La vita bella – det søte liv sør for Alpene

La vita bella – det søte liv sør for Alpene

I visse hjørner av Europa kan det friste å dra innom flere land. På en tur i våres ble det både Tyskland, Sveits, Østerrike, Liechtenstein og Italia. En avstikker sendte oss over Alpene til Lugano og Milano.” show_quote_icon=”no” text_color=”#4d4d4d” width=”95″ line_height=”32″ border_color=”#ee7202″]

Friedrichshafen ved Bodensee var vår base for en helg, mens Tyskland og Italia ble besøkt henholdsvis før og etter. Denne etter-turen endte i Milano, en svært kontrastrik by. Vi bodde i Chinatown, en smårufsete men trygg bydel.

Skittent, men rent

Når du som Napoleon drar over Alpene, og skal innom en bensinstasjon for å handle litt, gjelder det å huske hvilket land man er i og hvilket språk som gjelder.

Guten tag, Bon giorno, sier jeg for sikkerhets skyld, og legger til Hello så damen i kassa skjønner at ingen av språkene er mitt første.  Fra den sørtyske arkitekturen kommer vi nå inn i et område hvor en annen estetikk råder. Sukkertøyfargede slanke bygninger, elegante buer og snertne biler. Folk er pene i tøyet, men på en fritids-aktig måte.

Lugano er nok et se- og bli sett-sted, fornemmer vi. Man gjør som de andre, vi spaserer, sitter på en benk, spaserer igjen, langs vannet og gjennom parken. Lugano er vakkert.  Ingen orker å gå ut, vi sitter og gomler prosciutto e melone. Skinke og melon, rett fra matpapiret.

Valeria har handlet lokale spesialiteter, og vi kan ikke tenke oss en bedre middag akkurat nå. Mortadadella og møre oster spises med fingrene mellom munnfuller med saftig melon.

Milanos grønne høyblokker

Vi går hjem mens vi smugtitter inn av vinduene når det strekkes nudler for hånd i den lokale dumpling-sjappa, og tenker at her kan vi godt spise neste gang vi er i Milano.

Neste dag er det sightseeing, Valeria har tatt seg fri fra jobben og viser oss rundt. Hun har en kontorjobb og mannen Lorenzo skriver for et motorsykkel-magasin. Vi får være skikkelig turister. Katedralen, hovedbanestasjonen i Mussolinis bombastiske brutalist-stil, italiensk is og pizza. Vi tar trikk og spaserer forbi en motefoto-sesjon.

Fra øverste etasje i kjøpesenteret Galleria Vittorio Emanuele ser vi enkelt taket på katedralen. Vi ser Milanos nye grønne høyblokker, med vegetasjon som dekker nesten alle sider. Vel hjemme er det prusciotto e melone igjen. Vi gomler opp restene og koser oss, smatter fornøyd på det beste av upretensiøs italiensk kosemat.

Kvelden avsluttes med et kirkebesøk: en gammel kirke skvist inn mellom andre bygninger er blitt til en trendy bar.

God mat og gode venner

Destinasjonen vår er Milano, og etter litt trøbbel med GPS-en er vi og leiebilen inne i Milanos Chinatown. Vi kjører i trange gater, inn en usannsynlig smal port og blir mottatt i en pyttliten leilighet. Vi får låne en leilighet som er eid av venners venner. Våre venner heter Lorenzo og Valeria. Jeg traff dem på Lipsi i fjor, og har hatt stående invitasjon til Milano siden.

Nå er vi her! Den bittelille altanen er full av planter og en flamingo som våker over det hele. Inne er det bokhyller opp til taket, og vi sitter alle fire rundt et mikroskopisk bord, det er såvidt det er klaring mellom oss og omgivelsene.

Vår vertinnes rosa flamingo

Vi er kommet over på italienskspråklig side i Sveits. Det skjer umiddelbart noe med ikke bare språket, men kjøremønsteret og arkitekturen. I Tyskland og på tysk side av Sveits kjøres det ryddig. Det gjør det ikke på italiensk side.

Lugano har vært på lista som et ønsket stopp, for der skulle det være så vakkert. Et øyeblikk er det overveldende trafikk, men landskapet er fantastisk og selve Lugano er nydelig og fredelig. Lyset og fargene! Men Lugano har også turens aller mest ufreshe toaletter.

Det skal sies at Lugano virker godt besøkt, så det spiller nok inn.

 

Lurer du på noe? Ta gjerne kontakt med meg på epost:
johanna.podhorny@gmail.com