Rundt 40 km øst for Cape Town i skyggen av et belte av fjell, ligger en rekke sjenerøse daler som kalles Cape Winelands – en samling av historiske byer som Stellenbosch, små landsbyer og vingårder som produserer ansette sørafrikanske viner.
Fjellene skaper et naturskjønt bakteppe for en myriade av vinranker, men de er også en av grunnene til at viner blir så bra her. Den geologiske sammensetninger gir unike jordforhold som påvirker vinens karakter.
Med kun en halv dag til rådighet ble det valgt ut 3 vingårder som skulle besøkes. Det fine med vingårdene her i Stellenbosch er er at mange av de har mer en bare vinsmaking. De er plassert i naturskjønne områder og tilbyr alt fra jordbærplukking til å kjøre hest og vogn gjennom vingårdene. Eller hva med en piknik ved siden av en dam, hvor ender og svaner flyter grasiøst forbi? Det finnes også parker hvor du kan se de største kattedyrene, det er restauranter og gavebutikker, kunstgallerier og amfiteatre, spa og velvære sentre, sommerfuglkabinett og krokodille park – listen er uendelig.
Den første vingården som testes ut er en av Sør-Afrikas eldste vingårder fra 1692 med en fasinerende arv og historie. Gården fremstår som moderne og velholdt med et vakkert uteområde. Fokusert på vinproduksjon, gårdsdrift, kunst og god oppdrett handler Spier om mat fra gård til bord, med passende viner til. I tillegg til vinsmaking tilbys det både piknik, spa, segway-turer, kunstutstilling og restauranter. Her finner man også et fint håndverks-marked.
Til prøvesmaking valgte vi tre viner fra Signature-sortiment og en fra hver av de to premium vinområdene, 21 Gables og Creative Block. Vi tok også med en platte med oliven, kjeks, og marmelade. Da vi skulle innom flere vingårder valgte vi å dele en vinpakke på to personer. Denne vingården tilbød også noe for barna – en smak av to forskjellige druesaften og et aktivitetsark.
Lampen i taket er laget av flere hundre vinflasker. Spier er opptatt av Sør-Afrikansk kunst, noe som gjenspeiler dekorasjonene både inne og ute.
Taklampen er laget av vinflasker
Neste vingård har holdt på siden 1691 og ligger i et naturskjønt område hvor 2 elver flyter gjennom gården. Nåværende eier Elzabé Bezuidenhout, var den første kvinnelige vinmakeren i Stellenbosch, og hun lagde sin første vin i 1987. Vredenheim sies å ha en vin for hver gane, blant annet Vredenvonkel, Sauvignon Blanc, M’Lord Chardonnay, Rosé, Pinotage, Merlot, Shiraz, Nådig dame (Cabernet Sauvignon / Shiraz / Merlot-blanding) . Vredenheim tilbyr i tillegg til vinsmaking kjellerturer. Her finnes også en stor kattepark i tillegg til souverniershop og restaurant.
Siste vingård på listen er Neethlingshof Estate. Den lange avenuen som hilser deg velkommen, er et passende forspill til de herligheter som venter når du kommer opp til eiendommen. Helt siden 1692, har vinmakere jobbet for å perfeksjonere sitt håndtverk og lage de deiligste viner. I tillegg til vinsmaking kan du besøke vinkjelleren (må reserveres 24 timer i forkant), og restauranten.
Alle de besøkte vingårdene hadde svært gode viner og flere flasker ble kjøpt med hjem. Gårdene var alle flinke til å fortelle om de forskjellige vinene vi prøvesmakte. Priser på vinflaskene lå fra ca. Kr. 100,- og oppover. Vi hadde sjåfør under deler av oppholdet i Cape Town og han kjørte oss også på denne turen (tildels litt bekymret etter hvert som vi forsvant inn på vingård etter vingård :)).
Det fine med vingårdene i Stellenbosch er at de ligger på rekke og rad, slik at det er mulig å besøke mange gårder i løpet av en dag. Er du glad i vin anbefales det absolutt å legge inn vinsmaking hvis du besøker Cape Town-området. I og med at gårdene tilbyr mange flere aktiviteter enn kun vinsmaking er det også fullt mulig å reise med barn.
Vi kombinerte vinsmakingen med en Zipline tur , og hadde bare mulighet til å bruke en halv dag. Sørg for å ha nok tid når du besøker Stellenbosch Cape Wineland. En halv dag blir i minste laget hvis du ønsker å besøke noen av landsbyene også.
Alle vingårdene vi besøkte tilbød for øvrig levering av viner hjem til Norge!
Vil du prøve noe annet en Stellenbosch er Franschhoek-dalen et godt alternativ. Neste gang vil vi ha bedre tid og legge inn en hop-on hop-off tur med vin-trikken. Det sies at dette er en av de beste måtene å oppdage den ekte essensen av Franschhoek-dalen med vakre vingårder, flott natur, gjestfrihet, førsteklasses mat, fine viner og 300 års historie.
Ombord i trikken får du en unik måte å se Franschhoek-dalen når den stopper ved noen av Sør-Afrikas eldste og mest fremtredende vingårder. En kombinasjon av trikk og trikkbuss transporterer passasjerer rundt en løkke med stasjoner slik at man kan hoppe av ved hvert stopp og oppleve aktivitetene som tilbys. Dette er alt fra vinsmaking, en kjellertur, lunsj eller bare en spasertur gjennom vingårdene, og når man er ferdig, hoppe på å fortsette turen.
Franschhoek Wine Tram tilbyr for øyeblikket seks hopp-on hopp-linjer å velge mellom: Orange Line, Purple Line, Blue Line, Green Line, Red Line og Yellow Line. Hver besøker åtte vingårder og viser en egen del av Franschhoek-dalen.
Forfatter Laila Moltzau Andresen
Foto av Sandra Moltzau Christiansen, Laila Moltzau Andresen og Lasse Bakke
Zarengold – også kjent som Tsars Gold, er en togreise på den transsibirske jernbane. Å kjøre fra den ene siden av Russland til Kina, er et av de mest fantastiske eventyrene du kan gjøre på et tog.
Du får utforsket noen av verdens mest dramatiske landskap på en 16-dagers reise fra Moskva til Beijing. Reisemåten kan minne litt om å være på cruise, hvor du hver dag stopper opp i en ny by.
Eldste, yngste og forfatter ungdommen i familien Moltzau
Jeg har alltid hatt sansen for tog som transportmiddel. De er mer miljøvennlig enn bil og fly, og du kan se ut av vinduet, slappe av, kanskje kjede deg litt, og nyte at verden glir forbi. En tur med den transsibirske jernbane er noe vi hadde tenkt på i flere år. At valget falt på Zarengold, et privat chartret tog fra det tyske reiseselskapet Lernidee Trains & Cruises, var egentlig en tilfeldighet.
Vi så på også på muligheten for å bestille reisen via de offentlige togene, men endte opp med at et privat tog ville gi en mer rolig og behagelig ferie. Spesielt med tanke på stoppene vi ville gjøre i Russland og Mongolia.
Zarengold er et privat tog som starter i Moskva og ender i Beijing. Det er også mulig å ta turen andre veien. Turen er på 16 dager, og starter med omvisning i Moskva både “by night” og “by day”. Underveis gjøres stopp i Kazan, Ekaterinburg, Perm, Novosibirsk, Krasnojarsk, Irkutsk, Baikalsjøen, Ulan Ude, Ulan Bator, de mongolske fjellene og Gobi ørkenen. Turen avsluttes med 3 overnattinger i Beijing, med de største høydepunktene i byen.
Underveis overnattet vi på hotell i Irkutsk og i ger i Mongolia.
Vi voksne hadde booket flybilletter fra Oslo til Moskva. Etter avslutning i Beijing tok vi alle 4 høyhastighetstog fra Beijing til Shanghai, med fly hjem derifra. Billetter og hotell i Shanghai booket vi selv.
Den eldste ungdommen i reisefølget ønsket å ta togreisen “helt ut” fra vest til øst. Han hadde følgende rute frem til Moskva:
Åndalsnes -> Lillestrøm -> Oslo -> Gøteborg ->Hamburg -> Warsawa -> Kiev -> Moskva.
Togbillettene frem til Moskva ble booket via internett bortsett fra den siste strekningen fra Kiev til Moskva. Der måtte det hjelp til fra et reisebyrå, da billettene blir tilgjengelig veldig tett på avgangen.
Første forsøk på å bestille billett for strekningen fra Warsava til Kiev kom aldri i posten, og måtte bookes på nytt med kureer.
Det viste seg at det var ganske krevende å bestille en slik lang togreise selv.
Den yngste ungdommen i reisefølget ville ta tog fra hjemstedet, og valgte følgende reiserute:
Lørenskog -> Oslo ->Stockholm -> ferje over til Helsinki -> St. Petersburg -> Moskva
Billettene ble booket via reisebyrå.
Vår avgang talte 23 vogner og 130 passasjerer. Dette fordelt over et bredt spekter av klasser, fra 4 køyers kupeer til 2 køyers med eget bad. Vi hadde gått for det rimeligste alternativet, Category 1 Standard, som var en 4 køyers kupe. Den besto av to overkøyer og 2 underkøyer, hvor de sistenevnte gjøres om til sofa på dagtid. Det er lagringsplass under nederkøyene samt et rom ved overkøyene. Det er fornuftig å pakke i bagger, ikke kofferter. Vognen vår hadde 9 kupeer og to toaletter. Dusj var tilgjengelig i nabovogna. Dette fungerte greit med at man satte seg på liste på døra og fikk tildelt 15 minutter.
Hver vogn har 2 konduktører som rer opp senger, holder orden og hjelper med det som trengs.
Passasjerene var delt opp i grupper etter nasjonalitet. Vi var i den engelsktalende gruppen som talte 23 personer. Der var det folk fra India, England, Skottland, Belgia, Nederland, Guatemala, Australia og USA. I tillegg til oss 4 fra Norge. Vi ble etter hvert en fin sammensveiset gjeng, og har en gruppe på WhatsApp den dag i dag.
Det var ellers egne grupper for Frankrike, Spania/Portugal, Tyskland, Italia og Canada. Hver gruppe hadde sin egen guide i tillegg til at det var lokale guider i byene hvor stoppet.
Når dørene var stengt og toget begynte å bevege seg, ble vi en del av et lite samfunn. Under reisen var det mye man kunne gjøre i korridorene. Som å ta bilder, prate med folk, eller bevege seg gjennom det lange toget på vei til spisevognene eller til det lille biblioteket ombord.
Togdirektøren Christoph holdt hver dag foredrag om byene og stedene vi kom til samt særegenheter om Russland, Mongolia og Kina. I tillegg fikk vi nyttig info om Sibir, Baikalsjøen og Gobiørkenen. Ombord hadde vi også aktiviteter som vodkasmaking, russiskkurs, te-seremoni og konkurranser. Under middagen var det ofte lokale som underholdt ombord, både med fiolin, med opera og med lokal sang og musikk.
Kupeene har stikkontakter og det er også noen stikkontakter i gangene. Men vi erfarte at ved å sette mobiltelefonen på “flymodus”, varte batteriet lenger. Toget er en god mulighet til å koble fra alt, noe som er uunngåelig under deler av reisen da det er dårlig med signaler.
Vi hadde 3 måltider daglig, bortsett fra de dagene hvor vi spiste lunsj i byene. Vi hadde også et besøk i en dasha hvor vi fikk middag, og en grillaften ved Baikalsjøen. Det var 4 spisevogner om bord og vår gruppe hadde sin faste vogn. Frokosten var servert som buffet mens lunsj og middag alltid var 3-retters. Maten var svært bra og besto av alt fra lokale russiske, til mer internasjonale retter.
Det var også en bar i den ene restaurantvognen hvor man kunne handle forfriskninger, sosialisere eller spille kort.
Underveis var det lagt inn ett stopp hver dag. Vi ble hentet i buss på togstasjonen, og vår russiske guide Anna sammen med de lokale guidene viste oss høydepunkter i byene. Det ble champagne på grensen mellom Europa og Asia, vi var på flere konserter, og vi spiste middag i en privat dasha. Det ble også båttur og bading i Baikalsjøen, overnatting i Ger i Mongolia, og et stopp i Gobi-ørkenen. Høydepunktene i Kina var den kinesiske mur og den forbudte by.
Vi reiste i juli og det var høye temperaturer i deler av Russland, Mongolia og spesielte i Kina. Temperaturen var opp mot 30 grader, men det var heldigvis avkjøling på toget.
Zarengold er ikke den billigste måten man kan reise med transsibirske jernbane, men det er mye inkludert for pengene. Prisen bestemmes av flere faktorer. Tidspunkt, klasse og hvor du bestemmer deg for å kjøpe billetten. Du kan bestille gjennom et norsk reisebyrå som kan ordne alt for deg, eller du kan bestille direkte fra Lernidee Trains & Cruises, som er noe billigere. Da kan du også ordne transport til Moskva og fra Beijing selv.
Vi betalte € 4410 per person. Dette inkluderer en 16 dagers tur med alle måltider og aktiviter (inkludert 6 netter på 4 og 5 * hotell).
Du må i tillegg beregne visumkostnader til 3 land (Russland, Mongolia og Kina).
Vil du sjekke ut muligheten for å reise med den transsibirske jernbane med offentlig tog, er dette nettstedet et godt utgangspunkt: https://www.seat61.com/Trans-Siberian.htm Her kan man få mange gode tips!
Reiseselskapet Leernide og selve toget Zarengold hadde et flott og variert opplegg både på toget, i byene, og de stedene vi besøkte. Crewet som besto av togdirektør, nestkommanderende, gruppe-guider og lege var alltid behjelpelig med små og store problemer. Vi hadde med oss både kortstokk og bøker, da vi tenkte det fort kunne bli litt kjedelig med en sånn lang togtur. Saken er at vi ikke kjedet oss et eneste sekund.
En reise på den transsibirske jernbane anbefales!
Forfatter Laila Moltzau Andresen
Foto av Sandra Moltzau Christiansen og Laila Moltzau Andresen
Vi bestemte oss for et passe stort eventyr i Skottland i mai. Onkel Per og tante Carol skulle besøkes i Montrose, naturligvis. Vi hadde også lagt inn tid til å se andre ting. For et par som har bodd mange år i Larkollen (han) og Jeløy (jeg) så er kyst viktig
Mannen min og jeg har et uttrykk: Eventyr-minis. Det bruker vi om små eventyr og utflukter i hverdagen. Et større eventyr kan hete midi- eller maxi.
Vestkysten er alltid vill og vakker, men østkysten skal man virkelig ikke kimse av.
En ettermiddag ble satt av til å besøke Arbroath rett sør for Montrose. Det ble dramatisk kyststi, geriljastrikk og like ved fant vi roen i den gamle fiskehavnen.
Været skiftet ustanselig slik det skal i Skottland. Det betød noen fine øyeblikk i grenseland mellom lys og skygge, kaldt og varmt, vått og tørt.
Skottland er kontraster!
Første kvelden var noe vindfull, så da gjorde vi selve den lille småbyen Montrose.
Montrose er nesten paddeflatt, det venter man seg liksom ikke til i dette landet.
Kanskje føles det hjemlig for min onkel som opprinnelig er dansk. Han gikk i land her, kapteinen, for mange år siden. Gjennom en felles bekjent ble det ordnet stevnemøte og søt musikk oppsto på båten. Siden har det vært de to. Per og Carol.
Vi går turstier og stille bakgater, gjennom parker og forbi kirker.
Montrose er en rolig småby, her finnes strand og golf og en High Street med det du trenger.
Montrose er kjent for sjøfart og industri, men også for Montrose Basin som er en nesten sirkelrund våtmark på innsiden av byen. Her er det bygget et Wildlife Center, hvor man kan låne heftige kikkerter og lese om dyre- og fuglelivet.
Vi ser seler i ganske høyt antall, vi ser masse ærfugl og andre pippiper.
En av de besøkende har rigget seg til med termos og kikkert, hun er her flere ganger i uken kan hun fortelle etter å ha hjulpet oss med å vende kikkertene mot selsomt sjøliv der ute.
En middag ute blir det tid til på den tredje kvelden. Vi drar på “The George” hvor vi kan konstatere at de kan sitt kjøtt, men det mankerer litt på grønnsakene. Det hører liksom til med et måltid her. Mannen min og jeg har vært på Montrose-besøk sammen før vi ble gift, tenk som tiden flyr i godt lag!
Jeg har selvsagt også vært her alene flere ganger, så vi dropper Stonehaven og Dunottar castle denne gangen. Men er det din første eller andre tur i området, så MÅ du få med deg Dunottar! For en lokasjon!
Dunottar Castle er en ruin plassert på det som må kalles en stein i havet, nesten.
En bratt sti leder fra “fastlandet” ut på en dramatisk formasjon i havgapet. Det er et mektig syn. Stonehaven som er nærmeste by er også en trivelig plass med fin promenade. Jeg får aldri nok av slike fine kystbyer med fiskebåter og smult vann.
Vi hadde egentlig tenkt å få med oss nabobyen Brechin med den lille retro-toglinjen som hører til Caledonian Railway. Denne var dessverre ikke åpen da vi var der i mai, så derfor ble det kyststien i Arbroath isteden.
Brechin skal sjekkes ut senere, helt klart. Jeg er ganske så fascinert av tog og min bedre halvdel jobber på Østfoldbanen. Storbritannia er et flott land for tog-entusiaster og en tur med damptog er alltid gøy. I Brechin kan du ta damptog til Bridge of Dun og dessuten se Thomas the Tank Engine!
På vei fra øst til vest stopper vi for å se en ingeniørmessig genistrek: The Falkirk Wheel. Har du sett TV-programmet “Med kjærlighet for kanaler”? Med skuespiller-ekteparet Tim og Pru, som driver nedover og bortover Storbritannias, Europas og verdens vannveier? De har selvsagt prøvd båtheisen i Falkirk.
Trikset med denne båtheisen er å veie opp for høydeforskjellen der to ender av kanalen møtes. Det gjør man ved at to kar, som veier omtrent det samme, beveger seg samtidig og vips, har man nesten utlignet vekten og energibruken. Slik kan en kanalbåt gå opp mens en annen går ned, og ferden kan fortsette.
På Google kalles tingesten “roterende båtheis mellom to kanaler”, slett ikke upassende.
Heisen ligger i forbindelsen mellom The Forth and Clyde-kanalen og Union- kanalen.
Vi var heldige og fikk se heisen i aksjon. Det var ganske gøyalt å se på. Vi prøvde ikke båtheisen selv, men det kan man gjøre om man bestiller seg en liten omvisning.
Det var tydeligvis et yndet turmål, dette, for både barn og bikkjer og bestemødre- og nordmenn på tur! Vi opplevde ikke selve Falkirk, men på vei tilbake fra vestkysten (som du straks skal få høre mer om) ble det tid til enda en severdighet i området. Lokalisert i The Helix park, på hver sin side av kanalen, står to enorme hestehoder i metall. Den ene stolt kneisende, den andre løfter hodet som om den vrinsker.
The Kelpies, som de heter, består av metallplater som er skrudd sammen. De er hule inni. Overflaten gjør hestehodene enda mer imponerende: de glinser og reflekterer lyset rundt seg, som om de var av sølv. Her kommer det skiftende været til sin rett, lyset endrer seg stadig og med det også utseendet på skulpturene.
Også dette er et utfartssted, men vær klar over at parken ligger like ved motorveien.
Symbolikken med disse skulpturene er å vise hestens betydning for Skottlands industri og landbruk, spesielt den tunge trekkhesten Clydesdale. Navnet Kelpie har de dessuten fått fra vannlevende mytiske skapninger som ofte tok form av en hest- ikke ulikt nøkken fra norsk folklore.
På vestsiden av Skottland, i vårt tilfelle i en landsby utenfor Glasgow, skulle vi endelig få vår dose fish and chips, samt både ruskevær og vakre lysforhold.
Dessuten: to lokasjoner fra krimserien Shetland. Det var veldig artig av to grunner, vi er fans av serien og hadde opprinnelig tenkt å rekke en tur til Shetland. Da vi så at tiden ikke strakk til, hadde vi forsonet oss med at det fikk bli en annen gang. Men i Port of Glasgow, et lite sted ved munningen av elva som renner ut i havet på den ville vestsiden, fant vi Duncans cafe fra serien: Cairn. Her spiste vi frokost sammen med de vi bodde hos, en eksentrisk og superhyggelig familie jeg ble kjent med i min menighet da jeg studerte i Trondheim, fra 98 til 2000. Mye vann har rent i Nidelven siden den gangen jeg besøkte dem sist, i Lochwinnoch. Nå var åstedet Cilmacolm, men vi møttes altså i Gourock for fish and chips, frisk bris, fare for regn og hyggelig samvær.
Og altså, Cairn cafe i Port of Glasgow, der en av ungene deres hadde jobbet tidligere. I samme småby fant vi på deres tips, en liten ruin som hadde vært brukt for innendørs scener i en kirke i Shetland-serien. Da var regnværet et faktum, så mor krøp ut av bilen for bildetagning mens far fikk seg en pre-kjøretur-hvil.
Vår siste natt hadde vi 20 minutter utenfor Edinburgh, i Bo`ness. En bratt liten by ved vannet, vi fant et ålreit hotell der som vi hadde bestilt rom på dagen før.
For interesserte heter hotellet Richmond Park hotel og etter at vi fikk byttet rom (noe støy fra kjøkkenvifta) sov vi som små stener og hadde en nydelig middag i restauranten. Ja, i den rekkefølgen! Vi var litt slitne etter dagens inntrykk.
Bo`ness hadde et fortrinn som vi likte veldig godt: Et togmuseum! Jeg elsker tog og reiser gjerne med dem, min beste halvdel jobber på Østfoldbanen. Nå fikk han rikelig anledning til å sende videosnutter til arbeidskameratene sine av sporveksling og retro-lokomotiv.
Britene er utrolig flinke til å ta vare på sin kulturhistorie. Dette museet er det The Scottish Railway Preservation Society som står for. Museet ligger ved en høyst levende stasjon, og har innendørs haller fylt med godsaker for de som elsker tog.
Fra Bo`ness dro vi tilbake til flyplassen utenfor Edinburgh, etter å ha avlevert bilen vår hos Arnold Clark. Vi betalte omtrent halvparten av hva det kostet hos andre selskaper, så vi var godt fornøyd. Med unntak av litt slappe vindusviskere var bilen plettfri og tjente oss godt på turen. Hadde jeg reist alene, hadde jeg naturligvis brukt tog og buss, det skal sies at en bil kan være kjekt for ekstra fleksibilitet.
Selve Edinburgh fikk vi ikke tid til denne gang, men det er en staselig by som jeg gjerne besøker.
Vi kan bare konstatere at vi var lure som fikk oss en passelig liten ferie langt vekk fra pass- og flykaos, utenom sesong og med hyggelige menneskemøter og vakker natur. Noen fine severdigheter ble det også og da særlig av det slaget som hedrer Skottlands industrihistorie og jernbanekultur. En riktig fin opplevelse som vi bærer med oss og minnes med glede. Oppdag Skottland du også, på små og store eventyr.
Tekst og foto av Johanna Podhorny
Et vårdøgn i slutten av april fikk jeg muligheten til å oppleve Finnskogen.
Endelig! Jeg var spent som en buestreng, da jeg etter lovlig mye forsinkelser, buss for tog og skoleskyss(!) svingte inn på tunet utenfor Finnskogtoppen Spa og velværehotell.
Her skulle jeg få lov til å bruke spaet, sove og spise godt på hotellet og rusle rundt utenfor.
En natts opphold ble faktisk påspandert fra hotellets side, så vet dere det!
Det hele startet lenge før denne aprildagen, da jeg poppet innom en Finnskog-gruppe på facebook, på let etter fine steder å skrive om.
Tips fikk jeg, og altså stående invitasjon til å besøke Finnskogtoppen og skrible i vei om mine inntrykk og opplevelser.
Som sagt så gjort: Denne vårdagen, den 26 april, kom og tiden var inne!
Datoen hadde jeg valgt siden det var egen bursdag og således lett å huske.
Finnskogtoppen ligger høyt og fritt. Utsikten er slående. Da jeg var der, lå faktisk isen fortsatt på innsjøen Røgden nedenfor, som strekker seg ørlite inn i søta brors territorium. Dette er grenseland, det ble tydelig allerede i resepsjonen. Der snakkes svensk like mye som norske innlandsdialekter. Allerede her må det skrives så jeg ikke glemmer det: mannskapet ombord på “skuta” Finnskogtoppen er det bare godt å si om. Trivelig, vennlig og jordnær service!
Rommet var rent, hyggelig og stort, ja faktisk var det en liten leilighet. For meg som er hundeeier merket jeg meg at det finnes en tilsvarende leilighet hvor hund er tillatt, mot et lite rengjøringsgebyr. Det skal jeg jammen benytte meg av ved neste besøk! Jo, det blir besøk igjen
Så må jeg få vie et godt avsnitt til maten, mine damer og herrer!
Finnskogtoppen er et spahotell, så et visst fokus på helse forventes.
Det betyr absolutt ikke at maten er stusslig på noen som helst måte.
Heller ikke er det så det bugner langt utenfor det som er nødvendig.
Her var det en slags fornuftig bugning, alt var lekkert og smakte nydelig.
Dessuten var det enkelt å være fleksitarianer: jo visst serveres det kjøtt og fisk, men det er satt fram så gode salater at man strengt tatt kan klare seg fint uten.
En hyggelig touch er mulighet til å steke seg egen svele.
For meg som ikke drikker kaffe eller sort te var det en svært gledelig oppdagelse å finne deilig trukket ingefær- og sitronte, samt en te med røde frukter.
Jeg må også få trekke frem deilig granola, honning og frukt ved frokostbordet.
Matsalen og tilstøtende stuer har store vinduer med flott utsikt til uteområdene.
Etter mat var det naturlig for min del å nettopp bruke tid ute. Det at Finnskogtoppen ligger høyt, betyr også at det blir en sprek tur i oppoverbakke om man går seg en god tur.
Selv valgte jeg å bruke en del tid på å bare være. Jeg ruslet småturer, satt på benker som var satt ut, ja faktisk fant jeg meg solsenger i en lun krok foran hotellet også.
Tok litt bilder, kom i prat med en gjest med en gammel schæferhund og bare nøt å være der.
Finnskogtoppen er et spahotell, så selvsagt måtte jeg prøve spaet! jag hadde god lyst til å prøve behandlinger også, men der skulle jeg ha forhåndsbestilt, gitt: det var ingen ledige!
Spaet var etter min smak, med alt du forventer uten at det er forvirrende stort.
Det var et passe stort basseng, et deilig boblebad, sauna og Kneipp- basseng. Hvis du ikke kjenner til det siste der, så er det faktisk oppfunnet av den selsamme mannen som ble kjent for Kneippbrødet, den gang det var det ypperste av helsekost. En interessant fyr å lese om.
Kneipp.bassenget består av et kar med varmt og et kar med kaldt vann, som man går i vekselvis til man får god fart på blodsirkulasjonen. Til slutt kjennes ikke forskjellen så stor ut. Riktig så forfriskende!
Stemningen i spaet er deilig og avslappende. Det eneste som savnes er et boblebad til.
Men her er det lite å sette fingeren på, det er noe med spaet som er herlig upretensiøst og likevel rent og ordentlig.
De lokale produktene i den lille butikken ved resepsjonen er en påminnelse om hvor vi er hen, og tenk jeg finner “mine” jålesaker fra NEO. Disse produseres i Alvdal, men jammen har de en egen Finnskogdusj også. Det var virkelig en åpenbaring den gang jeg traff på en hudbehandler som så tvers gjennom meg og sa: “Du skal vel ikke ha sånne rosa små flasker. Du skal ha dette her!” Siden da har NEO vært min venn, hyggelig å finne det på Finnskogen.
Lokalt og godt
Jeg går og gleder meg til måltidene, det skal sies, men jeg klarer å ikke spise for mye heller. Det går liksom av seg selv, all den stund det er så mye bra mat her som gleder sansene såvel som magen. Et pluss i boka til kjøkkenet for farger, presentasjon og smak på maten.
Om ettermiddagene er det foredrag og da kommer det daggjester. Dessverre må jeg jobbe litt og fordøye både god mat og inntrykk i løpet av tiden min her. Det ser ut til å falle i smak, for de later til å være godt besøkt, disse foredragene, om det nå skal handle om skogens dyr eller Finnskogens kultur. Det får bli til en annen gang!
Avreisedagen må jeg vente lenge og vel på å dra, jeg orker ikke tanken på seks timer med buss for tog og andre viderverdigheter (selv om det var artig å få bli med på skoleskyss siste biten før jeg ble svippet opp til hotellet). Jeg blir hentet av mann og hunder, vi drar innom Åsta Holths hjem og en liten strand ved bredden av vannet før vi forlater Finnskogen.
Bikkjeglam og skogduft og litt følelse av forlatt western-by på Grue Finnskog er det siste vi får med oss før vi setter snuten mot Moss.
Er det noe jeg savnet? Ikke egentlig. Kun dette: Transport fra Grue Finnskog hadde gjort underverker. Hotellet tilbyr dette, men kun på visse dager. Jeg er ganske erfaren kollektivtrafikant, altså, likevel hadde det vært en deilig gest fra hotellet med henting fra busstoppet.
Men da hadde jeg gått glipp av sjåføren som plukket opp skoleeleven som gikk av bussen før meg, han spurte om det var jeg som skulle til Finnskogen. Da jeg svarte ja spurte han om jeg like godt ville sitte på en runde med skoleskyssen, for det var han som skulle hente meg også. Sånn ble det rumperistende maxitaxi langs landeveien og inn på tunet til skoleeleven samt hyggelig prat med sjåføren før vi snirklet oss opp mot Finnskogtoppen. Sånt skaper jo også minner!
God tur til Finnskogtoppen, da dere! Det er dere vel unt.
Tekst og foto av Johanna Podhorny
Halden, Brekke sluser, Strømsfoss mølle, Ørje og Askim. Disse stedene var utgangspunktet for en grundigere titt på Indre Østfold
Fjøs og festning
Istedenfor å la gode intensjoner renne bort i sanden bestilte Beate en kystledhytte vi syntes så fin ut. Ja, for Haldenvassdraget er blitt innlemmet i dette fine systemet av overkommelig prisede hytter langs kysten av Oslofjorden. Tilbudet administreres av Oslofjordens friluftsråd.
Vår hytte heter Fjøset. Navnet forteller om fordums bruk, og det er da også ideen med kystledhyttene: å ta i bruk eksisterende bygg til hygge og nytte for farende folk.
Det finnes flere muligheter til overnatting langs ruta vår, blant annet et nytt flytende overnattingssted som har fått fortjent omtale. Men vi bestemmer oss for nøkterne “Fjøset”som ligger passende fint til i leia vår.
“Vi” består på avreisedagen av meg selv, Beate og hennes niese Catrine fra USA.
Beate er sjåfør og vi bruker vår egen “hundebil”, en sølvgrå Volvo V70 som har gått uendelig langt og sikkert kan gå litt til.
Det første stoppet gjør vi i Halden. Selvsagt bruker vi god tid på Festningen. Vi leser oss opp på historie både med og uten Karl den tolvte, nyter utsikt og rusler rundt på brostein og voller. Et ganske så imponerende anlegg i norsk sammenheng. Virkelig!
Sulten skal deretter stilles, det sørger kokkene på Kokkekollektivet for. Amerikaneren går for burger, mens Beate og jeg tar hver vår bolle med varmende japansk ramen. Nam! Dette gjorde godt i en frøsen skrott. Servicen er det heller ikke noe å si på.
Saft suse, for en sluse!
Vi handler litt av livets nødvendigheter før vi forlater Halden og setter kurs for Brekke sluser. Lenger og lenger inn i skogen bærer det, og mørket faller på- vi har startet litt sent på dagen. Sånn går det når man må holde forelesning før avreise og sjåføren kjører bittelitt feil før avreise. Men gjett om det er magisk og gå rundt i tussmørket på Brekke og lyse rundt med lommelykt ned i de dype, sorte kummene. Vi klatrer rundt i slusetrappene og har en herlig stund. Reneste juniorkrimserien, dette.
Også her er det kystledhytte, men vi er glade for at Fjøset venter på oss i Strømsfoss. Så vi kjører dit og tar inn på hytta i kveldsmørket, tenner lys og drikker kakao og bare antydningsvis med kveldsmat- vi er fortsatt ganske mette.
Hytta har toalett, strøm, vann, ja til og med vaskemaskin. Er det noen sak? Dusj finnes i en sidebygning, men det frister oss ikke. Vi spiser frokost, tar oss god tid til å tusle rundt i raggsokker og unner sjåføren litt ekstra søvn. Jeg har allerede vært ute og tatt bilder av mølla som ligger så idyllisk til på den andre bredden. Slusa ligger rett utfor døra. Det finnes kano her, men været er litt grått og vi vil gjerne videre på vårt eventyr. Men vi må skryte litt av fjøset. En relativt enkel hytte, med klassisk furukvisthull overalt, men likevel med god romfølelse og nesten alle fasiliteter.
Vi støvsuger oss ut av hytta og drar videre til Ørje.
Her ser vi oss om nede ved slusene og ditto båter, men ikke før vi har spist oss gode og mette på all slags godsaker. Jeg har skrevet om Bakergaarden før. Det er grunn til å nevne dem igjen. Nydelig service, damene bak disken har lunsj når vi kommer men spretter opp når vi kommer. Vi forsikrer dem om at vi nok skal ha tid til toalettbesøk og valgets kakekvaler. Men jeg rekker å holde av den aller siste sitronterta, som blir holdt av til undertegnede.
Bakergaarden for andre gang
Vi bestiller bruschetta, foccacia og rekesmørbrød. Alt er raust, spesielt bruschettaen.
Og kaker! Jeg koser med med budsjettdrikke (Kuli) og sitronterte. Jøye meg, den er god. Det blir et lass med Budapestrull på de to andre. Det er ikke bare kaken som ruller etterpå!
Etter Ørje går ferden videre med fulle mager og godt humør. Vi bestemmer oss for å stoppe ved hytta vi ikke sov i: En soveplass på vannet i vakkert tre, som vi har hørt og lest om. Den unike hytta ligger ved brygga nedenfor Solstrand Bruk og heter FLO Haldenkanalen. Ideen er at man kan leie hytta og faktisk selv bestemme om man vil ankre den opp ute på vannet et annet sted, men når veivandrerne fra Moss og Oslo besøker FLO ligger den altså her, ved Solstrand.
Hytta er enkel hva fasiliteter angår, men er utrolig lekkert laget. Her står naturnær, skandinavisk design i høysetet. Det koster en smule mer enn hytta vi overnattet i, men det er absolutt overkommelig. Det var en helhetsvurdering med vekt på geografi som gjorde at vi landet på Fjøset i Strømsfoss. Men en dag vil jeg vende tilbake og vekkes av vugging og fuglekvitter på FLO Haldenkanalen. Virkelig et nydelig sted.
Veien hjem legges om Askim. Vi hadde planer om å dra helt opp til Rømskog, for å se på Rømskog spa og sjøen og skogen rundt. Spahotellet har en unik beliggenhet som vi gjerne sjekker ut på en egen tur. Men det får bli en annen gang. Vi stopper isteden på Askim Frukt og Bær-presseri og bunkrer opp med lokale godsaker:
Lokalt og godt
Eplemost, solbærsirup, blåbærsaft og tyttebærsyltetøy. Det tradisjonsrike frukt- og bærpresseriet er ikke bare de klassiske kassene med eplemost lenger.
De tar inn lokale spesialiteter fra distriktet men også fra andre kroker av landet.
Slik som spekepølse og blåmuggost, kakao med lakris og andre godsaker. Mye er økologisk og kortreist. Den sorte havre kjenner jeg fra nabokommunen min Våler, vi finner kokosboller fra Den lille Kokosbollefabrikken i Råde og i butikkens lille cafe selges havrevafler med rømme og eget syltetøy. Det er godt vi har spist fra før av, for dette er altfor mye godsaker på ett sted. Med bilen enda litt tyngre lastet setter vi snuten hjem til Moss, der reisefølget får dra videre til Oslo og journalisten får se igjen mann og hunder og høns.
Minnene om Flo, Fjøset og sitronterta i Ørje ligger lagret som vitaminpiller å ta frem til mørke tider. Syltetøy på skiva har vi også i lang tid fremover. Indre østfold er en reise verdt.
Tekst og foto av Johanna Podhorny
Tekst BJØRN MOHOLDT - Writer and photographer. He is restlessly traveling the world in search of inspiring stories that will nudge you as a traveller in the right, sustainable direction.
«Kibbutzen Mashabim Sadeh ligger i hjertet av landområdet som utgjør over halve Israel. Negev-ørkenen og livet i den representerer på sett og vis den jødiske folkesjela, og befolkningens evne til selvopphold.
Du finner eksempler på det over alt, men det fremste er trolig kibbutz-systemet. Det begrenser seg riktignok ikke bare til ørkenområdene, men det er nettopp her den hadde – og langt på vei fremdeles har – sin største berettigelse.
– Vi arbeidet for hverandre, ikke med et mål om å berike den enkelte, men skape en bærekraftig tilværelse av det de fleste mente var en «umulighet», forklarer Arie.
Det var en besnærende tanke, som går tilbake til 1880-tallet. Da emigrerte tusenvis av russiske jøder til det som da het Palestina. Sammen med den andre bølgen som kom etter den russiske revolusjonen i 1905 hadde jødene – som frem til da hovedsakelig hadde levd som livegne under tsarens vanstyre – en drøm om å etablere egne gårdsbruk.»
Les hele saken her: https://www.way-2-go.no/trip/mirakelet-i-orkenen/
Visste du at Norge har ca 65 kanaler? De varierer i lengde fra bittelille Moss kanal til selveste Telemarkskanalen. Det er den siste vi skal ta for oss her.
Kanskje har du sett på programmet “Med kjærlighet for kanaler” eller Great canal journeys på NRK.
Skuespillerparet Timothy West og Prunella Scales tar for seg britiske kanaler så vel som mer eksotiske vannveier i Sverige, Frankrike, India og Egypt.
I Storbritannia var kanalene sterkt knyttet opp mot den industrielle revolusjon. De fikk raskt konkurranse fra jernbanen, men har fått sin renessanse som arena for fritid og friluftsliv.
Vår hjemlige Telemarkskanal er vannveien som forbinder Skien med Dalen. Den er hele 105 kilometer lang, har 18 sluser. Høydeforskjellen er på 72 meter. Telemarkskanalen markedsfører seg som “Den eventyrlige vannveien”. Det er den virkelig! Landskapet skifter fra lavland til fjell. Om du tar deg oppover kanalen da, nordvest. Ulefoss sluser er et kjent sted på veien som de fleste av oss kjenner til. Ulefoss er jo også sted for produksjon av kumlokk, med den treffende adressen Jernværksvegen.
Mindre kjent er kanskje Vrangfoss sluser litt lenger opp. Navnet er megetsigende.
Disse slusene var ikke til å spøke med siden fossen var temmelig stri- eller vrang.
Telemarkskanalen ble anlagt i 1892 står det å lese, den var viktig for transport av tømmer.
Før kanalen kom til rodde folk med bryner fra øvre telemark ned til byen. De fikk da også med seg varer hjem igjen. Forbi strykene måtte det hest til på landsiden. Man brukte også hest når isen la seg på vannet.
Historie er vel og bra, men hva med nåtiden? Mange har hørt om Dalen hotell, om slusene og de fine båtene som går på kanalen. Her kan man uten fare for kantring i Vrangfoss sitte på dekk og se livet og landskapet fare forbi, alene, med en venn, med utvidet familie eller en gruppe. Båtene som går til faste rutetider heter Henrik Ibsen og Victoria.
Du kan også leie fritidsbåt eller padle. Du kan bestille mat på forhånd på dalen Hotell og kanskje til og med unne deg en overnatting. Det finnes også andre spisesteder og overnattingsmuligheter langs kanalen. For de av oss som synes en dagstur eller halvdagstur er passe er det mange muligheter. En tur på Telemarkskanalen er kanskje den perfekte Korona-ferie, med mye frisk luft og aldeles ingen karantene. Telemark er i øyeblikket velsignet med lave smittetall. Vi må ta med oss gode nyheter, dere!
Tekst og foto av Johanna Podhorny
I fjor sommer fulgte jeg NRKs Sommerbilen nøye. Det ga meg noen fine reisetips! Musikktips fikk man også, og det var slik jeg begynte å høre på Frida Aannevik og Roger Græsberg.
Trondheim med Olavsfestdagene 2021 (28. juli til 3 august).
Jeg skal ikke spå om fremtiden, men foreløpig er Olavsfest planlagt og skal arrangeres. Det blir konsert med Aurora, Kari Bremnes og Moddi for å nevne noen.
Olavsfestdagene er en flott anledning til å oppleve et livlig Trondheim, rik kulturhistorie og landets mektigste katedral, Nidarosdomen.
Gå over Gamle Bybro over til Bakklandet og se deg rundt i denne vakre bydelen. Bakklandet Skydstasjon blandet med nyere kaffebarer, det er så studenterlivet passerer revy foran øynene mine. Hvis været holder i Trondheim, er dette en by jeg gjerne velger over Bergen, jeg vet ikke helt hvorfor men slik er det.
Å gå gatelangs i Trondheim er godt for sjela. Ved domen og elva går det fin tursti.
En tur ut til Munkholmen anbefales!
Opp til Trondheim (eller ned, om du er nordfra) går det superfint med tog.
Men fra Trondheim vil jeg foreslå bil som fremkomstmiddel, for nå skal vi oppleve Trondheimsfjorden! Under Olavsfest står det en bod med såper og andre remedier fra Tautra- klosterøya utenfor Frosta. Det er hit vi skal nå!
Himmelske Tautra
Du kjører E6 helt opp til Åsen, her tar du av mot Frosta og videre til fergeleiet ved Svaet.
Klosterøya Tautra har en svært rik historie, men jeg skal nøye meg med å si at her finnes klosterruiner helt tilbake fra 1207! Du finner også et nyere kloster, Mariaklosteret, og det er her oppskrifter på ringblomst- og lavendelsåpe blir holdt i hevd.
Dessuten finner du Klostergården her som tilbyr overnatting og bespisning.
Skulle det være fullt her, kan du nøye deg med en dagstur og bo på fastlandet.
Jeg synes også bilen og du skal kjøre videre til Innerøya, eller Inderøy som det vitterlig heter. Inderøy ligger så inderlig fint til. På grunn av hvordan stedet skjermes av geografien mot storhavet utenfor fjorden, er dette rikt jordbruksland.
Lokal gastronomi er på moten, og Inderøy er et nydelig sted i så måte.
Inderlig vakre Inderøy
Aasmund Olavsson Vinje skrev et av sine mest kjente verk “Ferdaminni fra sumaren 1860” fra en reise han gjorde til Trøndelag og også Inderøy. Det var her han skrev diktet “Her ser eg fagre fjord og bygder”.
Like vakkert er Inderøy i dag, og vel så egnet til et opphold for de som søker sjelefred og lokal gastronomi. Vinje ble i Sundnestraktene her en to ukers tid. Du får se hvor langt budsjettet rekker!
Så: Dra til øya Leka, helt nord i fylket. Her er du helt på grensa til Helgeland. Fra sakral stemning på den flate øya Tautra og beskyttede, frodige og fine Inderøy kommer du rett ut i havgapet.
Havørn og bergarter fra jordas indre
Leka er kjent for historien om den lille jenta som ble tatt av havørn og ble funnet på en fjellhylle i nærheten. Historien er kontroversiell og mange mener det ville vært umulig for en havørn å løfte en tre-fire år gammel jente. Jenta selv, Svanhild Hartvigsen, fremholdt at beretningen var sann. Det som er helt sikkert, er at historien har satt Leka på kartet. Den har også satt sine spor i form av kommunevåpenet med sin gullvingede ørneklo.
Leka har ingen hoteller, men ulike typer hytter og motell. Det finnes også overnatting ved fergeleiet på fastlandssiden.
Øya er et geologisk vidunder: For 420 millioner år siden krasjet det amerikanske kontinentet med eurasia. Da kontinentene skled fra hverandre igjen for “bare” 60 millioner år siden, ble en liten bit av den amerikanske kontinentalsokkelen igjen- på Leka! I tillegg ble Leka tippet litt på siden slik at havbunnsskorpen kom til syne- en reise på syv kilometer! Jordas indre er med andre ord kommet på utsiden, og denne lagdelte røde bergarten kan du spasere rundt på hvis du drar hit.
Høres det spennende ut med havørn- folklore, klosterøyer og andre Trøndelagske godsaker? Ta deg en ferie og utforsk, alene eller sammen med noen.
Du trenger et eventyr.
Tekst og foto av Johanna Podhorny
Klør og rykker det i reisefoten din også? Du er ikke alene. Tusenvis av nordmenn legger planer for sin første tur etter at pandemien har sluppet taket. Det fine er at vi har lært å sette pris på eget land og lokale perler. Men det skal sies at tankene har kommet om alle de stedene som har vært nesten utilgjengelige for oss i snart ett år.
Jeg har en gylden regel som jeg alltid praktiserer når jeg skriver reiseartikler: Jeg må ha vært på reisemålet. Nå fikk jeg lyst til å skrive om det forbudte- stedene jeg har gjort timesvis med research på, men enda ikke reist til.
Jeg synes derfor det er innafor å komme med noen konkrete drømmer. Steder jeg har planlagt å dra til, som jeg vil prioritere sterkt når det blir mulig- og hvorfor.
Noen er for meg helt nye destinasjoner mens andre er gamle kjenninger som skal utforskes mer, bedre, sterkere og med mye reiseglede!
For eksempel var jeg for over ett år siden, i desember, en tur til Puerto de la Cruz på Tenerife. Denne slitne, men sjarmerende og overraskende spanske turistbyen på nordvestkysten av den største kanariøya. Vi tok en hyggelig halvdagstur opp til La Orotava, og det hadde vært nærliggende å besøke den gamle hovedstaden San Cristobal de La Laguna. Det gjorde vi aldri, dagene gikk til rusleturer til stranda eller vulkanstein- bassengene (for å se på, de fleste dagene var bølgene for drøye for bading) og søken etter gode lunsjer og middager. Vi hadde en dagsutflukt, men det ble til en annen by. Jeg tenkte: pytt, neste gang! Men så kom Koronaen.
Lærdommen er: grip sjansen! I morgen dør vi! Men selvsagt- reising trenger ikke, bør helst ikke være, å krysse av noe på en liste. Selv om det på en måte er det jeg gjør nå.
Altså, nummer en på lista, ikke i noen spesiell rekkefølge, La Laguna!
Denne gamle hovedstaden lå som mange gamle øy-hovedsteder opp i lendet, som beskyttelse mot sjørøvere. Siden, etter 1723, ble hovedstaden flyttet ned på østsiden av Tenerife: Santa Cruz de Tenerife.
La Laguna har en gamleby oppført på UNESCOS verdensarvliste, intet mindre.
I tillegg er byen en pulserende studentby, med over 30 000 studenter! Man må ikke ha kyst hele tiden, må man vel?
Jeg vil i alle fall tilbake til Tenerife for å besøke La Laguna, kjenner jeg.
Neste på lista er bare en fergetur unna: El Hierro! Den minste av Kanariøyene (i hvert fall frem til La Graciosa fikk øystatus for et par år siden) ligger så langt vest som det går an før Azorene og Amerika. Jeg har gjort nok research til å vite at dette mest sannsynlig er “min” øy: den er frodig, variert og liten, litt sånn som meg.
El Hierro har en snodig fasong, og en av grunnene til det er at en flik av av øya har rast ut. På den andre siden er undersjøiske vulkaner utenfor øyas sydspiss i ferd med å reise seg. Jeg har sett bilder av El Hierro som får meg til å tenke på England. Det er helt sant! Ikke rart jeg er nysgjerrig på denne lille godbiten. El Hierro er helt selvforsynt med fornybar energi, den har noen av verdens beste godsteder for dykking og ikke minst, ligger godt under radaren for stor turisme. Hit vil jeg!
Skye- and beyond. Jeg har vært både øst og vest i Skottland.
Likevel lengter jeg alltid tilbake. Videre, videre, er det akkurat som veien roper.
Jeg har vært på Mull og Iona, fantastiske steder. Jeg vil gjerne få med meg en glad gjeng hyggelige mennesker på busstur hit. Ha base i Oban, dra over til Mull og Iona, men også til Skye! Ta toget til Mallaig med West Highland line, og se Skottlands korteste elv, dypeste sjø og høyeste fjell! Lange sandstrender også- the Silver Sands of Morar. Blir du med? For min egen del vil jeg gjerne til de Ytre Hebridene også!
Når vi først er på dette øyriket, vil jeg lufte interessen for en tur til Orknøyene og Shetland også. For dit vil du, ikke sant?
Jeg er halvt dansk, men det som røsker og drar i meg mest med Danmark er to halv- og hel-løsrevede øyriker: Grønland og Færøyene! Island har jeg besøkt to ganger og elsket det. Grønland frister ikke bare for sin ville natur, men for kulturen og folket.
Tenk å rusle rundt i Nuuk, ta en kakao på kafe, gå på biblioteket og museet. Vite at du er på den amerikanske kontinentalsokkelen, med et fantafornøyelig oppkomme av folklore, språk, dyster kolonihistorie og danske smørrebrød.
For Færøyene sin del er det bare å søke opp et hvilket som helst bilde på nett, så er du solgt. Dyrt, men deilig! Jeg vil så veldig gjerne hit. Det irrgrønne fra Irland og det ville, nordiske været. Her er solskinn nesten verneverdig, men for et landskap!
Mannen min og jeg elsker musikken til Eivør, den skal vi jammen meg spille hvis vi drar til dette sagnomsuste øyriket i nordvest.
Sydøst! I helt motsatt retning, blant de greske øyene, finner jeg en øy jeg har plottet inn ved en tidligere anledning, men enda ikke vært på. Jeg hadde et flott to-ukers eventyr på Lipsi, ved å fly til Kos og så ferjehoppe videre nordover. Øya jeg snakker om er Tilos! Du kan komme hit både fra Rhodos og Kos. Den ligger sør for Kos, nord for Rhodos. Det er ikke voldsomt mye som skjer her, men det er heller ikke meningen. Tilos er enda en øy som bestreber seg på fornybar energi. De har vunnet priser og fått oppmerksomhet nettopp for dette. Tilos ligger langt sør og er ingen grønn øy, sånn vegetasjonsmessig. Det er andre ting som trekker.
Stillhet avbrutt av eselskryt og bølgeskulp, akkurat nok turisme til å finne noen gode restauranter, fugletrekk om våren. Ellers mye blendende sol, tid til ettertanke og artikler. Jeg vil også nevne Symi som ligger kliss opptil Tyrkia. Symi har en nydelig havn som ser ut som en sukkertøylandsby. Tilos og Symi kan fint kombineres på et lite eventyr!
Hjem igjen vil jeg trekke frem Utsira som et alternativt øy-ventyr. Det er noe med øyer! Utsira er kjent som øya med gatekunst men knapt noen gater. Her er det forblåst såklart, men også mange godværsdager da skyene lett kan finne på å trekke mot land før de slipper alt de har i hendene. Utsira utmerker seg med en offensiv boligpolitikk rettet mot innflyttere, lik mange kommuner i nord.
De retter seg inn mot folk som i og for seg kan bo hvor som helst bare nettet funker. Siden øyer i vest liksom er min greie, så har jeg googlemapset og lest mye om denne øya utenfor Haugesund. Haugesund er jammen meg også verdt et besøk, ja kanskje en busstur? Er er det historie du er interessert i, så har denne byen mye å by på. På bilder virker Utsira litt som den irske øya Inis Oir. En ganske lav men ulendt øy, med beitemark og stein og små strender. Den må jeg besøke en gang i nær fremtid.
En annen målsetning jeg har for fremtidige reiser er ikke forbundet til selve lokasjonen, men til reisemåte. Jeg ønsker å ta færre reiser, ja du leste rett!
Men med mer mening, mer kultur, mer historie, lavere tempo, flere togturer og færre store attraksjoner. Mer tid til å knytte bånd til stedet. Mer tid til gode samtaler. Nå har jeg ikke pleid å rase rundt på tur, men det hender jeg blir grepet av “skal bare” og prøver å rekke over enda en sussesøt gamleby som selvsagt er skjønn, men sammenlagt kan turen bli litt heseblesende hvis man skal rekke alt sammen
Så pust ut, sett opp en liste over steder du virkelig vil dra til, og nyt!
Kanskje er tiden kommet til din første gruppetur. La en reiseleder ta seg av det praktiske, hvis tanken på organisering er noe som stopper deg fra å ha en god tur.
Kanskje skal du ta din første tur alene. Det kan anbefales! Jeg har reist så mye alene at jeg knapt har noen god oppskrift på det motsatte. Det kan være deilig å utfordre seg selv, ta kollektivtrafikk i et annet land, finne frem selv, gjøre det du har lyst til.
Kanskje kan du dra til et sted du håpet å dra til sammen med noen som ikke lever lenger. Stå i solnedgangen og heve et glass til ære for en du har kjær, mens du hvisker i brisen: “Jeg gjorde det”.
Tekst og foto av Johanna Podhorny
VEIEN VIDERE: Som Bilbo Baggins i Hobbitten sier: det er farlig å gi seg i kast med Veien: du vet ikke hvor du ender opp til slutt. Irlands vestkyst er akkurat sånn. Perfekt for en uplanlagt omvei eller tre.
I slutten av mai reiste jeg med særdeles hyggelig reisefølge til et forjettet land, den grønne øya: Irland. Vi bestemte oss fort for å droppe Dublin og andre større byer.
Irlands vestkyst har europas lengste kystvei- Wild Atlantic Way. Selv om landet er lite, er kyststrekningen full av kriker og kroker, fjorder og halvøyer. Strender, klipper og svingete veier med vill fartsgrense. Tett vegetasjon så grønn at det nesten svir i øynene. Palmelignende trær.
Perfekte små fjell som bakteppe i innlandet i nord, grønne sletter og bølgende åser i sør.
På vei mot kyststrekningen i vest stopper vi i vikingbyen Wexford for en matbit: fish and chips.
Chipsen her hadde litt å gå på, mens “fishen” var himmelsk- sprellfersk og perfekt fritert. Er du innom Wexford noen gang så spis på Sharky`s og gå en tur langs vannet.
Første natten ble det overnatting hos en eksentrisk og vennlig landlady i Kinsale. Hun hadde en blind hund samt hjerterom og husrom til en bittelitt stiv pris, men dette er forståelig da det er et veldig populært område med mange kjente restauranter og trivelige butikker, og det er nær Cork.
Nordover falt overnattingsprisene i takt med prisen for et godt måltid ute.
Vi fikk med oss Baltimore Beacon med dramatisk kystlandskap (trodde vi- det skulle bli mer!), Radiostasjonen på Mizen Head og på vei dit: Barleycove Beach innhyllet i magisk tåke.
På Dinglehalvøya spiste vi et fantafornøyelig måltid på sjømatrestauranten Out of the Blue.
Her var det chipsfri sone og nyyydelig fisk rett fra havet.
Så bar det videre til Clare og Kerry, Aran-øyene og The cliffs of Moher- eller The cliffs of Insanity i eventyrfilmen The Princess Bride. Når du kjører i dette landskapet anbefales musikken fra filmen, komponert av Mark Knopfler. NB: Disse klippene er en stor attraksjon. Du må forvente en god del mennesker og en god del gåing. Men landskapet er fantastisk!
Vi hadde en uforglemmelig overnatting på den minste av Aran-øyene, Inisheere eller Inis Oirr.
Her er kuene gjerdet inne av steingjerder som i gammel tid, hestedrosjer kjører fra havna og strendene har finkornet lys sand og turkist vann. Hit kommer unge mennesker for å lære gælisk språk, hit kommer turister som blir lokket av øylivet, og dublinere slår seg ned for å drive Bed and Breakfast. Det var på et slikt sted vi sov, og hadde en herlig stund på øya.
Dagen etter var vi ved et veiskille: skulle vi holde oss til planen og krysse landet ved Galway?
Eller skulle vi dra videre videre nordover og få med oss mer kyst? Vi valgte det siste.
Nå fulgte stadig villere natur: The Burren i Connemara, for første gang øde og grått, ikke grønt landskap. På vei mot Clifden i Connemara stoppet vi ved Ballynahinch castle, gikk en tur langs elven og spiste på slottets pub- med særdeles trivelig personale og en unik stemning.Byene Sligo og Donegal ble besøkt og bespist, begge steder bød på deilig tradisjonell mat.
Så var det Slieve League coast som ble vårt siste eventyr i Irland, disse mektige klippene som er blant europas høyeste. Hvor du må dra for enda høyere klipper? Færøyene og Norge!
Høydepunkter, landskap:
The Cliffs of Kerry har færre besøkende og en nesten like vill utsikt som The Cliffs of Moher.
Ballynahinch Castle- gå tur ved elven, spis godt i puben som er billigere enn restauranten.
Slieve league og strendene nær Sligo og Donegal. F eks Mullaghmore som har en hyggelig havn og endeløs sandstrand. Landskapet når du kommer fra Clare til Kerry er også helt wow.
Beste mat: Dagens fangst i cafeen Fishy Fishy i Kinsale/ Out of the Blue i Dingle.
Overnatting: B & B langs veien, bruk booking.com eller bestill direkte for rimeligere pris.
Vi hadde vår kanskje beste overnatting den siste natten nær Donegal, Kilard Farmhouse B & B vest for Killybegs. Det var mange som hadde annonsert med havutsikt, men DETTE var havutsikt! Stedet ligger nær en helt fantastisk strand, Fintra beach, en kort kjøretur unna.
Du kunne se over til tre fylker, minst, så lenge sikten var god. Fantastisk vertskap/ mat/ rom.
Tekst og foto av Johanna Podhorny
Caravelle-Tours AS tar sitt samfunnsansvar og støtter solcelleprosjektet til Landsbyfadder, en veldedlig organisasjon som donerer solcellepaneler til fattige landsbyer i Rwanda. Les mer om prosjektet her: Landsbyfadder.no