beyond. Jeg har vært både øst og vest i Skottland.

Likevel lengter jeg alltid tilbake. Videre, videre, er det akkurat som veien roper.

Jeg har vært på Mull og Iona, fantastiske steder. Jeg vil gjerne få med meg en glad gjeng hyggelige mennesker på busstur hit. Ha base i Oban, dra over til Mull og Iona, men også til Skye! Ta toget til Mallaig med West Highland line, og se Skottlands korteste elv, dypeste sjø og høyeste fjell! Lange sandstrender også- the Silver Sands of Morar. Blir du med? For min egen del vil jeg gjerne til de Ytre Hebridene også!

Når vi først er på dette øyriket, vil jeg lufte interessen for en tur til Orknøyene og Shetland også. For dit vil du, ikke sant?

Jeg er halvt dansk, men det som røsker og drar i meg mest med Danmark er to halv- og hel-løsrevede øyriker: Grønland og Færøyene! Island har jeg besøkt to ganger og elsket det. Grønland frister ikke bare for sin ville natur, men for kulturen og folket.

Tenk å rusle rundt i Nuuk, ta en kakao på kafe, gå på biblioteket og museet. Vite at du er på den amerikanske kontinentalsokkelen, med et fantafornøyelig oppkomme av folklore, språk, dyster kolonihistorie og danske smørrebrød.

For Færøyene sin del er det bare å søke opp et hvilket som helst bilde på nett, så er du solgt. Dyrt, men deilig! Jeg vil så veldig gjerne hit. Det irrgrønne fra Irland og det ville, nordiske været. Her er solskinn nesten verneverdig, men for et landskap!

Mannen min og jeg elsker musikken til Eivør, den skal vi jammen meg spille hvis vi drar til dette sagnomsuste øyriket i nordvest.

Mot havnen på en av de greske øyene

Sydøst! I helt motsatt retning, blant de greske øyene, finner jeg en øy jeg har plottet inn ved en tidligere anledning, men enda ikke vært på. Jeg hadde et flott to-ukers eventyr på Lipsi, ved å fly til Kos og så ferjehoppe videre nordover. Øya jeg snakker om er Tilos! Du kan komme hit både fra Rhodos og Kos. Den ligger sør for Kos, nord for Rhodos. Det er ikke voldsomt mye som skjer her, men det er heller ikke meningen. Tilos er enda en øy som bestreber seg på fornybar energi. De har vunnet priser og fått oppmerksomhet nettopp for dette. Tilos ligger langt sør og er ingen grønn øy, sånn vegetasjonsmessig. Det er andre ting som trekker.

Stillhet avbrutt av eselskryt og bølgeskulp, akkurat nok turisme til å finne noen gode restauranter, fugletrekk om våren. Ellers mye blendende sol, tid til ettertanke og artikler. Jeg vil også nevne Symi som ligger kliss opptil Tyrkia. Symi har en nydelig havn som ser ut som en sukkertøylandsby. Tilos og Symi kan fint kombineres på et lite eventyr!

Hjem igjen vil jeg trekke frem Utsira som et alternativt øy-ventyr. Det er noe med øyer! Utsira er kjent som øya med gatekunst men knapt noen gater. Her er det forblåst såklart, men også mange godværsdager da skyene lett kan finne på å trekke mot land før de slipper alt de har i hendene. Utsira utmerker seg med en offensiv boligpolitikk rettet mot innflyttere, lik mange kommuner i nord.

De retter seg inn mot folk som i og for seg kan bo hvor som helst bare nettet funker. Siden øyer i vest liksom er min greie, så har jeg googlemapset og lest mye om denne øya utenfor Haugesund. Haugesund er jammen meg også verdt et besøk, ja kanskje en busstur? Er er det historie du er interessert i, så har denne byen mye å by på. På bilder virker Utsira litt som den irske øya Inis Oir. En ganske lav men ulendt øy, med beitemark og stein og små strender. Den må jeg besøke en gang i nær fremtid.

En annen målsetning jeg har for fremtidige reiser er ikke forbundet til selve lokasjonen, men til reisemåte. Jeg ønsker å ta færre reiser, ja du leste rett!

Men med mer mening, mer kultur, mer historie, lavere tempo, flere togturer og færre store attraksjoner. Mer tid til å knytte bånd til stedet. Mer tid til gode samtaler. Nå har jeg ikke pleid å rase rundt på tur, men det hender jeg blir grepet av “skal bare” og prøver å rekke over enda en sussesøt gamleby som selvsagt er skjønn, men sammenlagt kan turen bli litt heseblesende hvis man skal rekke alt sammen

Så pust ut, sett opp en liste over steder du virkelig vil dra til, og nyt!

Kanskje er tiden kommet til din første gruppetur. La en reiseleder ta seg av det praktiske, hvis tanken på organisering er noe som stopper deg fra å ha en god tur.

Kanskje skal du ta din første tur alene. Det kan anbefales! Jeg har reist så mye alene at jeg knapt har noen god oppskrift på det motsatte. Det kan være deilig å utfordre seg selv, ta kollektivtrafikk i et annet land, finne frem selv, gjøre det du har lyst til.

Kanskje kan du dra til et sted du håpet å dra til sammen med noen som ikke lever lenger. Stå i solnedgangen og heve et glass til ære for en du har kjær, mens du hvisker i brisen: “Jeg gjorde det”.

johanna.podhorny@gmail.com

Tekst og foto av Johanna Podhorny

Den grønne øya

VEIEN VIDERE: Som Bilbo Baggins i Hobbitten sier: det er farlig å gi seg i kast med Veien: du vet ikke hvor du ender opp til slutt. Irlands vestkyst er akkurat sånn. Perfekt for en uplanlagt omvei eller tre.

I slutten av mai reiste jeg med særdeles hyggelig reisefølge til et forjettet land, den grønne øya: Irland. Vi bestemte oss fort for å droppe Dublin og andre større byer.

Fresh fish and chunky chips

Irlands - Wild Atlantic Way

Irlands vestkyst har europas lengste kystvei- Wild Atlantic Way. Selv om landet er lite, er kyststrekningen full av kriker og kroker, fjorder og halvøyer. Strender, klipper og svingete veier med vill fartsgrense. Tett vegetasjon så grønn at det nesten svir i øynene. Palmelignende trær.

Perfekte små fjell som bakteppe i innlandet i nord, grønne sletter og bølgende åser i sør.

På vei mot kyststrekningen i vest stopper vi i vikingbyen Wexford for en matbit: fish and chips.

Chipsen her hadde litt å gå på, mens “fishen” var himmelsk- sprellfersk og perfekt fritert. Er du innom Wexford noen gang så spis på Sharky`s og gå en tur langs vannet.

Blind bisk og deilig mat i Kinsale

Første natten ble det overnatting hos en eksentrisk og vennlig landlady i Kinsale. Hun hadde en blind hund samt hjerterom og husrom til en bittelitt stiv pris, men dette er forståelig da det er et veldig populært område med mange kjente restauranter og trivelige butikker, og det er nær Cork.

Nordover falt overnattingsprisene i takt med prisen for et godt måltid ute.

Vi fikk med oss Baltimore Beacon med dramatisk kystlandskap (trodde vi- det skulle bli mer!), Radiostasjonen på Mizen Head og på vei dit: Barleycove Beach innhyllet i magisk tåke.

På Dinglehalvøya spiste vi et fantafornøyelig måltid på sjømatrestauranten Out of the Blue.

Her var det chipsfri sone og nyyydelig fisk rett fra havet.

Klippene over alle klipper

The cliff of Moher

Så bar det videre til Clare og Kerry, Aran-øyene og The cliffs of Moher- eller The cliffs of Insanity i eventyrfilmen The Princess Bride. Når du kjører i dette landskapet anbefales musikken fra filmen, komponert av Mark Knopfler. NB: Disse klippene er en stor attraksjon. Du må forvente en god del mennesker og en god del gåing. Men landskapet er fantastisk!

Vi hadde en uforglemmelig overnatting på den minste av Aran-øyene, Inisheere eller Inis Oirr.

Her er kuene gjerdet inne av steingjerder som i gammel tid, hestedrosjer kjører fra havna og strendene har finkornet lys sand og turkist vann. Hit kommer unge mennesker for å lære gælisk språk, hit kommer turister som blir lokket av øylivet, og dublinere slår seg ned for å drive Bed and Breakfast. Det var på et slikt sted vi sov, og hadde en herlig stund på øya.

Dagros bak steingjerdet

Vill, villere, vesten

Dagen etter var vi ved et veiskille: skulle vi holde oss til planen og krysse landet ved Galway?
Eller skulle vi dra videre videre nordover og få med oss mer kyst? Vi valgte det siste.
Nå fulgte stadig villere natur: The Burren i Connemara, for første gang øde og grått, ikke grønt landskap. På vei mot Clifden i Connemara stoppet vi ved Ballynahinch castle, gikk en tur langs elven og spiste på slottets pub- med særdeles trivelig personale og en unik stemning.Byene Sligo og Donegal ble besøkt og bespist, begge steder bød på deilig tradisjonell mat.

Så var det Slieve League coast som ble vårt siste eventyr i Irland, disse mektige klippene som er blant europas høyeste. Hvor du må dra for enda høyere klipper? Færøyene og Norge!

Forfatteren selv på kanten av klippen - tydelig advart!

Irland oppsummert

Høydepunkter, landskap:
The Cliffs of Kerry har færre besøkende og en nesten like vill utsikt som The Cliffs of Moher.
Ballynahinch Castle- gå tur ved elven, spis godt i puben som er billigere enn restauranten.
Slieve league og strendene nær Sligo og Donegal. F eks Mullaghmore som har en hyggelig havn og endeløs sandstrand. Landskapet når du kommer fra Clare til Kerry er også helt wow.

Beste mat: Dagens fangst i cafeen Fishy Fishy i Kinsale/ Out of the Blue i Dingle.

Overnatting: B & B langs veien, bruk booking.com eller bestill direkte for rimeligere pris.

Vi hadde vår kanskje beste overnatting den siste natten nær Donegal, Kilard Farmhouse B & B vest for Killybegs. Det var mange som hadde annonsert med havutsikt, men DETTE var havutsikt!  Stedet ligger nær en helt fantastisk strand, Fintra beach, en kort kjøretur unna.
Du kunne se over til tre fylker, minst, så lenge sikten var god. Fantastisk vertskap/ mat/ rom.

Strand nær Sligo

Tekst og foto av Johanna Podhorny

Vedvarende covid-restriksjoner er ikke spesielt artig for en reisejournalist. Men det fører til at reiselysten blir rettet mot lokale mål. Er det litt på kanten, å skrive om en tur til et tjern i Våler kommune?

Det får så være. Denne turen vekket reisegleden i meg: en spontan tur med nær familie, som jeg likevel ikke ser for ofte. Om jeg ville være med? Jovisst!

Spontan søndagstur

Jeg ble plukket opp hjemme. Fikk en halvtimes varsel. Det var nok til å kle på meg varmt tøy og lufte de hundene som skulle bli hjemme. Jeg tok med min relativt nyanskaffede corona-hund Inger, en langbent mynde med såpass behov for beskjeftigelse at hun lett blir litt “kreativ” hjemme. Hun fikk dermed være reisefølge, blant tursekker og fjernstyrte biler baki svogers doning. Vi parkerte på det gamle ferjeleiet ved Dillingøy, på fastlands- og Våler-siden. Så var det å stikke inn i skogen på venstre hånd av veien, her er det enkel sti/ kjerrevei og blåmerket løype. Trofaste DNT- folk har gjort det trivelig og fint å gå her. Vi valgte å gå frem og tilbake, men turen ligger på UT.no som en tretimers, 5,5 kilometers runde, med stopp ved Brønnerødtjern

Du følger stien som går inn til venstre like ved parkeringen, og følger denne blåmerkede løypa til du kommer til skilt mot Tangen. Her tar du av og får en ordentlig skogsti, men den er fortsatt takknemlig å følge med blåmerkede trær.

Hver sin hobby

Vi hadde med oss små barn, derav den kortere turen, men man trenger altså ikke å gå beina av seg for å få en fin tur i skogen. Det er publisert forskning som viser at det å sitte i ro ved et bål, kan være vel så godt for helsa som en topptur. Skogens ro, sjelens egen hurtiglader. Det er bra for psyken dette, å fylle opp med gode naturopplevelser. Trikset er å ta med akkurat så mye at det blir et behagelig opphold, men ikke så mye at det blir unødig tungt.

Reisefølget hadde med seg det jeg vil kalle lekebiler for voksne, men hvorfor ikke, hvis det gir glede til geeky gutter og jenter. Hver sin hobby, noen bruker tid på å lete etter de gode fotomotivene, mens mor var mest opptatt av å få mest mulig egentid ved bål og bredd. Brønnerødtjern lå blikk stille. Temperaturen var bra, grillpølsene passe småsvidd og klærne varme. Hengekøyen kom opp mellom to furutrær, til stor glede for barna.

Ikke glem

Dette, tenkte jeg, er kortreist reiseglede. En spontan invitasjon. Familie eller gode venner. Få røre på kroppen, kjenne på frost og sol, få tid til den gode samtalen. Vite at hunden vil være god og trøtt resten av dagen. Det slo meg at hadde jeg vært i et annet land, og jeg hadde funnet et slikt tjern, og det på en slik strålende dag som denne helgedagen, så hadde jeg vært mektig imponert. Jeg hadde sikkert sagt “A-maaazing” til mitt reisefølge, om jeg hadde hatt noen med meg. Slike gyldne steder har vi rundt oss. Ofte ikke så langt unna heller. Når var siste gangen du gikk på et lokalt museum, gikk en tur langs kyststien, eller rusla rundt på et boligfelt du har bodd en gang?

Vi venter og lengter selvsagt etter våre favorittdestinasjoner i utlandet. Jeg savner elvene og kanalene i England, Skottlands ville vestkyst, Kanariøyenes varme vær, Portugals okergule klipper, middelalderbyer i det sentrale Europa.

Imens får vi lagre disse reisedrømmene og gjemme dem i hjertet som en skatt, titte stjålent på Googlemaps og spare våre kroner til bedre tider. Imens skal jeg gjøre mer av dette: gå turer med og uten reisefølge, nyte tiden da vi kan tenne bål, møtes på små eventyr til byer og steder, og altså: la oss ta i mot sjelefreden som følger av å sitte ned og se på stille vann.

Bli mer kjent med Østfold https://www.visitoestfold.com/

johanna.podhorny@gmail.com

Tekst og foto av Johanna Podhorny

“I disse Koronatider” er et uttrykk mange er gått grundig lei. Men faktum er at dette trekker ut. For oss som er glad i å reise, betyr det at vi må omstille oss. Det fine med det er jo å (gjen)oppdage lokale, regionale og nasjonale perler!

Heidi er en av min VMB, venninne med bil!

En venninne som jeg ikke hadde sett på en stund, bare fordi hun hadde flyttet fra Moss til Knapstad, sa tvert ja til å møtes. Det var ønske om landeveis-eventyr hos begge! Lokalbuss mot Askim tok meg til Knapstad, og her begynte vår ferd. Heidi er en av mine VMB, venninne med bil.

Vi startet fint ut med stopp på Rustad Plantesenter. For meg som ikke har vært der før var det eksotisk å bare ta av fra veien ned til plantesenteret. Det foregår nemlig på gangstien!

Vel inne (og ute, for den del) var det bare å konstatere at her var det trivelige folk og grønne, skjønne omgivelser. Dette er langt, langt unna Plantasjen.

Mellom vakre hageskulpturer, siste rest av sommerblomster og spreke grønne potter fant frua fra Moss en hanefar i jern, på prislisten oppgitt som høne. Denne måtte bli med hjem! Mitt reisefølge gikk for de spreke pottene.

Så ville turisten i følget, altså undertegnede, på Askim frukt og bærpresseri. Det tradisjonsrike stedet er gått fra traust mottak til snasen butikk med alskens lokale produkter, ikke bare Askims egne. Du får pene vertinnegave-pakker i papp, kurv og cellofan, det er eple og aronia, bringebærsaft a la treliters pappvin, ripsgele på tilbud, honning og krydder.

Jeg koser meg fælt og kjøper aldeles for mye. Men det ligger vel i sensommerhøstens natur å samle inn godsaker til seg selv og andre.

Vi er sultne allerede nå, så vi kjører forbi Steinerskolen i Indre Østfold og inn til Askim sentrum, her spiser vi Quiche og vegetartallerken på hyggelige Lille Central, en marokkansk cafe ved jernbanestasjonen. Innehaveren slår vitser og serverer oss med et smil. Det er også her spritflasker både foran og bak disken, og med nyspritede lanker tar vi imot en pitteliten godtekule hver når vi skal gå. En perfekt liten munnfull. Porsjonen vi har spist er også perfekt til lunsj, ikke så voldsom at vi må hjem og sove, men såpass at vi er helt klare til  fortsettelsen.

Nå går ferden til Ørje, og hit må vi stort sett kjøre hovedveien. Østfold, altså! Det er noe med landskapet, det litt unnselige men akk så deilige distriktet med kornåkre, skog, tettsteder, kirker og Østre Linje som gjør Oslo relativt nære.

Pytt pytt, det er lov å drømme!

Når vi kommer frem til Ørje er det stille ved slusene, men vi må se litt. Men vent, først konditoribesøk! Vi går inn på Bakergaarden, som faktisk er et bakeri fra gammelt av, forteller piken bak disken. Vi får følelsen av familiebedrift, av et sted som tar pulsen på lokalsamfunnet, ja som ER pulsen.

Vi bestiller sitronterte, Heidi drar på med enda en kake, hun ender med å måtte be om en boks til kake nummer to. Den skal bli med hjem til sofaen og salongbordet hjemme på Knapstad.

Jeg bestiller meg kakao, vi spiser kaker og fniser av alt mulig, kommer i snakk med andre i lokalet og suger inn stemningen av skikkelig lørdagskos, nesten svensk fika.

Dette konditori-besøket kan jeg leve lenge på, en tur ned i kjelleren på toalettbesøk avslører at dette er et historisk bygg: for et fantafornøyelig sted! Vi spør frøken pikekyss bak disken om en siste ting, om de leier ut nede? Javisst, både upstairs og downstairs, ja visst, ja visst!

Nå er det rusletur-tid, og vi smyger rundt hushjørnene som de dagsturistene vi er, og kommer med henførte sukk over sussesøte små hus som sikkert er noe herk å vedlikeholde, men som i dag har stjålet våre hjerter. Vi finner et rundt mursteinsbygg ved busstoppet, og spør oss for. En bussjåfør har ikke bare godt humør, han kan også fortelle at det bittelille bygget i gamle dager var stedets brannstasjon, at nabobygget skal rives for å lage torg men at dette skal få stå. Porten i Rundhuset er murt igjen med nyere murstein, tenk ut den lille åpningen kom brannbilen når det var ildebrann i bygda! Så små var lastebilene den gang, sikkert en snutebil.

Vi finner igjen et hus som vi så da vi kjørte rundt, det har artige vinkler og er til salgs. Vi filosoferer over hvordan det ville fortonet seg å bo i Ørje, men vi må innrømme at arbeidsmarkedet virker snevert. Pytt pytt, det er lov å drømme! Slusene ligger i ro nå, en liten sommerstengt cafe ved vannet er en avlegger av Bakergaarden, får vi vite.

Det er noe med de snåle gamle trehusene, bensinpumpa som står rett på fortauet vet jeg ikke hvor gammel er. Men nå nærmer det seg tiden vi skal fare hjem, bare en liten ting gjenstår:

I en solsikkeåker i Spydeberg er sesongen på hell, og de store gule blomstene er gratis.

Det er et prosjekt til inntekt for SOS Barnebyer.  En fin avslutning blir å plukke med seg to solsikker hver, de skal minne oss om denne turen og flere landeveis-ekspedisjoner i fremtiden.

Ha en god høst, og husk å få med deg små og store eventyr der du kan! Det gjør så godt.

Bli mer kjent med Østfold https://www.visitoestfold.com/

johanna.podhorny@gmail.com

Tekst og foto av Johanna Podhorny

Den lille grønne øya

Magisk, vilt, vått, blått og vakkert! Vi har en herlig dag på sjøen.

Dette er øya med eget plystrespråk, selvsagt på UNESCOS verdensarvsliste. Bli med på eventyr til den lille, grønne øya!

Stemning fra øyas nasjonalpark

Som en Vårherres klinkekule ligger den der, plops ute i vannet utenfor Tenerifes taggete kyst. La Gomera er ufattelig variert til å være så liten. Ikke så høy som Tenerife og La Palma, men full av dramatisk landskap- dype raviner skjærer gjennom øya. Sørsiden er tørrere, på grå dager er den nordlige delen av nasjonalparken hyllet i kjølig og mystisk tåke. Luften i Laurisilva-skogen er vidunderlig frisk, men ikke for kald. Dette er øya med eget plystrespråk, selvsagt på UNESCOS verdensarvsliste. Bli med på eventyr til den lille, grønne øya!

La Gomera er latterlig enkelt å komme seg til under normale omstendigheter. Tenerife er ikke like godt besøkt av oss nordmenn som Gran Canaria, men det er altså hit det er greiest å dra om du skal til La Gomera. Fergen tar bare førti minutter.

Flyplassen er en OK busstur unna, flyturen til Tenerife fra Gardermoen er 5,5 timer.

Du kan også velge å fly til Gran Canaria og videre med Binter Canarias.

Jeg drar til La Gomera med en venninne jeg ikke har sett på 20 år. Hun har vært der før og har lagt ut bilder på facebook, jeg sender melding til henne og forteller at jeg planlegger en tur dit. Enden på visa, og starten på eventyret, blir at vi drar dit sammen. Det er et eventyr i seg selv. Ofte reiser jeg alene, men hei hvor det går når man har reisefølge som har vært på reisemålet og attpåtil har førerkort! Vi leier bil, og suser avgårde nesten hver dag i en uke, på små og store eventyr. Vi bor i Gran Rey, der de fleste turistene bor, men vi har valgt oss et sted på AirBnB litt oppe i dalen, i El Guro. Det er fullt mulig å rusle ned til sentrum av Valle Gran, som er flettet sammen av flere tettsteder: La Playa, Vueltas, og La Puntilla i midten. Google maps viser faktisk bare Vueltas og La Puntilla som selve Valle Gran, men kommunen dekker hele dalen.

Vi har episke dager, som topper hverandre. Vi har lagt inn en dag i hovedstaden San Sebastian, en trivelig liten by med deilig park, et par historiske severdigheter og et sympatisk beliggende torg. Vi får smake på atlanterhavets kraft ved et av tårnene nede ved havna, og en hyggelig samtale med et irsk par bosatt i England.

Andre kveld: Vi ankommer Valle Gran akkurat tidsnok til trommer og solnedgang, masse blide folk, barn, bikkjer og hippier. For en stemning! En uke har vi til rådighet, og den bruker vi til fulle- dog uten å stresse. Søndag er det marked ved busstasjonen, der lokale fastboende og turister møtes over håndverksboder med det rare i: smykker laget av avokadosteiner, små fargerike skinnpunger, redesign i olastoff. Dagen går med til å orientere oss litt i La Playa og La Puntilla. Jeg finner butikken til hun jeg skal møte i løpet av uka, jeg håper på et intervju. Linda har så og si flyttet til La Gomera, og deler livet sitt mellom den grønne øya, samboer, svigerfamilie/ familiebedrift, og sykepleierjobben hjemme i Norge.

Vi drar på delfinsafari en av dagene, det er en liten båt, et lite selskap, det er tyskere som driver det. De står på rekke og rad, de få som tilbyr hvalsafari, på brygga i Vueltas. Jeg tar et øyeblikks beslutning om å legge fra meg mobilen i sekken som vi alle må stæsje i kahytten på båten. Skoene må av. Jeg får en god plass foran i båten, og blir selvsagt søkkvåt. Men for en opplevelse! Vi ser flere hvalarter, og common dolphin og Bottlenose dolphin (tumler). Hvalene er magiske å se, de beveger seg varsomt og verdig i vannet, motoren slås av. Når vi drar til en ny lokasjon, følger delfinene etter- de bryr seg ikke om motordur. Det er utrolig å se delfinenes nysgjerrighet, så lekne de er! Jeg har alltid trodd at dette var litt overdrevent, men nei. Delfinene søker helt klart kontakt. Også hvalene er nysgjerrige. Det er tydelig at mannskap og guider kjenner farvannene, og hvalene!

Se, de er kommet tilbake! sier en av de tyske guidene, og peker utover på en flokk hvaler som har vært borte en tid for så å returnere til Gran Rey.
Mitt reisefølge tar bilder og videoer, jeg holder meg fast og glaner ut over bølgene. Magisk, vilt, vått, blått og vakkert! Vi har en herlig dag på sjøen.

Verdt å merke seg er et annet selskap drevet kun av kvinner. Det heter Pura Vida, et gomerisk entrepenørskapseventyr!

Etter hvalsafarien tar vi på tørt tøy, og får med oss solnedgangstrommene, og så mat.

Utsikt over Valle Gran Rey

I bydelen La Playa treffer vi Linda Stange Nilsen etter avtale. Hun har tatt steget og så godt som flyttet til La Gomera. Hun er sykepleier, smykkedesigner og yogainstruktør. Sammen med samboeren Ciro leier de ut leiligheter i La Playa der de bor. Jeg har skrevet en egen artikkel om Linda.

En av dagene har vi satt av til et besøk i nasjonalparken! Vi kjører til besøkssenteret, tar oss tid til å se på utstillingene. Vi får innsikt i Laurisilvaskogens sårbarhet og skjønnhet, økosystemet i denne sjeldne skogtypen som en tid dekket store deler av Europa. Laurisilvaskogen i seg selv er ganske motstandsdyktig mot skogbranner, men de senere årenes skogbranner i mer lettantennelige randsoner gjør også denne gamle regnskogen mer truet. Og den er avhengig av fuktig luft. Vi går riktignok ikke i høyden, vi finner oss en runde vi kan gå som tar oss til utsiktspunktet Mirador Abrante, så der vi går er det strålende solskinn og ikke mystisk tåkeskog som vi har sett på bilder. Men skogen er vakker, lyset blir så fint filtrert, og vi er ikke lei oss for fint vær.

Utsikten er slående fra Mirador Abrante, stedet er designet av Cæsar Manrique, Kanariøyenes store sønn. Han var naturverner, kunstner, designer. Fortsatt har Lanzarote restriksjoner i byggehøyde takket være ham. Mirador Abrante har glassbunn og stikker godt ut for fjellveggen. For meg er utsikten mot utsikten det flotteste, den røde jorden, blå himmel, skogen bak oss, og Teide på Tenerife rett i mot oss der fremme, som et Soria Moria slott.

Etter noe overprisede, men gode papas arrugadas i uteserveringen setter vi kursen tilbake. Vi skal ned til den lille siestasovende landsbyen Agulo som ligger rett nedenfor Mirador Abrante, du kan komme dit via en tursti. Men vi har bilen, både en velsignelse og forbannelse, som vi må tilbake til. Agulo er en av de tradisjonelle landsbyene på La Gomera, stedet får en del dagsturister, men de fleste tilreisende til øya bor i Valle Gran Rey. Vi får en deilig kveldstur i de trange gatene før hjemtur.

En annen by som må nevnes er Vallehermoso, den vakre dalen betyr det. Her ligger lille Hotel Anaterve med svimlende utsikt og i andre enden av Vallehermoso sentrum finner du kirken Parraquia de San Juan Bautista (Juan Bautista er Johannes døperen). Vallehermoso har vært et viktig sted for La Gomeras økonomi: Sukkerdyrking, vindyrking, bananer. Gode tider og økonomisk vekst har veket for fattigdom, emigrasjon til Venezuela og Cuba, og tross høy arbeidsledighet i hele Spania og også på Kanariøyene, en svak oppsving i turismen og fornyet interesse for Vallehermoso og hele den lille, grønne øya.

Vi drar også for å se Hermigua, der mitt reisefølge har bodd en uke ved en annen anledning. Vi kjører selvsagt innom for å se leiligheten der hun bodde oppi skråningen, og vi kjører nedover dalen og helt ned til vannet. Vi får en vakker og underlig solnedgang, vi er på feil side av øye til å se solen gå ned, i stedet får vi se lange strimer av lys skjære gjennom dalen og treffe bølgene som herjer med rullestenene på stranden. Det er ganske så magisk. Vi går et stykke langs vannet ned til havbassengene, det er stenrasfare på fjellsiden men bassengene lokker oss. Vi sitter der og ser de siste strålene leke med bølgene som skyller rundt bassenget.

Tilbake i Gran Rey er det mat, og hvor spiser man så her? Vår leilighet har absolutt kokemuligheter, men vi er ikke komfortable med gasskomfyren og er dessuten sugne på å utforske litt mer. I hele Gran Rey er det gangavstand, men vær advart, skal du oppove i dalen er det bratt og langt å gå! Nede langs vannet derimot er det flatt og fint, det er kun 20 minutters gange mellom puerto`n i Vueltas til La Playa i nord.

Våre nye bekjentskaper bor i La Playa, men vi treffer også norske Ruby som holder til Vueltas. La Puntilla ligger i midten av disse bydelene. Vi liker både å sitte på muren som beskytter La Playa mot havet, her er alltid underholdning nok hvis man nyter bølgebrus, sval vind og solskinn. Om kvelden når fløyelsmørket legger seg liker vi å utforske de smale gatene i Vueltas. Vi passerer hotellet Gran Rey i Puntilla, som slett ikke har så fantastisk beliggenhet som det ser ut til på bildene vi har sett, men like fullt en praktisk og sentral lokasjon. La Puntilla og Vueltas har noen fine rolige laguner, og egner seg bedre for barnefamilier enn stranden i La Playa.

Vi går forbi en nord-afrikansk restaurant i spreke farger, La Garbanza heter den, men vi er på jakt etter Abesinia som vårt bekjentskap i La Playa har anbefalt. Dette er vel blant de bedre måltidene vi har på øya, Vi nyter godt tilberedt kjøtt og god service.

Mer minnerik er likevel den utflukten vi hadde til Chipude, jeg er slått av det åpne vennlige landskapet, stenformasjonen som vi må kjøre helt inntil for å ta nøyere i øyesyn, den haltende samtalen med damen som serverer oss helt grei lunsj. Jeg forklarer på mitt stakkato turist-spansk at jeg kjenner en jente i Norge hvis far er født i Chipude, og lurer på om noen på dette lille stedet vet hvem han er. Etter litt Tore på sporet- virksomhet viser det seg at jo, de vet hvem han her, men husker ikke datteren. Jeg vet ikke riktig hva det er med Chipude, men det er et vennlig sted, og det føles godt å være der.

Noen lærdommer har jeg fått med meg fra turen til La Gomera:

Den siste Laurisilvaskogen i Europa trues av stadig tørrere klima og skogbranner.

I Chipude har det ikke regnet hele vinteren. Bra for turistene, dårlig for jorda.

Hotellenes bilder er smart tatt, og ofte ligger det en vei mellom dem og stranden.

Det finnes et hyggelig norsk-gomerisk par som leier ut leiligheter i La Playa. De heter Linda og Ciro.

Toalettene kan ikke håndtere annet enn det du har spist og drukket. Papir må i søplekassen.

Jeg elsker stemningen og landskapet i Chipude.

Hermigua og Vallehermoso er for meg finere enn pittoreske Agulo.

Utsikten du har når du går til utsiktspunktet Mirador Abrante er vel så fin som selve utsiktspunktet.

San Sebastian er litt folketom til hovedstad å være, men har et koselig torg og hyggelig park.

Jeg kommer tilbake!

Få mer informasjon om Gomera http://www.spain.info og http://www.tourspain.no eller se https://caravelletours.no/om-oss/

Tekst og foto av Johanna Podhorny

Lindas La Gomera

Jeg møter Linda for første gang på flyet hjem fra Tenerife med en venninne.

Til de som står foran muligheten til å velge et eventyr i livet, men ikke helt vet om de tør, vil jeg bare si: Gjør det!

Utsikt fra takterassen

Linda Stange Nilsen (40) er ikke som andre sykepleiere. Visst tar hun vakter på Ullevaal Sykehus fortsatt, når hun er hjemme i Norge, og i skrivende stund er hun i gamlelandet for å hjelpe til under Koronakrisen.

Men hjemme er også et annet sted- øya La Gomera. Nordmenns forhold til kanariøyene strekker seg stort sett til sørsiden av Gran Canaria, i turistghettoene Puerto Rico og Arguineguin. La Gomera er grønnere, mindre, mer dramatisk i uttrykket. Landskapet er svært variert, temperaturen jevn. Innimellom kommer varme vinder med sand fra Sahara. Andre dager ligger morgentåken litt ekstra lenge før den forsvinner og gir stafettpinnen over til en klar, blå himmel, og en solnedgang som alltid følges av trommer fra hippiene som er så glad i denne øya.

Jeg møter Linda for første gang på flyet hjem fra Tenerife med en venninne, og Linda sitter ved siden av meg på vindusplass, hun kjøper norsk sjokolade og forteller at hun skal hjem til Norge på juleferie: bort fra juledekorasjonene som er så typisk for Sør-Europa og hjem til familie, dempet lys fra adventsstaker og julekrybber i normal størrelse.

Det blir ikke jul for meg i Spania, sier hun.

Jeg må hjem til Norge. Øya La Gomera er ellers det stedet som er blitt hennes base. Det var hendelser i familien som gjorde at hun tenkte at det var lurt å satse og bare gjøre det, selv om det er litt utenfor komfortsonen å faktisk skape seg et hjem på en mindre besøkt øy ute i Atlanterhavet.

Er det noe livet har lært meg, så er det å ikke la slike sjanser løpe fra seg, mener hun. Turen gikk nesten etter planen, men den siste dagen skulle forandre alt.

Anledningen bød seg slik livet ofte serverer det, i form av kjærlighet. Linda var på besøk med en venninne som var stand- in for en annen venninne som var blitt syk. Venninne nummer en var halvt tysk og som mange andre tyskere hadde hun et forhold til La Gomera. Det var slik reisemål ble bestemt. Linda og venninne nummer to hadde ingen planer utenom at de skulle slappe av, og frøken Stange Nilsen skulle skrive masteroppgave i fred og ro.

Været var ikke helt som forventet under turen, det var ganske kaldt og mye vind. Det gjorde at sommerkjolene vi hadde med oss ble kombinert med det vi kunne oppdrive av leggvarmere og skjerf. Det var slik vi gikk kledt da vi bestemte oss for å ta siste kvelden på Gomera Lounge, et velkjent og godt besøkt utested i bydelen La Playa.Gran Rey ligger vest på øya, og det er her de fleste (ofte tyske) turistene drar. Selve Gran Rey har tre deler: La Playa, La Puntilla og Vueltas, mens flere tettsteder og små landsbyer ligger oppover og innover i Valle Gran Rey- Den store kongens dal.

Det var altså i den lille bydelen La Playa, med små butikker, promenade og lyden av solnedgangstrommer, at Linda med følge bestemte seg for å “gjøre La Gomera” den aller siste kvelden.

Jeg syntes det bare var gamle tyskere der, ler Linda, og vi så sikkert litt malplasserte ut. Jeg husker at jeg hadde på meg knall rosa kjole og tykke leggvarmere for ikke å fryse.

Silver Sea

Inn døra kom kjekke Ciro Morales, og det ble tilløp til flørt mellom ham og Linda nordboer. Det ble en riktig klassiker av en sjekkehistorie: Ciro og Linda skravlet hele natten utenfor Gomera Lounge. Ekstra spennende ble det fordi dette var jentenes siste kveld på La Gomera! Telefonnumre ble utvekslet, sammen med gryende følelser. Dette var intet mindre enn natt til Valentinsdagen. Slå den! Dagen derpå måtte Linda med følge forlate øya og begi seg til flyplassen sør på Tenerife. Siden den natta sendte Ciro og Linda meldinger til hverandre hver eneste dag. Vel hjemme lobber Linda for en ny tur til La Gomera sammen med venninnen hun opprinnelig skulle reise med. De to reiser nedover og Linda tar opp kontakten med Ciro. På dette tidspunktet må hun belage seg på kortere turer, hun tar to turer alene og besøker øya, og Ciro naturligvis.

Så dro jeg på en lenge planlagt Asiatur på fem måneder, også her fikk jeg skvist inn en Gomeratur og enda en helt på slutten. Det er nå mine venner og familie begynner å lure hva det er som trekker så veldig til akkurat denne øya. Jeg fortsatte å reise jevnlig til La Gomera helt til jeg til slutt tok valget om å si opp min faste stilling som sykepleier på Ullevål, selv om jeg har fortsatt å ta vakter der når det trengs, forteller Linda.

Ciro og familien driver ferieleiligheter, og Linda er involvert. Selv om hun fremover planlegger mer tid til andre ting, så er dette noe som gjøres i fellesskap- rengjøring, annonsering, vedlikehold. De har oftest fullt belegg og svært gode anmeldelser på nett. Det synes de er hyggelig. Gjestene merker at Ciro og Linda legger hjerte og sjel i alt de gjør. Mange av gjestene kommer igjen og igjen. Ansatte til rengjøring har de kun hatt i noen få uker.

Leilighetene heter Apartementor San Jose, og består av kun syv leiligheter. Vi bor i samme komplekset selv, sier Linda. Noen av leilighetene er fargerike på kanarisk vis, mens andre er lysere og mer stilrene.

Linda har tatt utdanning som yogainstruktør på Tenerife, og hun er smykkedesigner. Hun lager vakre malaer og andre typer smykker. Det begynte med at hun så et smykke som hun så på nett, og så tenkte hun at dette går det da an å gjøre selv! Sakte begynte hun å lage flere og flere smykker, først til venner og kjente, og så kom bestillinger fra andre også. Det ble nettbutikk og Pop-Up Shops. Nå selger hun fra nettbutikken Mandalini Designpå Etsy, og hun har utsalg i to butikker på La Gomera. Den ene butikken, Elaya, ligger i San Sebastian, mens Ocasion ligger i bydelen i Gran Rey.

Den ene som selger smykkene mine er min venninne Desire som har en butikk rett ved leilighetene våre i La Playa. Hun selger diverse interiørvarer og gaveartikler. Juanito sitter på skulderen hennes, han klyper og skravler og turner rundt, og snart blir han hentet for litt samvær med Desires venn Juan. Papegøyen er lille- Juan, derav navnet Juanito. Kanari-spansk er litt annerledes enn fastlands- spansk, så Vueltas uttales Bueltas, mens Bien blir til Vien. Kanarifugler liker å synge særegent! Med tanke på språk, så går det litt i norsk, engelsk og spansk om hverandre.

Mens vi snakker i butikken kommer norske Ruby, hun holder til i bydelen Vueltas.

Her har smykkene fått plass i en Fabrikør monter fra IKEA, og i samme butikken regjerer papegøyen Juanito. Desire sier hun har sansen for skandinavisk design, og mener det er fordi nordmenn er så mye innendørs at vi liker rolige fargepaletter og klassisk interiør.

Engelsk er vårt samlivsspråk, forteller Linda.

Det ville vært litt “dårlig gjort” om jeg skulle uttrykke alt av følelser, tanker og meninger på Ciros morsmål. Vi har valgt å snakke mye engelsk oss i mellom, så blir det et andrespråk for oss begge to. Men det er klart det blir noe spansk, og Ciro forstår litt norsk.

Til de som står foran muligheten til å velge et eventyr i livet, men ikke helt vet om de tør, vil jeg bare si: Gjør det! Du vet aldri hva livet bringer eller hvor lenge du vil være i verden. Det er mye hardt arbeid bak livet på den grønne øy, men det er verdt det, mener Linda.

Få mer informasjon om Gomera http://www.spain.info og http://www.tourspain.no eller se https://caravelletours.no/om-oss/

Tekst og foto av Johanna Podhorny

Caravelle-Tours AS tar sitt samfunnsansvar og støtter solcelleprosjektet til Landsbyfadder, en veldedlig organisasjon som donerer solcellepaneler til fattige landsbyer i Rwanda. Les mer om prosjektet her: Landsbyfadder.no

© Copyright 2022 - Caravelle-Tours AS - All Rights Reserved

Adresse:
Tor Sørnes Vei 19,
1523 Moss

Telefon:
+47 69 25 19 10

E-post:
post@caravelle-tours.no

linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram