Et vårdøgn i slutten av april fikk jeg muligheten til å oppleve Finnskogen.
Endelig! Jeg var spent som en buestreng, da jeg etter lovlig mye forsinkelser, buss for tog og skoleskyss(!) svingte inn på tunet utenfor Finnskogtoppen Spa og velværehotell.
Her skulle jeg få lov til å bruke spaet, sove og spise godt på hotellet og rusle rundt utenfor.
En natts opphold ble faktisk påspandert fra hotellets side, så vet dere det!
Det hele startet lenge før denne aprildagen, da jeg poppet innom en Finnskog-gruppe på facebook, på let etter fine steder å skrive om.
Tips fikk jeg, og altså stående invitasjon til å besøke Finnskogtoppen og skrible i vei om mine inntrykk og opplevelser.
Som sagt så gjort: Denne vårdagen, den 26 april, kom og tiden var inne!
Datoen hadde jeg valgt siden det var egen bursdag og således lett å huske.
Finnskogtoppen ligger høyt og fritt. Utsikten er slående. Da jeg var der, lå faktisk isen fortsatt på innsjøen Røgden nedenfor, som strekker seg ørlite inn i søta brors territorium. Dette er grenseland, det ble tydelig allerede i resepsjonen. Der snakkes svensk like mye som norske innlandsdialekter. Allerede her må det skrives så jeg ikke glemmer det: mannskapet ombord på “skuta” Finnskogtoppen er det bare godt å si om. Trivelig, vennlig og jordnær service!
Rommet var rent, hyggelig og stort, ja faktisk var det en liten leilighet. For meg som er hundeeier merket jeg meg at det finnes en tilsvarende leilighet hvor hund er tillatt, mot et lite rengjøringsgebyr. Det skal jeg jammen benytte meg av ved neste besøk! Jo, det blir besøk igjen
Så må jeg få vie et godt avsnitt til maten, mine damer og herrer!
Finnskogtoppen er et spahotell, så et visst fokus på helse forventes.
Det betyr absolutt ikke at maten er stusslig på noen som helst måte.
Heller ikke er det så det bugner langt utenfor det som er nødvendig.
Her var det en slags fornuftig bugning, alt var lekkert og smakte nydelig.
Dessuten var det enkelt å være fleksitarianer: jo visst serveres det kjøtt og fisk, men det er satt fram så gode salater at man strengt tatt kan klare seg fint uten.
En hyggelig touch er mulighet til å steke seg egen svele.
For meg som ikke drikker kaffe eller sort te var det en svært gledelig oppdagelse å finne deilig trukket ingefær- og sitronte, samt en te med røde frukter.
Jeg må også få trekke frem deilig granola, honning og frukt ved frokostbordet.
Matsalen og tilstøtende stuer har store vinduer med flott utsikt til uteområdene.
Etter mat var det naturlig for min del å nettopp bruke tid ute. Det at Finnskogtoppen ligger høyt, betyr også at det blir en sprek tur i oppoverbakke om man går seg en god tur.
Selv valgte jeg å bruke en del tid på å bare være. Jeg ruslet småturer, satt på benker som var satt ut, ja faktisk fant jeg meg solsenger i en lun krok foran hotellet også.
Tok litt bilder, kom i prat med en gjest med en gammel schæferhund og bare nøt å være der.
Finnskogtoppen er et spahotell, så selvsagt måtte jeg prøve spaet! jag hadde god lyst til å prøve behandlinger også, men der skulle jeg ha forhåndsbestilt, gitt: det var ingen ledige!
Spaet var etter min smak, med alt du forventer uten at det er forvirrende stort.
Det var et passe stort basseng, et deilig boblebad, sauna og Kneipp- basseng. Hvis du ikke kjenner til det siste der, så er det faktisk oppfunnet av den selsamme mannen som ble kjent for Kneippbrødet, den gang det var det ypperste av helsekost. En interessant fyr å lese om.
Kneipp.bassenget består av et kar med varmt og et kar med kaldt vann, som man går i vekselvis til man får god fart på blodsirkulasjonen. Til slutt kjennes ikke forskjellen så stor ut. Riktig så forfriskende!
Stemningen i spaet er deilig og avslappende. Det eneste som savnes er et boblebad til.
Men her er det lite å sette fingeren på, det er noe med spaet som er herlig upretensiøst og likevel rent og ordentlig.
De lokale produktene i den lille butikken ved resepsjonen er en påminnelse om hvor vi er hen, og tenk jeg finner “mine” jålesaker fra NEO. Disse produseres i Alvdal, men jammen har de en egen Finnskogdusj også. Det var virkelig en åpenbaring den gang jeg traff på en hudbehandler som så tvers gjennom meg og sa: “Du skal vel ikke ha sånne rosa små flasker. Du skal ha dette her!” Siden da har NEO vært min venn, hyggelig å finne det på Finnskogen.
Lokalt og godt
Jeg går og gleder meg til måltidene, det skal sies, men jeg klarer å ikke spise for mye heller. Det går liksom av seg selv, all den stund det er så mye bra mat her som gleder sansene såvel som magen. Et pluss i boka til kjøkkenet for farger, presentasjon og smak på maten.
Om ettermiddagene er det foredrag og da kommer det daggjester. Dessverre må jeg jobbe litt og fordøye både god mat og inntrykk i løpet av tiden min her. Det ser ut til å falle i smak, for de later til å være godt besøkt, disse foredragene, om det nå skal handle om skogens dyr eller Finnskogens kultur. Det får bli til en annen gang!
Avreisedagen må jeg vente lenge og vel på å dra, jeg orker ikke tanken på seks timer med buss for tog og andre viderverdigheter (selv om det var artig å få bli med på skoleskyss siste biten før jeg ble svippet opp til hotellet). Jeg blir hentet av mann og hunder, vi drar innom Åsta Holths hjem og en liten strand ved bredden av vannet før vi forlater Finnskogen.
Bikkjeglam og skogduft og litt følelse av forlatt western-by på Grue Finnskog er det siste vi får med oss før vi setter snuten mot Moss.
Er det noe jeg savnet? Ikke egentlig. Kun dette: Transport fra Grue Finnskog hadde gjort underverker. Hotellet tilbyr dette, men kun på visse dager. Jeg er ganske erfaren kollektivtrafikant, altså, likevel hadde det vært en deilig gest fra hotellet med henting fra busstoppet.
Men da hadde jeg gått glipp av sjåføren som plukket opp skoleeleven som gikk av bussen før meg, han spurte om det var jeg som skulle til Finnskogen. Da jeg svarte ja spurte han om jeg like godt ville sitte på en runde med skoleskyssen, for det var han som skulle hente meg også. Sånn ble det rumperistende maxitaxi langs landeveien og inn på tunet til skoleeleven samt hyggelig prat med sjåføren før vi snirklet oss opp mot Finnskogtoppen. Sånt skaper jo også minner!
God tur til Finnskogtoppen, da dere! Det er dere vel unt.
Tekst og foto av Johanna Podhorny
Caravelle-Tours AS tar sitt samfunnsansvar og støtter solcelleprosjektet til Landsbyfadder, en veldedlig organisasjon som donerer solcellepaneler til fattige landsbyer i Rwanda. Les mer om prosjektet her: Landsbyfadder.no
